Land forsyner seg av vårt digitale gull

Som forbruker opplever jeg det som det rene ville vesten der ute hvor mine data er gullet, skriver gjesteskribent Sofie Nystrøm.
(Foto: Sølvi W. Normannsen)

Foto: Sølvi W. Normannsen

Det produseres digitale data tilsvarende all historisk tilgjengelig analog informasjon i løpet av mindre enn to dager. Det var i 2015, eller i gamle dager som jeg kaller det i vår digitale verden. Vårt samlede innhold av skrevet materiale i historisk tid er estimert til 5 billioner megabyte. Mer enn 2,5 trillioner byte produseres og skal lagres forsvarlig eller uforsvarlig hver dag. Hvorfor trenger vi så mye data? Hvordan kommer de enorme mengdene med data til å påvirke vårt samfunn?

Mange snakker i dag om disrupsjon og AI på inn- og utpust mens brorparten av oss ikke henger med på hvor stort volum av data vi omgir oss med. Heller ikke hvor viktig tilgang til den har blitt i løpet av veldig kort tid. Den siste datatrenden lærte jeg om i forrige uke i samtaler med en stor global helseaktør. De etablerer nye selskap med hovedkontor i Kina for å få tilgang til massive mengder med helsedata om befolkningen. Med denne tilnærmingen får de, uproblematisk etter deres egen vurdering, tilrettelagt for å kunne utvikle de beste e-helseløsninger som kan selges globalt, og de omgår dermed alle personvernhindringer som er kjepper i hulene for raskt å kunne utvikle nye tjenester. For de kommersielle aktørene er data gull, og man trenger ikke grave etter gullet i våre dager for vi produserer enorme mengder som andre kan bruke til sin egen profitt – enten kriminell eller kommersiell aktivitet. Selskapene ønsker å utvikle de beste digitale løsningene for helsesektoren og ser det som en kommersiell avgjørende fordel å få uhindret tilgang til verdens største datalagre. Hvordan vi som samfunn vil stille oss til å kjøpe denne type kommersielle tjenester i fremtiden, vil bli spennende å følge med på. 

Drakamp om virtuelle verdier

Tilgang til gullet er også en stor diskusjon på de internasjonale politiske arenaene hvor myndigheten strever med den teknologiske utviklingen rundt kryptering, personvern og digital suverenitet. I Aftenposten 3. oktober leser vi at Facebook kan bli kastet ut av Russland fordi selskapet nekter å følge myndighetens krav om å lagre data på russisk jord. LinkedIn har allerede fått smake på kravene og tjenesten ble stengt i fjor. Argumentasjonen er at av hensyn til personvernet ønsker man alle data om russere i Russland, men internasjonalt har deres linje vært å kontrollere eller sensurere russere på Internett. Deres hovedbekymring er nok amerikanerne. Det faller heller ikke i god jord at opposisjonen bruker sosiale medier for å arrangere demonstrasjoner. Ukraina forbød i mai flere populære russiske nettjenester, deriblant søkemotoren Yandex og VKontakte, som den ukrainske regjeringen mener gir data til russiske etterretningstjenester. Dette er kun noen relevante eksempler på den spente mellomstatlige situasjonen vi ser rundt våre virtuelle verdier.

I samtalene i FN de siste årene har motsetningene vært tydelige. Kina og Russland har et ønske om kontroll som de benevner informasjonssikkerhet, mens de andre statene fremmer cybersikkerhet som er et åpent, sikkert og fritt Internett. Presset om et åpent, fritt og sikkert Internett og dataene som vi legger der er stort og har vært det i mange år. Utfordringene om kontroll og sikkerhet, som man nasjonalt ønsker, og et åpent og fritt Internett vil åpenbart være et spenningsfelt i tiden som kommer. Alt fra lovgivning, høyt geopolitisk spill, nasjonal sikkerhet, personvern, og kommersielle drivere vil raskt utvikles i retninger vi ikke kunne tenke oss i gamle dager - og med gamle dager mener jeg igjen 2015. Å ha et lengre perspektiv enn 2-3 år innenfor teknologi er svært krevende om ikke umulig.

Andre land forsyner seg av vårt digitale gull

Studier viser at datatrenden er at nordiske virksomheter, både offentlige og private, bruker de dataene som er tilgjengelig i mye mindre grad enn det globale gjennomsnittet. På mange måter vil vi derfor erfare at bruken av våre data i langt større grad vil bli brukt av de bedrifter og etater som vi kjenner nærmest oss. Og vi mennesker tenker oftest på det nære og kjære også når det gjelder Internett og vår data, men med sensitive data som nesten ligger åpent tilgjengelig forsyner selvsagt andre land seg allerede av vårt digitale gull.

Det digitale gullet berører også deg og meg i hverdagen. De fleste av oss installerer app-er og utforsker nye programmer hver dag. App-ene spør oss om samtykke for å kunne få tilgang til dine kontakter, lokasjonsdata, brukermønstre, bilder med mer. De fleste av oss trykker nok ok på det meste. Men hvorfor trenger disse app-ene tilgang til mer data enn de i dag trenger? Jo, fordi det muliggjør kommersiell utvikling av app-ene fremover og gir en høyere verdi for utviklingsselskapet. Tjenester som kan gi økte markedsandeler og større inntjening. Jeg gir sjeldent full tilgang til min informasjon når jeg installerer app-er, og det får jeg svi for. Det straffes hardt ved at man får mangelfull funksjonalitet og noen app-er kan knapt brukes. Som forbruker oppleves det som det rene ville vesten der ute hvor mine data er gullet.

Det er noen få land som kan si at de har digital suverenitet hvor man digitalt er uavhengig av andre stater som USA. Russland, Kina og Nord-Korea er noen av de landene som langt på vei har en skarp digital grense og suverenitet. Innen internasjonal politikk jobber Norge for et Internett hvor vi balanserer åpenhet, sikkerhet, robusthet og frihet. Vårt digitale gull bor i det digitale rom – «Internetten» som en venn kaller det. I dag er det ingen FN-konvensjoner som regulerer staters bruk av det digitale rom, men vår virtuelle verden er i stor grad styrt av de kommersielle globale aktørene. Det gjør at vi får et høyt tempo innen digital transformasjon og endringstempo deretter. Samtidig så ser vi at kommersielle aktører omgår lovmessige hindringer for å høste store mengder av data om en populasjon. I denne verdenen er det markedsandeler, salg og kostnader er som er styrende.

Det er ingen tvil om at kontroll over egne data om individer, bedrifter og stat er i stor endring.  Bedrifter kjøper opp hverandre for å få tilgang til nye og viktige datasett såkalt data aquisition. Jeg mener at demokratiske verdier og menneskerettigheter er viktig, nasjonal og internasjonal sikkerhet og beredskap er viktig, samtidig som å legge til rette for kommersielle drivere innen teknologi er essensielt for næringsutvikling. Det som ofte mangler i vår distriktsfokuserte diskusjon rundt digital suverenitet og vårt digitale gull, er at den ofte mangler de internasjonale driverne og perspektivene når man diskuterer nasjonale hensyn. Konsekvensen for Norge i forhold til tilgang til store mengder forskningsdata er en relevant diskusjon. Skal vi være fremragende i fremtiden vil tilgang til gullet også være viktig for oss.

Sofie Nystrøm
  • Sofie Nystrøm er direktør ved NTNU Center for Cyber and Information Security (CCIS)
  • Hun har Master of Science fra Purdue University, USA.
  • Nystrøm er i dag utvalgsmedlem i Regjeringens nye Digitale Sårbarhetsutvalg.
UA vil gjerne ha dine kommentarer. Kommentarer fra anonymiserte brukere og kommentarer med personangrep vil bli slettet.
comments powered by Disqus
Siste fra forsiden

Tapte søksmålet mot NTNU

Hilde Skeie saksøkte NTNU etter å ha blitt tvunget ut av lederjobben ved Internasjonal seksjon. NTNU ble frifunnet av Sør-Trøndelag tingrett.

Sprik i sensur og karakterer:

Tøffe krav til opptak kan gi tøffere sensur

Når sensorer ved NTNU Handelshøyskolen setter karakterer på egne studenter synes de å være strengere enn kolleger ved andre læresteder. En forklaring kan være høye opptakskrav.

Én NTNU-forsker blant de fjorten nye i akademi for yngre forskere

Akademiet for yngre forskere har plukket ut 14 nye medlemmer. Guro Busterud fra NTNU er en av dem.

Erfaringer etter en måneds kamp mellom de ulike bærekraftsmålene

NTNU er interessert, her er det forståelse for at Afrika er det neste viktige kontinentet, skriver er vår gjestekommentator, som har permisjon fra varaordførerjobben i Trondheim for å jobbe med bærekraft for regjeringen i Ghana.