Stang på en fredag:

En akademisk gardinpreken

«En kollega måtte forsøke å undervise uten å bevege seg (og uten at studentene beveget seg) i et desperat forsøk på å holde taklyset avslått.» UAs gjestespaltist Margrethe C. Stang skriver om sitt problem med lys.
Margrethe C. Stang har et problem med lys.

Margrethe C. Stang har et problem med lys.

Har du noen gang kommet inn i et undervisningsrom på NTNU og tenkt «Oj, her har det skjedd noe siden sist!»? Rett som det er opplever de fleste av oss at noen har gjort endringer. Det kan være gode ting, som at en støvete overhead-prosjektor endelig er hentet til de evige jaktmarker. Eller det kan være dårlige ting, som at veggklokken er borte.

De fleste av disse forandringene krever bare litt tilvenning, kanskje ikke en gang det. Men av og til kommer endringer som er vanskelige å takle, og da oppstår en interessant situasjon. Da må man prøve å finne ut hvorfor og hvordan disse endringene skjer, og hvordan man som ansatt kan utøve medvirkning i egen arbeidshverdag. Det har vist seg å være betydelig lettere sagt enn gjort.

Tragikomisk resultat

Mitt konkrete problem handler om lys. Som kunsthistoriker må jeg vise bilder når jeg underviser; uten powerpoint-presentasjoner bryter undervisningen sammen og studentene må sendes hjem. Endringer som påvirker visningsforholdene oppleves derfor som dramatiske. Vi ønsker at lerretet som bildene projiseres på skal ha minst mulig belysning, slik at bildene kommer fint frem. Samtidig må studentene ha såpass mye lys at de kan ta notater. Denne balansen er ikke alltid lett å få til.

Det forbløffende er imidlertid at det har blitt vanskeligere og vanskeligere å finne gode undervisningsrom for oss kravstore kunsthistorikere, parallelt med at NTNU åpenbart gjør et iherdig arbeid for å ruste opp alle undervisningsrom. Det legges betydelige ressurser på at vi skal ha gode tekniske løsninger, men de ansattes medvirkning er minimal, derfor blir resultatet ofte dårlig, av og til tragikomisk.

Desperat kamp mot lyssensor

For noen år siden ble det for eksempel installert sensorstyrt belysning i enkelte undervisningsrom. Dette lite gjennomtenkte enøk-tiltaket førte til at en kollega måtte forsøke å undervise uten å bevege seg (og uten at studentene beveget seg) i et desperat forsøk på å holde taklyset avslått. Høylytte protester førte i dette tilfellet til at det etter hvert ble installert overstyringsbryter i seminarrommet.

Andre lysproblemer har vist seg langt vanskeligere å løse. Mange av undervisningsrommene våre har vinduer eller glassvegger ut mot «Gata» på Dragvoll. Tanken er å slippe dagslyset inn, noe de aller fleste setter pris på. Lette gardiner er montert for å hindre distraherende inn- og utsyn. Men noen av oss er altså avhengige av å stenge dagslyset ute. Da er tynne gardiner, montert halvveis ned på glassveggen, nytteløse. Gotiske malerier og barokke kirkeinteriører blekner og svinner hen i den klare vårsolen. Vi trenger tette gardiner som dekker hele vinduet.

Man skulle tro at dette var en relativt enkel sak. Problemet er bare at i hele NTNUs velsmurte organisasjon finnes det ingen som er gardin-ansvarlig. Jeg prøvde selvsagt først å snakke med AV-tjenesten. AV-tjenesten er universitetets blide og bolde riddere som alltid kommer oss forelesere til unnsetning når teknologien svikter. Det er knapt den ting de ikke klarer; for litt siden klarte de til og med å reparere brillene til en kollega. Men akkurat gardiner, det kan de ikke ordne. «Kanskje kona mi kan sy», spøkte en av dem.

Tilsynelatende uløselig problem

For fem-seks år siden trodde jeg at KVASS-rapporten var riktig sted å takle gardinproblemet mitt. Den skal jo fange opp alle sider ved undervisningen vår. Det skal rapporteres og det skal settes inn tiltak. Eller? Semester ut og semester inn skrev vi kunsthistorikere i KVASS-skjemaene våre «problemer med innlys i auditoriet», «problemer med blending», «manglende dimming, dårlige visningsforhold». I tillegg til manglende blending, opplevde vi at dimmbare lysrør ble byttet ut med vanlige lysrør, uten at vi ble spurt til råds eller informert. Studentene klaget også på dårlige visningsforhold i sine referansegruppe-rapporter.

Problemet ble fanget opp på instituttnivå, og både kontorsjef og instituttleder kastet seg inn i kampen. Men saken ble ikke løst av den grunn. Den går fortsatt. Det besynderlige er faktisk at det ikke har stått på viljen, snare tvert imot. Fakultetet har fulgt opp, invitert til møter. Vi har møtt representanter for Seksjon for utdanningskvalitet og Teknisk avdeling. Både AV-folkene og IT-folkene har vært engasjert. Vi har drukket kaffe, diskutert og gått på befaring. Manglende dimming er tilsynelatende et uløselig problem. Og ingen kan svare på hvem som kan skaffe blendingsgardiner. Fortsatt forbanner jeg solen når den kaster sine livgivende stråler på mitt lerret.

Morgendagens skrothaug

I Universitetsavisa 24. mars kan vi lese om «Smia» på Gløshaugen og «Sandkassa» på Dragvoll, to splitter nye undervisningsrom. Der er det teknologi, innovasjon, kreativitet og friske farger, og det har sikkert kostet flesk. Og det er bare begynnelsen! 5 millioner hvert år de neste fire årene skal brukes på «innovative læringsarealer». En stakkars gardin-kjerring kan bli gretten av mindre.

Erfaringene med de innovative læringsarealene skal tas med i campusutviklingen, leser jeg. Jeg håper at mine erfaringer med det vi kan kalle gardin-saken også tas med. Jeg håper at de nye arealene våre planlegges i nært samarbeid med brukere (i klartekst: forelesere og studenter) fra et bredt spekter av fagmiljøer. Skreddersydde arealer vil imidlertid bare løse en liten del av problemet, for fagene våre vil utvikle seg og teknologien vil endres. Vi vet alle at dagens «Smie» vil bli morgendagens skrothaug. Langt viktigere enn de skreddersydde arealene er å sette organisasjonen NTNU i stand til å fange opp helt normale og dagligdagse behov og ta enkle og ubyråkratiske grep for å sikre oss en god infrastruktur. Så langt ser jeg absolutt ingen tegn til slikt.

I mellomtiden forbereder vi kunsthistorikere oss på et nytt gardinmøte rett etter påske. Ønsk oss lykke til.



Gjesteskribenten
  • Margrethe C. Stang er førsteamanuensis ved Institutt for kunst og medievitenskap.
  • Stang er middelalderforsker med spesialisering på norsk maleri i høymiddelalderen.
  • Ellers er hun engasjert i det frivillige kulturminnevern og levende opptatt av vårt estetiske miljø, både i byen og på landet (Dragvoll).
UA vil gjerne ha dine kommentarer. Kommentarer fra anonymiserte brukere og kommentarer med personangrep vil bli slettet.
comments powered by Disqus
Siste fra forsiden

Campusutbyggingen:

- Vi er ikke blitt hørt!

- Det er vi som har hjertet på rette plassen. Derfor kommer vi til å vinne. De vil bli nødt til å høre på oss.

Karolinska-forsker dømt til døden i Iran

Ahmadreza Djalali, som forsket på katastrofemedisin ved Karolinska institutet i Sverige, er dømt til døden i Iran. Svenske myndigheter fordømmer beslutningen.

NTNUs Sofie Nystrøm blir direktør i E-tjenesten

Nystrøm er i dag direktør ved NTNU Center for Cyber and Information Security (CCIS)

Fake news:

- Det kan være nyttig å studere den overtalelseskunsten du utsettes for

Om man kontrer Donald Trumps retorikk med å si at han er overforenklende og dum, har man gått fem på, mener Thea Selliaas Thorsen. - Retorikken er bortenfor moral, den bryr seg bare om resultater.