Endret: 08.02.2010 kl. 12:48
Avsløring av plagiat har vist seg å kunne medføre at du får en merknad ved ditt navn på bibliotekdatabaser. Livsvarig straff?
Nasjonalt utvalg for gransking av redelighet i forskning (heretter kalt Granskingsutvalget) ble opprettet i 2007, i kjølvannet av at forskningsetikklovern (Lov om behandling av etikk og redelighet i forskning, 2006) ble vedtatt. Professor Johan Giertsen (jurist) ble leder, undertegnede nestleder. For øvrig har utvalget en bred nasjonal sammensetning.
Uredelighet er i følge loven definert som ”forfalskning, fabrikkering, plagiering og andre alvorlige brudd med god vitenskapelig praksis som er begått forsettlig eller grovt uaktsomt i planlegging, gjennomføring eller rapportering av forskning (1, § 5). Ved spørsmål om uredelighet er det i utgangspunktet aktuelle institusjon som skal håndtere saken. Noen institusjoner har opprettet et forsknings/redelighetsutvalg, andre vil nedsette et særskilt undersøkelsesutvalg i slike situasjoner. Institusjonene kan be Granskingsutvalget om å overta en sak, eller personer kan på individuell basis henvende seg til Granskingsutvalget med en sak. I det siste tilfellet vil utvalget anbefale oversending til aktuelle institusjon. Eller, hvis det er åpenbart at problemstillingen ikke hører inn under uredelighetsbegrepet, vil utvalget gi noen råd/kommentarer i sakens anledning. I den tid Granskingsutvalget har eksistert, har det foretatt en gransking, og fire saker er oversendt til sine respektive institusjoner.
Plagiering er et problem som åpenbart øker i omfang. Det gjelder både undervisning (master – og hovedoppgaver) og forskning. Sannsynligvis er det i disse elektroniske tider blitt såre enkelt å bare ”copy-paste”. Men riset venter bak speilet, mottiltak er satt inn. Både utdanningsinstitusjoner og tidsskrifter har utstyrt seg med søkermotorer. Avsløring av plagiat har vist seg å kunne medføre at du får en merknad ved ditt navn på bibliotekdatabaser. Livsvarig straff? Med andre ord, vær varsom ….
Fusk – eller annet?
Granskingsutvalget har ikke hatt mange saker til formell behandling/vurdering, og det er positivt. Det er all grunn til å anta at dette er uttrykk for at norsk forskning stort sett foregår i tråd med god vitenskapelig praksis. Men, vi har fått en rekke henvendelser (20-25) av annen karakter. Mer i grensesonen uredelighet/personalkonflikt. Slike saker kan typisk reflektere seg i motsetninger rundt hvem som skal være med på en forfatterliste. Vi bekjenner oss til Vancouver-reglene, og Sudbø saken har gjort det klart at det er legitimt å forutsette ytelser for et medforfatterskap. Likevel får utvalget tilsendt saker der Vancouver-reglene må vike for andre hensyn. Av ”oppdragende” hensyn kan det være grunn til å trekke frem noen av konstellasjonene utvalget har hatt til drøfting:
- Den unge legen (som har bidradd mest til et aktuelt prosjekt) synes det er urimelig at avdelingssjefen forventer å være med som ”gratispassasjer” på en publikasjon. Avdelingssjefen kan på sin side vise til tradisjon og betydningen av at hun/han legger forholdene til rette for forskning på avdelingen. Rett/galt?
Konklusjon her: Assistentlegen er i takt med dagens krav. Det er rimelig at avdelingssjefen må kunne konkretisere sine bidrag til arbeidet, sjefsfunksjonen gir på ingen måte automatisk inkludering på forfatterlisten (slik det mange steder ble praktisert i tidligere tider).
- En publikasjon er i ferd med å bli ferdigstilt. Det handler om flere institusjoner som samarbeider. En av institusjonene er ikke fornøyd med sin representasjon på forfatterlisten og gir uttrykk for det. For å bevare det gode samarbeid for fremtiden, inkluderes NN på listen i siste sving. NN har på langt nær ytt bidrag i nærheten av det Vancouver-reglene forutsetter. Sett fra individnivå kan med andre ord inklusjon ikke forsvares.
Konklusjon her: Samarbeid mellom institusjoner er viktig og fremtidsrettet, men forfatterskap i slike samarbeid bør avklares tidlig. Forfatterskap som utdeles som ”good strokes” er ikke i takt med reglene.
- En forskningsgruppe har gjort et stykke arbeid. Forfatterne skal rangeres etter bidrag. Førsteforfatter har gjort mest og er hovedskribenten. Og så kommer de andre i tur og orden. Sisteplassen er i en særstilling, der står gjerne den som har tenkt ut saken, lagt opp strategien. I løpet av en karriere er det forventet at en kandidat går fra å være første – til å bli sisteforfatter. Da er du i ferd med å dokumentere at du egner deg som forskningsleder.
Men så er det disse plasseringene mellom første og siste. Skal de tildeles etter den innsatsen den enkelte har gjort – eller skal det skjeles til hva den enkelte trenger? For eksempel for å dokumentere stort nok volum til en doktorgrad? Er det formelle kjøreregler eller personalpolitiske hensyn som skal avgjøre? I utvalget har vi sett saker der mellommenneskelige relasjoner har trukket opp, - og skjøvet ned.
Konklusjon her: Det er ene og alene det vitenskapelige bidrag som teller, et medfofatterskap skal ikke fungere som en vennetjeneste eller markering av fiendskap. Avveiningene mellom plassering av de forskjellige deltagerne får om nødvendig avgjøres med dokumentasjon i plenum.
Forfatterskap er en tungtveiende parameter i den vitenskapelige verden, den skiller mellom suksess og måtelighet. Når betydningen er så stor, er det kanskje ikke så overraskende at forfatterskap dukker opp i kontroversielle saker. Det er viktig å få etablert en praksis der forfatterskap tildeles etter kjølig objektive kriterier, uten at vennskap/uvennskap har noe på vektskålen å gjøre. Ved at utvalget viser til konkrete eksempler og konklusjoner, er det rimelig sjanse for gjennomslag i forskningsmiljøer der medforfatterpraksis ikke har helt stø kurs i forhold til Vancouver-reglene.
Granskingsutvalget har hatt få saker, og noen vil derfor kunne spørre om utvalget egentlig har noen funksjon?
Mitt svar vil være ja. Men svaret er ikke først og fremst tuftet på saksbehandling i stor stil. Det handler mer om å være et nøytralt nasjonalt organ, et organ som har avstand til de fleste saker. Et slikt organ samler erfaring fra en rekke henvendelser. Denne kan brukes til å være normativ og bidra til likebehandling i det mangfoldige forskningssystemet vårt. Med det får utvalget en forebyggende rolle og oppdragende rolle. Sist, men ikke minst, kan utvalgets eksistens og henvendelser til en viss grad bidra til å holde institusjonene på alerten. Og det er fundamentalt i denne sammenhengen.
RSS: Abonner på siste nytt
