Avsporing i oljesand

Lite prosjekt. Professor Ole Torsæter fikk oljesandprosjektet nærmest i fanget, etter å ha avsluttet et sabbatsår i USA. Det så ut til å bli et større samarbeid med flere kanadiske universitet, men er kokt ned til at Statoil finansierer to stipendiatstillinger ut dette året. Foto: Sølvi W. Normannsen

Når man spør hvorfor man skal utvinne oljesand i canadiske skoger, kan man like godt spørre hvorfor vi overhode skal produsere olje. Det mener professor Ole Torsæter, som hjelper Statoil med å skvise mest mulig olje ut av det utskjelte prosjektet i Canada.

Publisert: 17.04.2012 kl. 06:00

Debatten bør heller handle om forbruket av olje, hva vi gjør med det – og hvordan vi kan få det ned

Ole Toirsæter, professor i petroleumsteknologi.

- Jeg er ikke så opptatt av CO2-utslipp knyttet til oljeproduksjon. Jeg har problemer med argumentasjonen i den norske debatten. Det kan virke som utvinning fra oljesand er så enormt mye verre enn den konvensjonelle oljen som utvinnes fra havbunnen utenfor Norge. Det kan jeg ikke helt forstå.

Det sier professor i petroleumsteknologi, Ole Torsæter, som skulle ha bedre oversikt på akkurat dette feltet enn de fleste.

Marginale forskjeller

Han har blant annet vært med på å forsyne norsk oljeindustri med en stor del av de vel 2000 petroleumsteknologene som er utdannet ved NTNU. For snart fire år siden fikk han prosjektet som avfødte overskriften «NTNU inn i skitten oljesand» - både i UA og i andre medier.

Torsæters poeng er flerdelt. For det første mener han det er marginale forskjeller mellom CO2-utslippene knyttet til produksjonen på flere felt i Nordsjøen, og den utskjelte oljesandvirksomheten i Alberta-provinsen i Canada. I snitt kan norsk oljeproduksjon kanskje påberope seg å være en av verdens mest miljø-skånsomme, men feltene i Nordsjøen er svært ulike. I følge Torsæter slipper Grane-feltet ut 50 kilo CO2 for hver kubikk olje som produseres, mens det eldste feltet, Statfjord, slipper ut rundt 350 kilo CO2. Til sammenligning gir oljen som skvises ut av sandlagene i Canada rundt 400 kilo CO2 per kubikk produsert.

- Som reservoaringeniør har jeg problemer med å se den store forskjellen, sier Torsæter, som mener det mangler viktige nyanser i den norske debatten.

Bruken som betyr noe

Rundt 90 prosent av det som pumpes opp fra Statfjord-feltet i dag er vann. Prosessen med å pumpe vann og skille ut oljen er enormt energikrevende. Om hensyn til CO2-utslipp var avgjørende, burde feltet vært stengt, men høy oljepris gjør det lønnsomt å holde det gående.

For det andre mener professoren at det er selve bruken av olje vi bør være opptatt av, mer enn utslippene knyttet til produksjonen. Om vi kjører mindre bil og sykler mer. Det er det som betyr noe, fremholder han.

Torsæter understreker at han er petroleumsingeniør, og ikke politiker. Når politikerne har bestemt at olje skal produseres, er det ingeniørenes og forskernes jobb å gjøre det mest mulig effektivt og minst mulig forurensende.

- Den dagen politikerne sier at produksjonen skal stenges ned, må vi finne oss noe annet å gjøre, smiler han.

Tro på teknologisk nyvinning

Torsæter tror ikke den dagen kommer. Før alle jordens reserver er nede i null, vil prisene passere et nivå hvor alternative energibærere finner sin plass. Tysk og dansk vindmølleindustri er gode eksempler på at det åpnes for alternativer når smertegrensen på pris og miljø passeres.

- Men skal vi fortsette å produsere olje for forbruk, er det naturlig at kommersielle selskaper vender seg dit de finner den. Som Statoil nå gjør i Canada. Der ligger oljen grunt og er forholdsvis enkel å produsere, sier Torsæter.

Professoren antar at de som er skeptiske til utvinning Canada, også er skeptiske til utvinning i Nordsjøen. De argumenterer bare med at det er mer forurensende i Canada.

- Men skal vi sørge for mindre utslipp, bør vi kanskje heller stenge ”gamle” felt som Statfjord her hjemme, sier Torsæter.

Selv foretrekker han en annen løsning; nemlig utvikling av ny teknologi for å øke utvinningsgraden og redusere utslipp både for konvensjonelle og ukonvensjonelle oljereservoarer.

- Den dagen kommer, da produksjon av viskøs olje ikke gir større utslipp enn produksjon av konvensjonell olje, slår han fast.

Skade på natur og miljø

Det er ikke bare CO2-utslipp til atmosfæren som hefter ved kanadisk oljesand. Særlig den delen av oljesandutvinningen som er gruvedrift fordrer svære naturinngrep over enorme landområder. Vannressurser legges om, tørres ut og forurenses. Helseskadelige utslipp til jord og vann utarmer menneskers og dyrs livsmiljø. Statoils utvinning er basert på dampinjeksjon i brønner og kan sammenlignes med standard oljeproduksjon på land.

Dette er mindre arealkrevende og mindre forurensende, men likevel krever også denne type produksjon relativt store naturinngrep. Dette er ikke noen fremtredende del av den norske debatten. Torsæter undrer seg litt over det.

- Disse spørsmålene er svært alvorlig for de som bor der, og langt viktigere enn argumentene om CO2-utslipp ved selve produksjonen. Men, på samme måte som norske myndigheter en dag kanskje legger ut felt i Lofoten, har også canadiske myndigheter vært gjennom en prosess. Vi må jo tro at de har sine restriksjoner og håndterer dette på et vis de mener er forsvarlig. Canada er jo et like utviklet land som Norge, sier Torsæter.

Trekker lærdom til Nordsjøen

Professoren var aldri betenkt over å si ja til henvendelsen fra Statoil i 2009. Tvert i mot.

- Vi reagerte som en hvilken som helst medisiner, eller en annen spesialist. Det dukket opp en spesiell problemstilling vi kunne lære av, sier han.

For en reservoaringeniør var det å studere olje som nesten er i fast form, og som nesten ikke strømmer i poresystemet, en interessant utfordring.

- Vi så at dette kunne gi oss bedre forståelse av hva som skjer i Nordsjøen. Det at enkelte felt har lavere utvinning enn andre kan ha med viskositeten i oljen å gjøre, sier han.

Det er et lite prosjekt, kun to stipendiater jobber med det. I forlengelsen av det har Torsæter etablert faget «Ukonvensjonelle reservoarer» på masternivå. Studentene strømmer til, mellom 20 og 30 tar faget hvert år.

Et lite skritt videre

- Har dere bidratt til noen forskjell for Statoil på disse snart tre årene?

- Vi har kommet et lite trinn videre, men det er et svært begrenset prosjekt. Det må større ressurser og satsing til, skal vi få til noe som virkelig monner. Per nå er det uklart hva Statoil tenker om fortsettelsen.

De to stipendiatene har publisert flittig, men per i dag er det ikke kommet patenterbare resultater. Forskerne forstår mer av prosessen som må til for å få oljen til å strømme lettere. Kjernen i dette er viskositet som funksjon av temperatur.

- Jeg tør ikke si at vi har bidratt til å gjøre en forskjell. Men vi vet at vi bidrar og at en del av dataene og resultatene våre er kommet til anvendelse allerede, sier Torsæter.

På best mulig måte

- Du føler ikke at du er med på å legitimere noe av det mest forurensende og miljøødeleggende man kan drive med i dag?

- Nei. Da må du heller stille spørsmål ved at vi legitimerer oljeproduksjonen, som Norge har satset på siden tidlig på 70-tallet. Og viskøs olje, uansett om den befinner seg i Canada, Venezuela eller Peru, vil bli produsert. Poenget for oss, som petroleumsingeniører, er å bidra til at det skjer på best mulig måte.

Torsæter tar UA med på omvisning. Lab´ene ligger på rekke og rad i korridoren på Institutt for petroleumsteknologi, tvers overfor professor- og stipendiatkontor. I et hjørne av tungoljelabben står en liten tønne med olje produsert på Statoils oljesandfelt i Alberta-provinsen, Canada.

Simulererer oljestrøm

- Det er mer der det kommer fra, men vi har så vi klarer oss. Vi behøver ikke så store mengder, sier Torsæter.

Han løfter av lokket. Innholdet lukter umiskjennelig. Den svarte, seige massen beveger seg knapt når professoren stiller tønnen på skrå. Ved siden av står en varmeovn påkoblet en pumpe. Forsøk gjort her inne skaffer kunnskap om hvordan oljen strømmer i et reservoar ved temperaturer opp til 200 grader.

På en benk står et viskosimeter, en annen innretning som kan måle hvordan flyten i oljen endrer seg etter hvert som temperaturen øker. Maksimal temperatur er 300 grader.

Forskning i mikroskala

- Vårt bidrag til oljeselskapene er data på viskositeten i oljen og andre reservoarparametre, samt beregninger på hvor lett oljen og dampen beveger seg i bergarten.

Mye av forskningen skjer i mikroskala. Det handler om å presse olje ut av ørsmå oljesandporer ved hjelp av damp. I en annen lab står et nytt, avansert micro CT- røntgen apparat. I det kan de avfotografere små biter av borekjerner. På røntgenbildene kan de se hvordan dampen fortrenger oljen som ligger innkapslet i porene.

Vil ned på nano-nivå

Forskerne arbeider med størrelser på en tusendel millimeter, men nå ønsker de å gå enda mer detaljert til verks og ned på nanonivå. I følge Torsæter har de planer om å benytte NTNU Nanolab, for å teste hvor godt egnet nanopartikler er egnet til å vaske ut olje.

- Hva synes du om tidligere NTH-rektor Inge Johansens sterke oppfordring til Statoil om å trekke seg ut av oljesandprosjektet?

- Det er et interessant og relevant spørsmål, men dette handler om politikk og jeg er kanskje ikke så god på politikken. Men altså: Da kan man like godt spørre hvorfor vi skal drive i utlandet. Hvorfor skal Statoil bore etter olje i Angola? I Kasakhstan? Jeg ser ikke helt forskjellen, annet enn litt høyere energiforbruk for å få oljen opp. Men det er jo ikke det som er avgjørende.

- Debatten bør heller handle om forbruket av olje, hva vi gjør med det – og hvordan vi kan få det ned.

Diskuter denne saken

Innsendt av Ole Torsæter 18.04.2012 kl 12:00

Tallene som er gjengitt i intervjuet er pr. produser Sm^3 olje i 2010 og er basert på data fra Klif og OD. Øyens tall er fra de samme datakildene, men er beregnet pr. Sm^3 oljeekvivalenter. Statfjord produserer mye gass, så tallene blir lavere med hensyn til CO2 pr. produsert enhet når gassen inkluderes. Fra Canadas oljesand produseres det neglisjerbare mengder gass.

Innsendt av Sjur Øyen 18.04.2012 kl 14:10

Takk for raskt svar, Torsæter!

Gass, kondensat og NGL fra Statfjord blir jo videreforedlet, så det er kanskje litt i overkant å skulle si at hele CO2-bidraget ved produksjon skal tillegges oljen.

Det faller vel litt utenfor hovedlinjen i intervjuet, men jeg mener perspektivet vil berike debatten:

Fra utslippskildenes side, gassturbinene på Statfjord A, B og C, er resultatet, netto produksjon fra produsentene på feltene Statfjord, Statfjord Nord, Statfjord Øst og Sygna, annerledes enn 330 kg/Sm^3. Med samme kildemateriale i bunn for 2010 ender det opp på ca 100 kg/Sm^3.

Med hensyn til pressiseringen om at Canadas oljesand produserer neglisjerbare mengder med gass (gjelder dette også kondensat og NGL?), kommer jo Statfjord som produksjonsområde meget bedre ut enn 400 kg/Sm^3.

Har dere/Statoil en målsetning om hvor lavt utslipp per produsert volum man skal kunne oppnå?

Innsendt av Halfdan Carstens 17.04.2012 kl 23:23

Torsæter sier: "... det er selve bruken av olje vi bør være opptatt av, mer enn utslippene knyttet til produksjonen. Om vi kjører mindre bil og sykler mer. Det er det som betyr noe."

Det er helt korrekt. Det aller meste av utslippene er knyttet til bruk. Jeg tror det er snakk om 80-90 prosent, kanskje mer enn 90, avhengig av hvilket felt vi snakker om. Jeg savner at noen graver frem noen tall her og at disse blir presentert i media.

Dessverre er det lettere å angripe industrien enn å angripe enkeltprsoners (vårt eget) private forbruk.

Innsendt av Sjur Øyen 17.04.2012 kl 14:47

Hvilket øyeblikksbilde er det Torsæter henviser til her? Gjennomsnittlige årsutslipp i perioden fra 1999 til og med 2010, basert på ODs produksjonstall for Statfjord-feltet og Klifs tall for utslipp i samme periode lander på ca 135 kg CO2 per Sm^3 oljeekvivalent. Med en høyeste verdi på ca 182 kg/Sm^3 i 2005 og en laveste verdi på ca 100 kg/Sm^3 i 1999, median i samme periode var på ca 133 kg/Sm^3.

 

Skriv ny kommentar

Tittel *

Kommentar *

Fornavn *

Etternavn *

E-post *

 

Universitetsavisa ønsker en åpen og saklig debatt. Vi forbeholder oss retten til å forkorte, redigere og eventuelt fjerne innlegg. Klikk her for å lese alle reglene for debatten.

På forsiden nå

Siktet for overfall - døde av skadene

Doktorgradsstudenten døde tirsdag av skadene han pådro seg i forbindelse med en voldsepisode i Høgskoleparken.

 

- Burde boret dypere i oljedilemmaene

Oljeforskning versus forskningsetiske prinsipp. Professor May Thorseth mener NTNU burde gjort en grundigere drøfting av dilemmaet universitetet står midt oppe i.

Siktet for drapsforsøk - selv livstruende skadd

Det iranske miljøet er sjokkert over stikkeepisoden på NTNU. Mange er bekymret for hvordan hendelsen vil påvirke synet på iranere.

 

- Kråkeslottet har fått forfalle for lenge

Jan Bojer Vindheim tror restaureringen av Thingvalla får et komisk resultat med moderne interiør og historisk eksteriør, men NTNU eiendom slår tilbake. 1

styreleder blogger i ua

Vi har et ansvar

"Kunnskap er i utgangspunktet verdinøytralt, og det er vi – vår etikk, moral og verdier – som avgjør om det blir kunnskap i det godes tjeneste", skriver NTNUs styreleder Svein Richard Brandtzæg i dette blogginnlegget. 3

I 2008 brakte UA nyheten om at NTNU var involvert i StaoilHydros kontroversielle prosjekt for å utvinne oljesand i Canada. - Etisk mer enn tvilsomt, mente mange. Ville Etikkportalen fanget opp dette?
Skittent og utskjelt. Statoil, og selskapets hoverdeier den norske staten har fått mye kjeft for å skitne seg til med canadisk oljesand. Foto: Sølvi W. Normannsen
Mer olje. Forskerne hjelper Statoil med å optimalisere strømningsprosessen, finne den beste typen damp, den optimale temperaturen for å skille ut oljen mest mulig effektivt. Foto: Sølvi W. Normannsen
Oljerøntgen. Instituttets nye micro CT- røntgen apparat avbilder små biter av borekjerner. Ole Torsæter forklarer bildene som viser hvordan dampen fortrenger oljen som ligger innkapslet i porer. Foto: Sølvi W. Normannsen
Svart, tung, seig - og utskjelt. Olje produsert av Statoil i Alberta, Canada. Foto: Sølvi W. Normannsen

Relaterte artikler