Diskusjonen om aldersgrense i vitenskapelige stillinger går høyt om dagen. Et synspunkt som har vært fremført, er at gamlingene som ønsker å fortsette, blokkerer for yngre, fremadstormende forskere. Eksempelvis skriver Forskerforum: "Eg meiner at eldre professorar er ein stor ressurs for universitetet, men dei eldre er jo også proppar i systemet.
Endret: 19.02.2010 kl. 12:10
Nokon må gå av for at det skal kome nye inn, seier Kåre-Olav Stensløkken, postdoktor ved Det medisinske fakultetet, Universitetet i Oslo. Han er også styremedlem i Forskerforbundet."
UAs redaktør befinner seg i samme gate når han skriver at "det er et strukturelt problem dersom universitetene opplever en opphopning av eldre professorer, som fungerer som en propp i systemet slik at unge forskere ikke slipper til."
Undertegnede er professor og 50 år gammel. Objektivt sett er også jeg en slik "propp". Hadde jeg sagt opp, kunne nye og friske krefter sluppet til. Og ved nærmere ettertanke kunne jeg gjerne gitt meg allerede nå; føler vel at jeg har forelest, veiledet og sensurert nok her i livet, så en tilværelse med kun forskning virker fristende. Så dersom mitt fakultet er villig til å betale full ventelønn for meg de neste 20 år, skal jeg rydde kontoret på dagen og pelle meg ut.
Problemet er bare at den som etterfulgte meg, selv ville bli en "propp".
Han eller hun ville blokkere for enda yngre fjes - som så i neste omgang vil lide samme skjebne som propp når de etterhvert overtar.
Propp-argumentet er derfor, med respekt å melde, absurd.
Konklusjon er således at "vi er alle proppar", for å vri litt på Einar Førdes "vi er alle sosialdemokratar". Ingen går fri; ikke en gang postdoktorer i medisin og redaktører. Men på sikt vil de unge hjerner garantert slippe til; det er jo bare et tidsspørsmål før så skjer - "In the long run we are all dead", påpekte økonomen Keynes. Så la oss kalle en spade for en spade: Det hele dreier seg om en forskyvning av tidspunktene for utgang og inngang. Påfyll blir det uansett.
Personlig har jeg intet imot "opphopning av eldre professorer", som Oksholen formulerer det. Tvert i mot, slike folk har usedvanlig mye å fare med - i motsetning til enkelte yngre jyplinger, som har betydelig mindre innsikt, gjerne kombinert med et ego som ikke bare er oppblåst men bent frem overvektig.
Til slutt vil jeg berømme professor Ivar Bjørgen for hans utrettelige og utsøkt velformulerte kamp for seniorene. Et eksempel er hans kronikk Aldersgrenser som diskriminering i dagens Adressa.
RSS: Abonner på siste nytt
