Vi foreslår at man ikke gjennomfører dette på den gammeldagse måten, med milliarder i budsjett, mange års sjenerende og forurensende anleggsperiode, og med sluttresultat at mange tusen flere blir avhengige av å kommunisere inn til en allerede hardt trafikkbelastet sentral del av byen.

I stedet kan man gjøre dette ved å slå sammen campusene "virtuelt": hvis man kan forflytte seg gratis, etter behov og på mindre enn 5 minutter mellom Dragvoll og Gløshaugen, så er man i praksis "samlokalisert". Og denne løsninga er i tillegg så høyteknologisk og framtidsrettet at det gir mye mer -- og raskere -- positiv oppmerksomhet om "teknologihovedstaden" enn en fysisk samlokalisering kan gi. Den gir også en plattform for store og til dels tverrfaglige forskningsprosjekter ved NTNU, noe vi kommer tilbake til.

SkyTran

Et nytt begrep er PRT, "Personal Rapid Transport". Det innebærer at folk forflyttes i små datastyrte førerløse elektrisk drevne moduler som går langs ei "skinne" (monorail) montert på stolper over bakken. Skinnene er plassert i et nettverk i byområdet, og det finnes dermed mange ruter fra A til B -- akkurat som med datatrafikk i Internett. Modulene venter på den reisende eller kan tilkalles til nærmeste holdeplass, som i gjennomsnitt ligger i gangavstand i et urbant område. PRT er et offentlig transportsystem, men man reiser like privat som i taxi. Det skjer uten stopp eller redusert hastighet underveis, fordi holdeplasser har sidespor slik at trafikken ikke bremses av moduler med folk som skal av eller på.



Det beste PRT-systemet er ut fra vår vurdering SkyTran. SkyTran baserer seg på magnetisk levitasjon (sveving). To-personers strømlinjeformede moduler henger under skinna. Se illustrasjon. Men de er ikke i berøring med den, de svever på ei magnetfelt-"pute" inne i skinna. Det er ingen hjul. Dette betyr minimal friksjon og støy, og svært lavt energiforbruk. Det er fullt mulig å kjøre 70 - 90 km/t på rette strekninger i et byområde med slike, og man kan øke hastigheten til 240 km/t utafor tettsteder.

Knytter campusene sammen

Se figur med kart og en inntegnet mulig trasé (som går langs ganske rette, allerede høyt trafikkerte strekninger, og forbi de to studentbyene, hvor det vil være holdeplasser). Traséen er ca. 4.5 km lang fra Gløshaugen til Dragvoll. Med en gjennomsnittsfart på (meget forsiktig anslag) 60 km/t, tar det under 5 minutter mellom de to campusene. Husk, det er ingen stopp underveis og man kan rekvirere en modul pr. SMS eller ta én som står ledig på holdeplassen -- med andre ord er man ikke avhengig av rutetider. Send SMS et par minutter i forveien, og modulen venter på deg. Vi forestiller oss at systemet skal være gratis for studenter og ansatte ved NTNU, men at andre også kan bruke det. Den foreslåtte trasé har også en avstikker til sjukehuset, og en forlengelse til Midtbyen. Traséen går forøvrig nær tre HiST-avdelinger: Moholt, Øya og Kalvskinnet.

Alt virker

SkyTran er mulig takket være kommunikasjonsteknologi, datateknikk, kybernetikk, materialteknologi, elektronikk og elektrisk motorteknologi. Alle komponenter i et slikt system er testet ut gjennom en samarbeidsavtale mellom SkyTran og NASA Ames Research Center, California. Alt virker. Så nå kan man realisere de første transportprosjektene. Men det er tungt å få i gang slikt i dagens kriserammede USA eller Europa -- i motsetning til i vårt økonomiske unntaksland.

Lite vedlikehold

En av oss var vertskap for et par av de sentrale personene i SkyTran høsten 2007, da de presenterte konseptet på et seminar ved NTNU med støtte fra rektoratet (det var også et innslag den gang i NRKs "Schrödingers katt"). De er fortsatt meget interesserte i å samarbeide om et slikt prosjekt i Trondheim. Kalkyler viser at SkyTran med god margin blir langt billigere enn for eksempel trikk: førerløst, lite vedlikehold, minimale kostnader til sikkerhet og signalering, minimalt behov for å erverve og grave i dyre urbane arealer, kort og lite sjenerende anleggsperiode. Likevel har det større kapasitet enn trikk og buss.



Tverrfaglig forskning

Ikke bare blir campus-problemet elegant løst, SkyTran kan også bli et stort og tverrfaglig forskningsprosjekt, hvor følgende fagfelt inngår:

  • programvareutvikling
  • kybernetikk
  • kommunikasjonsteknologi
  • forsyningsnett, kraftelektronikk , elektriske motorer
  • materialvitenskap (kjøretøy og banelegeme)
  • produksjonssystemer
  • byplanlegging
  • prosjektplanlegging og ledelse
  • transportøkonomi
  • miljøspørsmål og -påvirkning
  • teknologi-innvirkning på sosial endring og livsstil

Gradvis utvidelse

Prosjektet kan være første trinn i følgende "flertrinnsrakett":

1. Mulig utvidelse til et transportnettverk for hele byen med omegn. Trondheim som pionér-by. Så Oslo, der problemene er mest akutte.

2. Mulig utvidelse til et norgesdekkende transportnettverk. En hastighet på opp til 240 km/t gjør dette til et utmerket transportalternativ for hele landet (Trondheim til Oslo 2:15 -- og fra bydel til bydel, ikke via sentralstasjoner).

Og i motsetning til det nå skrinlagte lyntogsnettverket, kan man også inkludere Nord-Norge helt til Kirkenes. Denne muligheten til sømløs kombinasjon av lokaltrafikk og fjerntrafikk er unik og et meget godt argument for SkyTran-løsningen. Den har et stort fortrinn fremfor alle konvensjonelle transportsystemer, både persontrafikk og varetransport. Et slikt nettverk kan også brukes til å frakte mindre gods og post, i moduler med små spesialkontainere, og dermed fjerne en betydelig del av vogntog-trafikken.

3. Siste trinn: pionérprosjekt for Europa. Norge går foran, på samme måte som Danmark i sin tid gjorde det når det gjaldt vindkraft.

Forprosjekt

Livskvaliteten til folk i trafikk- og forurensings-belastede områder ville blitt dramatisk forbedret med SkyTran. Biltrafikken ville blitt kraftig redusert. Og dette transportnettet kunne vært bygget ut fort og smertefritt fordi det er basert på spinkle og lite sjenerende strukturer 6 - 9 meter over bakken. Knapt en bygning ville måtte rives, og eksisterende gateløp kunne benyttes.

Siden SkyTran ennå ikke er i drift noe sted, ville et fornuftig første skritt vært å etablere et forprosjekt for å utrede om dette kan implementeres til akseptabel pris og med akseptabel ytelse her i Trondheim.

Visjoner og teknologikunnskap

Det store problemet med å få realisert SkyTran er ikke teknisk, økonomisk eller byplan-messig. Det er "bare" politisk: dette er en så radikalt annerledes måte å forflytte mennesker på, at den politiske terskelen er høy. For det kreves teknologikunnskap, visjoner, politisk mot og vilje å være først med å implementere et slikt system. Men forutsetninga for overhodet å kunne starte prosessen er at publikum og beslutningstakere er informert om slike forslag. Vi håper at dette innlegget kan være et bidrag.