Spørsmål er noen ganger nok

I den dobbeltpubliserte kronikken ”Spørsmål alene skaper ingen kunnskap” i Universitetsavisa 9.5.11 (originalen, uten den UA-tilpassede lenken i første linje, og med tittelen ”Spørsmål er ikke nok”, sto i Aftenposten 11.4.11) kommer Henrik Sahlin Pettersen og Jan-Ole Hesselberg med følgende retoriske spark til forskningsminister Tora Aasland, i påstands form: ”Store spørsmål kan både barn og fulle folk stille, og spørsmål alene skaper ingen kunnskap.”



Det stemmer ikke. Et av tidenes største spørmål er om mennesket har fri vilje. Problemstillingen involverer filosofi, medisin, juss, psykologi og flere andre fagfelt. Grunnleggende er hva som menes med ”fri vilje”. En formal definisjon er at man er fri dersom man ”kunne ha handlet annerledes” enn man faktisk gjorde.



Filosofen Immanuel Kant (1724-1804) mente at spørsmålet aldri kan besvares vitenskapelig. Meget forenklet sagt skyldes det at enhver beskrivelse av menneskelige handlinger nødvendigvis vil være årsaks-forklaringer. Slike forklaringer er lovmessige, hvilket vil si at alle menneskelige handlinger vil fremstå som like determinerte (forutbestemte) som en tsunami.



Men i det praktiske, moralske liv må vi likevel anse og behandle hverandre som frie, sier Kant. Hvis ikke, kan vi bare gi alt som heter ansvarlighet på båten. Med den konsekvens at eksempelvis en forbryter ikke frivillig ranet banken, men simpelthen gjorde det han ”måtte”. Og hvordan kan han da dømmes til fengselsstraff?



Det er godt mulig at Kant har rett i at det er prinsipielt umulig å finne noe svar på det store spørsmålet om viljens frihet. Betyr det at vi ikke har kunnskap om oss selv i så måte? Slett ikke. Gjennom å belyse, men ikke besvare, spørsmålet fra en rekke synsvinkler kan vi erkjenne at det ikke finnes et tostrekssvar. Dermed har vi kunnskap om at vi, på tross av all ytre og indre påvirkning (dvs. sosialt-kulturelt og biologisk-psykologisk press), er ”dømt til å være frie og ansvarlige”, for å parafrasere Jean-Paul Sartre.



Det er sågar vesentlig kunnskap når vi fristes til å bortforklare egne dumheter med at vi ”ble revet med” av situasjonen. Nei, det ble vi ikke: Vi valgte å la oss rive med, og det er noe helt annet – og noe vi ikke kan løpe fra.



Sahlin Pettersen og Hesselberg okker seg over at ”I 2005 trodde 34 prosent av EUs befolkning at sola går rundt jorda”. Rent empirisk har jo denne tredjedelen rett: Enhver som betrakter solen, vil se med egne øyne at den står opp og går ned. Og når du sitter under åpen himmel med din kjæreste en sen, lys kveld nå i mai her i Trøndelag, er det for å oppleve en romantisk ”solnedgang”. Enhver kan jo prøve å sjarmere sin utkårede ved å vise til ”en vakker jordrotasjon”.



Astronomen Ptolemaios (85-165) utviklet, ved å innføre såkalte episykler og ekvatanter, en svært avansert modell for det geosentriske verdensbildet. Hans forklaringer av våre observasjoner av himmellegemenes skiftende posisjoner innebar en matematisk bragd. Modellen ble utkonkurrert av heliosentriske modeller, som viste seg mer praktiske. Men hva er sant? Hva beveger seg, og hva står i ro, i forhold til hva? Kanskje de to kronikk-herrer kan forklare oss hva som faktisk er tilfellet, i et uendelig univers uten faste punkt – og dermed uten et sentrum.



Jeg er stygt redd for at svaret er at det kommer an på teoretisk ståsted; av gresk, theoria = ”måte å se på”. Og i det aktuelle tilfellet: Om man bokstavelig talt står med beina trygt plantet på jorda eller på sola. (Sistnevnte opphold må forventes å bli uhyre kort.)



I kronikken(e) glemmer forfatterne en gruppe i tillegg til barn og fulle folk, nemlig filosofene. Dog ligner vi nok noe på førstnevnte (og sikkert til tider på sistnevnte, i lystig lag): Noen har beskrevet en filosof som et barn som ikke blir voksent, ettersom det aldri slutter å stille spørsmål. Det mest kjente av disse barna er Sokrates. Det var kar som kunne spørre, det! Svare var han ikke like god på. Men hans betydning for fremveksten av vår frie, vestlige kultur – som vi alle daglig nyter godt av – kan neppe overvurderes. For dem som måtte være interessert, har jeg noen bemerkninger om dette i Aftenposten-innlegget ”Retten til å provosere” i forbindelse med den såkalte karikatur-striden i 2006.



Undertegnede har i årenes løp forelest for flere tusen av våre nye studenter, fra alle fagområder, i NTNUs variant av ex.phil. Noen finner det frustrerende at det finnes så mange teorier og spørsmål, og så få svar. Men mange er de studenter som setter pris på å utvikle evnen til kritisk, vitenskapsteoretisk og etisk spørring – til ”argumentativ demontering”, om man vil. Dét er en kompetanse de er glad for å ha, og som kommer godt med når de senere stifter bekjentskap med vitenskapens verden. De er med andre ord kunnskapsrike når det gjelder å stille gode og relevante spørsmål. Altså: Spørsmål alene kan skape (en bestemt type) kunnskap. Nok et bevis på at den universelle påstanden i kronikk-tittelen til legen og psykologen er empirisk falsk.

Noen ganger rekker det med spørsmålstegn, anfører filosof Materstvedt.
(Foto: istockphoto)

Noen ganger rekker det med spørsmålstegn, anfører filosof Materstvedt. Foto: istockphoto

Relaterte artikler

Kronikk:

Spørsmål alene skaper ingen kunnskap

Det er mer enn nok dårlig forskning å ta tak i, skriver Henrik Sahlin Pettersen og Jan-Ole Hesselberg i denne kritikken av forskningsminister Tora Aaslands invitasjon til "Vitenskapsåret 2011".

UA vil gjerne ha dine kommentarer. Kommentarer fra anonymiserte brukere og kommentarer med personangrep vil bli slettet.
comments powered by Disqus
Siste fra forsiden

Starmus:

Her kan du se bilder av det som skjedde femte dag av festivalen

Bruk piltastene eller sveip for å bla i bildeserien.

Starmus:

- Mer informasjon fører til mer klimaskepsisme

Den kanadiske forskeren Katherine Hayhoe mener vitenskapsfolk må bli flinkere til å snakke med hjertet i stedet for hodet.

Starmus-diskusjon:

Slik vil ekspertene at barn skal læres opp og inspireres

Et stjernespekket panel på Starmusfestivalen var helt enige om at barn må inspireres til utforskning og læres opp i kritisk tenking fra svært ung alder.

Kraftige reaksjoner mot nobelprisvinner på Starmus

Chris Pissarides sa han stoler mer på en mannlig stemme, enn en kvinnelig.