Kronikk:

Spørsmål alene skaper ingen kunnskap

Det er mer enn nok dårlig forskning å ta tak i, skriver Henrik Sahlin Pettersen og Jan-Ole Hesselberg i denne kritikken av forskningsminister Tora Aaslands invitasjon til "Vitenskapsåret 2011".

I et innlegg i Universitetsavisa skriver forskningsminister Tora Aasland om Vitenskapsåret 2011 hvor hun ønsker at "(...) Vitenskapsåret 2011 skal handle om: De store spørsmålene omkring sammenhengen mellom vitenskapen og samfunnet." Men Aasland risikerer å stille flere og større spørsmål enn ti vise kan besvare. Store spørsmål kan både barn og fulle folk stille, og spørsmål alene skaper ingen kunnskap. Forskningsministerens mandat er å fremlegge en strategi for hvordan vi som samfunn skal komme fram til gode svar. Og det er mer enn nok dårlig forskning og forskningsforståelse å ta tak i for Aasland.

I 2005 trodde 34 prosent av EUs befolkning at sola går rundt jorda, og 54 prosent visste ikke at elektroner er mindre enn atomer. De fleste unge briter er svært interessert i vitenskap og teknologi, men 71 prosent er fullstendig uinteressert i å studere og forstå det.

Matematikeren Matt Parker demonstrerte i en artikkel i The Guardian før jul, hvordan mobiltelefonmaster var mystisk knyttet til unormalt høye fødselstall. Men til tross for at Parkers beregninger var riktige, var artikkelen en spøk for å demonstrere hvor vanskelig folk flest har for å skille kausalitet (årsak) fra korrelasjon (sammenheng). Jo flere brannmenn desto større brann, men dette betyr ikke at brannmenn er årsaken til brannen. På samme måte er det flere mobilmaster i tettbefolkede strøk, og flere folk gir flere barnefødsler.

Hverken forskere, politikere, eller mannen i gata kan stille gode og riktige spørsmål om vitenskap uten en forståelse av dens styrker og svakheter. Forskere er mennesker og det er menneskelig å feile.

Feilbarlighet hos forskere har den siste tiden fått bred oppmerksomhet i amerikansk presse. Journalist Jonah Lehrers artikkel i The New Yorker fra desember 2010 om fenomenet "the decline effect", eller forskningsresultaters tendens til å forfalle over tid, har stått sentralt i debatten. Introduksjonen av, ved første øyekast, overlegne andregenerasjons antipsykosemidler på nittitallet ga en eventyrlig profitt for legemiddelfirmaene. Men effekten syntes etter hvert å halveres for enkelte legemidler og tilstander, og de nyeste midlene ble i senere studier dokumentert å være sammenlignbare med gamle legemidler fra femtitallet.

På samme måte har den initialt store effekten av antidepressiva, i flere studier i etterkant blitt redusert til å være placeboeffekt unntatt for de alvorligste depresjonene.

Falmende effekter er et utbredt fenomen i forskning, men er antagelig ikke så mystisk som det kan høres ut. Forskere er som alle andre ofre for "bias" - enkelt forklart i Simon og Garfunkels The Boxer: "A man hears what he wants to hear and disregards the rest". Dette forsterkes av topptidsskrifters selektive publisering av positive funn, og tilbakehold av negative funn, spesielt i industrifinansierte studier.



Nylig gikk epidemiologen John Loannidis så langt som å hevde at de fleste publiserte forskningsresultater er feilaktige. Kan man altså ikke stole på noen forskning? Det kan være fristende å legge hodet på den postmoderne hvileputen og i en håndvending sidestille all fysikk, biologi, psykologi og samfunnsforskning med kiosklitteratur. John Horgan arresterer "the decline effect" i et kritisk innlegg i Scientific American, hvor han angriper Lehrers konklusjon om at "Når eksperimentene er gjort, må vi fortsatt velge hva vi skal tro." Selv om dette gjelder enkelte teorier og resultater, skal en ikke kaste barnet ut med badevannet. Kvantemekanikk, evolusjonsteori, bakterielæren, og den genetiske koden, for å nevne noen, er bunnsolide teorier det er vanskelig å velge ikke å tro på. Ser en glasset som halvfullt i stedet for halvtomt er "the decline effect" like mye en hyllest til forskningen. Dette fordi det viser at den vitenskapelige metode fungerer og at falske og overdrevne resultater ikke blir universelle sannheter før de har vært reprodusert av andre. Den utbredte forestillingen om at noe kan være endelig vitenskapelig bevist er selvmotsigende.

Vitenskapens største styrke nettopp at den er dynamisk ved å forutsette en viss usikkerhet og villighet til å forkaste egne teorier når de ikke lenger stemmer med observasjoner.

Vi har imidlertid en naturlig motstand mot nitidig datainnsamling og nøye analyser som kreves for å forstå komplekse forhold. Da faller det lettere for oss med raske forenklede generaliseringer. Evolusjonært er raske slutninger på grunnlag av lite informasjon ofte en bedre oppskrift for overlevelse (rasling i gresset -> løve -> løp!) enn langtrekkelige analyser, men en hemsko når det dreier seg om komplekse årsaksforhold.

Disse nedarvede mekanismene klarer verken forskere eller andre å overstyre med mindre vi er dem bevisst.

Instrumenter for å gjenkjenne våre egne og forskningens styrker og begrensninger er derfor avgjørende, og spørsmål alene er ikke tilstrekkelig. Den Sør-Afrikanske regjeringens stadige kritiske spørsmål til sammenhengen mellom HIV og AIDS er estimert å ha kostet 330 000 Sør-Afrikanere livet.

I kronikken De store spørsmålene, publisert i Aftenposten 23.12.10, introduserte forskningsminister Tora Aasland Vitenskapsåret 2011 som et insentiv for å stille de "store, gode, viktige, vanskelige, kritiske og nysgjerrighetsdrevne spørsmålene". Aasland stiller i alt mer enn 50 spørsmål i sin kronikk, og hevder at mange - og store spørsmål er et mål i seg selv. Her mangler imidlertid prioriteringer for hvilke spørsmål hun vil ha svar på og ikke minst strategier for hvordan vi skal komme fram til gode svar. For store spørsmål uten kunnskap gir ingen store svar.







Følg debatten i UA:

Tora Aasland: Venstre-villfarelse om forskningssatsing

Trine Skei Grande: Useriøs statsråd?

Tora Aasland: - Useriøs kritikk

Trine Skei Grande: Lovfestet rett til banan

Aasland risikerer å stille flere og større spørsmål enn ti vise kan besvare.

Henrik Sahlin Pettersen, Lege og Ph.D., Institutt for Kreftforskning og Molekylærmedisin, DMF, NTNU.

Henrik Sahlin Pettersen, Lege og Ph.D., Institutt for Kreftforskning og Molekylærmedisin, DMF, NTNU.

Jan-Ole Hesselberg, Psykolog, Sykehuset Østfold,

Jan-Ole Hesselberg, Psykolog, Sykehuset Østfold,

Relaterte artikler

LESERBREV:

Venstre-villfarelse om forskningssatsing

- Venstres triste problem er at de ønsker å tilhøre en kaotisk borgerlig side som ikke er innbyrdes enige om hvordan de skal finansiere en eventuell økt satsing på forskning, skriver forskningsminister Tora Aasland i dette svaret til Trine Skei Grande.

- Useriøs kritikk

- Jeg synes kritikken er på grensen til useriøs og preget av latterliggjøring. Forskningsminister Tora Aasland svarer tilbake mot Venstreleder Trine Skei Grande anklager om banan og ufaglært leksehjelp.

Useriøs statsråd?

- Å hevde at Venstre ikke har noen forskningspolitikk faller på sin egen urimelighet, mener Venstreleder Trine Skei Grande i dette svaret til forskningsminister Tora Aasland.

- Bananer og leksehjelp

- Aasland sliter ikke akkurat ut printeren, nei, sier Venstre-leder Trine Skei Grande. Hun er lei av at regjeringen ikke sender over saker til opposisjonen i Stortinget.

UA vil gjerne ha dine kommentarer. Kommentarer fra anonymiserte brukere og kommentarer med personangrep vil bli slettet.
comments powered by Disqus
Siste fra forsiden

Starmus:

Her kan du se bilder av det som skjedde femte dag av festivalen

Bruk piltastene eller sveip for å bla i bildeserien.

Starmus:

- Mer informasjon fører til mer klimaskepsisme

Den kanadiske forskeren Katherine Hayhoe mener vitenskapsfolk må bli flinkere til å snakke med hjertet i stedet for hodet.

Starmus-diskusjon:

Slik vil ekspertene at barn skal læres opp og inspireres

Et stjernespekket panel på Starmusfestivalen var helt enige om at barn må inspireres til utforskning og læres opp i kritisk tenking fra svært ung alder.

Kraftige reaksjoner mot nobelprisvinner på Starmus

Chris Pissarides sa han stoler mer på en mannlig stemme, enn en kvinnelig.