Ministeren og mangfoldsmysteriet

Torbjørn Røe Isaksen sier at "kvalitet er ikke noe vi kan utløse ved å treffe en rekke måltall”. Så hvorfor svinger han øksa over fag med studentmåltall under 20, spør universitetslektor Jørgen Yri.


Kunnskapsministeren drømmer om mangfold og kvalitet i høyere utdanning, men ønsker samtidig ikke undervisningstilbud til grupper under 20 studenter. Ved NTNU ville dette betydd nedleggelse av de fleste toårige masterprogrammene. Hvor skal mangfoldet og kvaliteten egentlig komme fra, når pengene bare følger flokken?



Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen messet på Civitas frokostmøte 3. februar 2014 at ambisjonen hans for høyere utdanning var "diversitet, diversitet, diversitet", altså mangfold, mangfold, mangfold. Gjenta budskapet til det sitter.

Hvor kommer tallet 20 fra?

I tillegg til mangfold, så vil kunnskapsministeren, og de fleste med ham, ha kvalitet. ”Alle virkemidlene våre skal dra i samme retning – i retning høy kvalitet”, sa han tidligere i år. Igjen høres det veldig bra ut. Mangfold og kvalitet. Om han virkelig mener dette, bør han la pengene følge parolen.

Det er det dessverre ingenting som tyder på at han gjør, snarere tvert om. I Kunnskapsdepartementets tildelingsbrev av 2014, kunne vi i følge Universitetsavisa lese at «det ikke er hensiktsmessig å gi undervisningstilbud til grupper under 20 studenter. Laveste kandidatmål settes derfor til 20.»

Selv om det er uklart hvordan dette skal gjennomføres i praksis, så dukker det opp noen spørsmål. Hvor er dette tallet hentet fra? Og: lar ikke kvalitet, og for den saks skyld mangfold, seg forene med studentgrupper på under 20? Små studentgrupper har for eksempel vært varemerket til Cambridge og Oxford, noe som tyder på at små grupper kan gjøre jobben når det gjelder å pare mangfold med kvalitet.

85 program under 20

Disse tildelingene legger føringer for om fag består eller forgår. Så indirekte trumfer dermed antall studenter det meste, inkludert kunnskapsministerens egne visjoner. En faglig svak storgruppe vil være å foretrekke fram for en faglig fremragende, men liten, gruppe.

85 av 111 masterprogram ved NTNU har under 20 studenter. Skal alle disse legges ned? Neppe. Signalet er likevel tydelig. Undervisningstilbud til grupper på under 20 studenter er ikke ønskelig. Jeg tror ikke at Røe Isaksen mener at 85 av 111 masterprogram ved NTNU er overflødige. Så da blir departementets kandidatmål et helt meningsløst tall. Selv sier jo Røe Isaksen at ”kvalitet er ikke noe vi kan utløse ved å treffe en rekke måltall”. Så hvorfor ankerfester de da en visjon i måltallet 20? Og hvordan skal dette bidra til kunnskapsministerens ambisjon om mangfold?

Kvesser sparekniven

Mangfold er jo blant annet det at et universitet skal kunne tillate seg forskningsmiljøer som tiltaler og tiltrekker også de fanatisk ensretta, de visjonære halvtullingene og fagidiotene. De kommer ikke nødvendigvis i grupper på 20. De skyr like gjerne grupper på 20. ”Vi skal ha flere forskningsmiljø i verdensklasse”, har Røe Isaksen også sagt, men da vil jeg tilføye: Ja da, det skal vi nok, men bare om de fostres fram i kostnadseffektive studentgrupper på minimum 20 studenter. Vi skal skape en Zlatanborghini, men til produksjonsprisen av en Mini Jakobsen.

Videre skal vi la kvalitet ”være det avgjørende prinsippet for hvilken struktur vi skal ha, ikke omvendt.” På nytt er det ikke vanskelig å være enig. Og på nytt står jeg med følelsen av å bli ført bak lyset. Fakultetene har fått en struktur med et glimrende styringsverktøy for overkjøre ”kvalitet” når de kvesser sparekniven, og i stedet forenkle dette til antall studenter som er oppmeldt. Det som er populært skal få støtte. Det som er upopulært må forsvinne. Popularitetskonkurranser skaper kanskje en Tone Damli Aaberge, men er irrelevant for den neste Radka Toneff. Høyere utdanning bør sikte mot sistnevnte, men legger i stedet til rette for flere av den første.



Er det største savnet i Norge i dag virkelig mer konformitet? Er oppfordring til ensretting og masseproduksjon det viktigste vi kan strekke oss mot? Nei, i festtalene. Ja, i praksis. ”Svartmaling”, tenker du kanskje nå. Følg pengene, svarer jeg i så fall. Det er det universitetene er nødt til, og det er i pengestrømmene du finner de reelle visjonene.



Det er helt greit at akademikere i blant må informere om nytten av et fagfelt. Det er heller ingen som ber om et evig frikort for å dyrke faginteressen sin. Legg gjerne ned hele institutt for alt jeg bryr meg. Spark ut uproduktive førsteamanuensiser, professorer eller lektorer, meg sjøl inkludert om så skulle være. Men finn bedre argumenter for endringene dere vil gjennomføre. Slutt med å redusere fagfelts livsberettigelse til et spørsmål om hvor mange studenter som måtte finne på å velge det på et gitt tidspunkt. Ok?



Ministeren meisler ut en visjonsrik framtid for sektoren vår. Men jeg stoler ikke på at visjonene tåler møtet med tildelingspolitikken. Jeg er så naiv at jeg hadde et forsiktig håp om at byråkratiskeptikerne i Høyre og Frp kunne bidra til større sjølstyre og mindre sentralstyrt ensretting. At de skulle innføre en slags reservasjonsrett mot overformynderi, om du vil. Den gang ei.



Så lenge vi først og fremst måles på antall studenter, og (be-)lønnes deretter, så er status quo den eneste egentlige vinneren. Pengene følger flokkene, mens mangfoldet lusker i skyggene.

På nytt står jeg med følelsen av å bli ført bak lyset.

Relaterte artikler

- Opp til kamp!

Kunsthistoriker Daniel Johansen oppfordrer humanistene til å kaste seg ut i den offentlige debatten for å forsvare småfagene. - Altfor mange viser en usunn avmakt. De stenger seg inne på kontoret og holder på med sitt, sier han.

UA vil gjerne ha dine kommentarer. Kommentarer fra anonymiserte brukere og kommentarer med personangrep vil bli slettet.
comments powered by Disqus
Siste fra forsiden

NTNUs ledersamling:

Gir råd om hvordan strategien får effekt

NTNUs nye strategi blir presentert på ledersamlingen på Oppdal. Sosiologiprofessor Per Morten Schiefloe er hyret inn for å snakke om hvordan sørger for at strategien blir noe annet enn en ren papirøvelse.

Arbeidsmiljøundersøkelsen 2017:

- Overraskende små forskjeller når vi sammenligner med 2014

Oppdal: Oppslutningen om arbeidsmiljøundersøkelsen er lavere enn den i 2014.

Når staben med forskere er mer likestilt blir forskningen bedre

Ny studie av medisinsk forskning viser at mangfold i forskergrupper gir bedre og mer konkret kunnskap.

Annenhver student frykter arbeidsledighet

Selv om arbeidsledigheten i Norge er på 4 prosent, frykter hele 50 prosent av norske studenter å stå uten jobb etter fullførte studier.