Gjesteskribenten:

Et land uten kritisk ekspertise?

Det er feilslått politikk når enkelte doktorgradsløp er fullstendig dominert av utenlandske kandidater.

I det klassiske byråkrati-idealet gjelder det meritokratiske prinsipp – altså ansettelse av den beste. Dette prinsippet har i sin originale form en todelt funksjon: Det skal styrke kvaliteten i offentlig sektor, men det skal også styrke borgernes tillit. Borgerne skal vite at de som får jobb i offentlig sektor, får jobben fordi de er best kvalifisert. Kvalifikasjoner måles ved utdanningsnivå, slik at en med høy utdanning alltid vil bli tilsatt på bekostning av en med lavere utdanning.

I dag er denne tenkemåten paret med det vi kjenner som New Public Management (NPM). Ett av NPMs mange karaktertrekk er målstyring og internasjonal benchmarking. Nå skal ikke meritokratiet bare sørge for bedre kvalitet og høyere tillit. Meritokratiet skal også styrke landets internasjonale konkurranseevne. Denne tenkingen preger skolevesenet fra grunnskolens Pisa-tester til Times Higher Educations ranking for universitetene.

Dette forklarer det intense fokuset på publiseringer, helst i internasjonale tidsskrift. Målet er at universitetet skal komme høyere på rankingen i konkurranse med utenlandske universiteter. Tesen er at dette skal styrke landets samfunnsøkonomiske konkurransekraft, og at de land som ikke deltar i spillet står igjen på perrongen når toget med økt bruttonasjonalprodukt ruller ut av stasjonen.

Alle slike store reformtrender skaper ikke-ønskede effekter. Én slik effekt ble beskrevet i Dagens Næringsliv lørdag 2. desember. Her intervjues de nasjonale sikkerhetsmyndigheter, som er alvorlig bekymret fordi det er så få personer her til lands som har kompetanse på avansert kryptologi.

Det er kryptologene som er ansvarlig for sikring av kritiske opplysninger og statshemmeligheter. I en verden med intelligente datamaskiner blir det stadig vanskeligere å sikre forsvarshemmeligheter, landets kritiske infrastruktur, samt statsministerens sikre kommunikasjonslinjer fra utenforstående. Kryptologene er forsvarsmuren i dette arbeidet.

Men det finnes forsvinnende få nordmenn som velger kryptologi som karrierevei. Professor Olav Lysne ved UiO er blant landets mest betrodde på sikkerhetsområdet, og har ledet to offentlige sikkerhetsutvalg. Han mener antallet norske kryptologer på høyt nivå kan telles på én hånd. Han beskriver det som et kjempeproblem som gir «virkelig grunn til bekymring».

Utviklingen beskrives også som en krise av professor Kjell Jørgen Hole ved UiB.

-Det er blitt så få av oss at vi er oppriktig bekymret over hva som vil skje hvis bussen skulle kjøre over oss, sier professoren til Dagens Næringsliv.

Da Nasjonal sikkerhetsmyndighet (NSM) gjorde en sjekk i norsk akademia for å finne ut hvem som er på doktorgradsnivå, og kan sikkerhetsklareres, var svaret urovekkende: Null kandidater.

Til gjengjeld finnes det mange kandidater fra Russland, Kina og Iran. Men de kan ikke sikkerhetsklareres på øverste nivå i Norge, skriver avisen.

Det er lett å se utviklingen i lys av utviklingen i akademia der man skal bli forskningsmessig «fremragende». Da gjelder det å få inn de skarpeste hodene fra hele verden. Mens grunnskolen skal målstyre barna fram til de beste testresultater i nasjonale prøver, skal universitetene lete med lykt og lupe i hele verden for å finne de beste talentene.

Selvsagt er det et gode at ideer flyter fritt. Og fagpersoner har naturligvis behov for å se ut av landegrensene for å finne fagfeller av samme kaliber. Men når hele forskningsfelt ikke lenger har plass til norske kandidater og eksperter, heller man barnet ut med badevannet.

Utviklingen gjør seg gjeldende på stadig flere fagområder. Den er ofte problematisert for humanistiske og samfunnsvitenskapelige fag, der nasjonale elementer som kultur og språk er viktige for forskningen. For teknologiske og «harde» fag har utviklingen muligens vært mindre problematisert.

Sett utenfra virker det veldig snodig at ingen nye kryptologer kan sikkerhetsklareres. Hvis det er slik at jakten på fremragende hoder i utlandet er viktigere enn å sørge for at landet får en nasjonal ekspertise på et kritisk område, er det mildt sagt et problem. Jeg håper temaet opptar fagmiljøet.

Å la humla suse, altså å fortsette med å utelukkende ansette «de beste» uten øye for nasjonale behov, er kanskje faglig komfortabelt. Men det er samfunnsmessig uakseptabelt.





Når hele forskningsfelt ikke lenger har plass til norske kandidater og eksperter, heller man barnet ut med badevannet.

Espen Leirset
Espen Leirset er stipendiat ved Nord universitet
(Foto: Nord universitet)

Espen Leirset er stipendiat ved Nord universitet Foto: Nord universitet

Espen Leirset (39) er ansatt som universitetslektor i statsvitenskap ved Nord Universitet (Levanger), og er for tiden stipendiat.

Leirset har mange års bakgrunn som journalist.

UA vil gjerne ha dine kommentarer. Kommentarer fra anonymiserte brukere og kommentarer med personangrep vil bli slettet.
comments powered by Disqus
Siste fra forsiden

- Jeg er kjempe, kjempe, kjempeglad!

- Dette har vært en veldig viktig sak for instituttet, sier instituttleder Jørgen Langdalen ved Institutt for musikk.

NTNUs unike samling av teaterhistorie

«Teatersamlingen» ved Gunnerusbiblioteket er en spennende kilde til Trondheims teaterhistorie.

Statsråd Iselin Nybø varsler at fokuset nå blir på kvalitet

Oppdal: - Strukturreformen i universitets- og høgskolesektoren er gjennomført. Det som gjelder nå, er å jobbe med kvaliteten i alt det sektoren leverer, sier ministeren for forskning og høyere utdanning.

Hykleri i offentlig sektor - og hvorfor små endringer er bedre enn de store

Noen ganger må offentlige virksomheter være hyklerske for å være legitime. Hvorfor er det slik?