Østerlie på en fredag:

Luftslott og andre sprengningsforsøk

Vi må tørre å sprenge illusjonen om at alle nye, store bygg skal være signalbygg skapt etter hva arkitektene finner for godt i enhver epoke, skriver gjestespaltist Ove Østerlie.
Et av disse fem forslagene vil bli valgt som nytt kombinert undervisnings- og idrettsbygg i Elgeseter gate 10. «Jeg så med avmakt og oppgitthet forslag over nytt bygg i Elgesetergate 10. Nok et luftslott», skriver Ove Østerlie.

Et av disse fem forslagene vil bli valgt som nytt kombinert undervisnings- og idrettsbygg i Elgeseter gate 10. «Jeg så med avmakt og oppgitthet forslag over nytt bygg i Elgesetergate 10. Nok et luftslott», skriver Ove Østerlie.

Dagbladet beskrev Stieg Larssons trilogiavslutning som «dette tiårets mest omtalte, omskrevne og leste ... Og det er en meget tilfredsstillende avslutning på historien…». Mine fredagsskriverier det siste halve året har vel kanskje ikke samme popularitet og lesertall, men jeg vil med denne ukens tekst avrunde min firologi med samme ydmykhet, men håpefullhet, som Larsson.

Overtråkk gir komplikasjoner

Overskriften var ikke tenkt som en kopi av romanen som på drastisk måte tar oppgjør med noen av samfunnets mørke sider, men mitt oppgjør er med utbyggerherrens underdanighet overfor arkitekter. Jeg så med avmakt og oppgitthet forslag over nytt bygg i Elgeseter gate 10. Nok et luftslott. Atter en gang hundreder og tusener av kubikkmeter luft som innkapsles og altfor lite funksjonelt og ønsket areal. Første gang jeg så et slikt bygg innvendig var ved Jåttå videregående skole i Stavanger, som ble bygget i 2005-2007 for 400 millioner kroner. Arkitektene fikk mer eller mindre fritt spillerom og et enormt stort, åpent rom i midten, med funksjonelle arealer rundt, ble resultatet. Fasade i tre og betong. Bygget skulle være vedlikeholdsfritt, men i 2016 måtte fasaden skiftes på grunn av råte. Flere videregående skoler ble bygget etter samme lest da luft, innsyn og høyde under taket tydeligvis var i tiden i arkitektmiljøet. Når estetikk og trender teller mer enn behov og ønsker fra dem som skal bruke bygget har man tråkket feil. Det er nesten så man kan kalle det overtråkk med påfølgende hevelse, smerte og immobilitet.

NTNU står framfor mange utbygginger de nærmeste 20 årene, og arealene er knappe. Jeg vil med dette be om at funksjon prioriteres framfor gleden av å klippe snorer i signalbygg. Studenter trenger steder å jobbe, ikke steder å stirre opp i tomme luften. Vi må lære av Malmø og la de ansatte og studentenes stemmer telle mer enn arkitektenes visjoner.

Bergen og Alicante får det til!

Campus Kronstad i Bergen er ikke så verst. Ved avdeling for idrett og kroppsøving har de i sitt bygg en ytre ring med cellekontor for ansatte. I en indre ring er det undervisningsrom og grupperom som studentene og ansatte kan bruke. Ansatte og studenter er i samme etasje og i umiddelbar nærhet av hverandre, noe som gjør at terskelen for kontakt er lavest mulig.  

Den nyeste delen av universitetet i Alicante er bygningen som huser lærerutdanning. Denne er bygd på samme lest som campus Kronstad. Rikelig med kontorer, grupperom og undervisningsrom, og så lite som mulig av tomrom, men lyssluser på mange steder.  Facultad de Educación er etter min smak et perfekt bygg for både ansatte og studenter. Her har de til og med plass nok til at jeg får mitt eget kontor når jeg er der på undervisningsopphold! Det er digg det, og man føler seg skikkelig velkommen.

Hvem skal få bestemme og hvem tør sprenge?

Nye bygg skal huse studenter og ansatte og de skal innby til et klima der alle føler de kan gjøre sitt beste, enten det er å lære, undervise, forske eller alle deler. Vi trenger ikke tomrom, vi trenger rom! Vi må tørre å sprenge illusjonen om at alle nye, store bygg skal være signalbygg skapt etter hva arkitektene finner for godt i enhver epoke. Vi må lytte til studenter og ansatte, og bygge deretter. Mer areal til kontor vil kanskje også berolige mange som føler seg presset inn i kontorlandskap, som Arve Hjelseth skriver om. For det er vel egentlig ingen argumenter for å anlegge kontorlandskap bortsett fra at det er arealbesparende? Jeg håper i alle fall at mine studenter vet hvor de finner meg når vi nå snart skal flytte til nytt bygg, og jeg håper at jeg ikke må rydde pulten etter meg hver dag. Blir det slik skal jeg møte skikkelig tidlig på jobb hver dag for å sikre meg plass på bakerste rad, nærmest vinduet!

Ove Østerlie
(Foto: Solveig Mikkelsen)

Foto: Solveig Mikkelsen

  • Ove Østerlie er universitetslektor i kroppsøving ved Fakultet for samfunns og utdanningsvitenskap.
  • Før han kom til NTNU (tidligere HiST) for tre år siden, jobbet han i 12 år som allmenlærer, både i norsk skole og ved en internasjonal skole i Spania.
  • Han har blant annet forsket på Flipped Classroom-undervisning, og skrevet et kapittel om dette i en lærebok utgitt i Kroatia.
  • Østerlie har også forsket på mangfold i kroppsøving, og er i ferd med å publisere et bokkapittel om dette i en ny lærebok.
  • Han er også leder for en eksternt finansiert forskningsgruppe som jobber med skytetrening for elever med konsentrasjonsvansker.
UA vil gjerne ha dine kommentarer. Kommentarer fra anonymiserte brukere og kommentarer med personangrep vil bli slettet.
comments powered by Disqus
Siste fra forsiden

Dekanmøtet orientert om mulig HiMolde-samarbeid

Det jobbes for utvikle en samarbeidsavtale mellom NTNU og Høgskolen i Molde.

Håkon Åmdal ble beste student, men en forsker er nok gått tapt

I fjor ble han beste avgangsstudent på NTNU, med en master som avslørte et eksepsjonelt talent for forskning. Men dataingeniør Håkon Åmdal liker bedre å utvikle ting enn å skrive artikler.

Åm på en fredag:

«Bare vær glad du kom deg unna i tide!»

Denne ukas gjestekommentator fikk aldri fullført doktorgraden. Han funderer på om det kanskje var det beste som kunne hendt ham.  

Alt teller, men på ulike måter

«Forskning vs. formidling» er en kunstig motsetning.