Hvordan kunne Norge lage et system for publikasjonspoeng som er så grundig urimelig? Tidsskrifter (publiseringskanaler) er delt inn i to nivåer. De beste 20% (nivå 2) teller 3 poeng og de andre 80% (nivå 1) teller 1 poeng. Det er ingen naturlig grense mellom nivå 2 og nivå 1.



Universiteter får betaling for publikasjonspoeng, og forskere oppfordres til å satse på tidsskrifter som er nivå 2, selv om et tidsskrift i nivå 1 kan være mer passende for den aktuelle publikasjonen. For noen fagfelter er det mange nivå 2-muligheter, for andre fagfelter er det få.



Hvor ellers i vårt samfunn settes det opp en fast grense mellom de 20% beste og de andre, og gir 3 ganger så mye uttelling for de som tilfeldigvis ligger like over 20%-grensen?



Beståtte eksmaner gir også penger til universitetet. Hva om eksamensresultater ble delt inn i to grupper, A-resultater ble belønnet med 3 ganger så mye penger som de andre eksamensresultatene?



Professorer har også ulik produktivitet. Hva om professorer ble delt inn i to grupper med en skarp grense i mellom. Og de 20% mest produktive fikk nøyaktig 3 ganger så mye driftsmidler som de andre?



NTNU-sentralt er nødt til å få sin betaling fra dette urettferdige publikasjonspoengsystemet. Men det betyr ikke at fakultetene er nødt til å akseptere systemet uten å markere at det er urimelig. Når fakultetene fordeler publikasjonspengene til instituttene, kan de gjøre det mer rettferdig. De kunne for eksempel gi 2 poeng for publikasjoner i nivå 2, i stedet for 3 poeng.



Etter hvert bør det komme et mer rimelig system, for eksempel med gradering av tidsskrifter i 10 nivåer og ikke bare 2.