universitetsavisa.no

• Politikk
• Forskning
• Student
• Campus

Israel har krysset
en farlig grense

Norske politikere er naive og tror at diplomati kan innvirke på Israels adferd.

I flere tiår har Israel vært opptatt av å pynte på sitt ansikt. Staten har hele tiden forsøkt å fremstå som den vakre kvinnen som er omgitt av voldelige og barbariske arabiske menn. Har hele tiden hevdet at staten Israel er et praktfullt eksempel på demokrati, rettferd, velstand og frihet i hele Midtøsten. Og selvsagt spilt på religiøs retorikk (Guds utvalgte folk), moral og etikk (Holocaust) og frykt (Antisemittisme og jødeundertrykkelse) for å legitimere sin eksistens.

Det er skam at verden har latt seg bedra og blitt blind for palestinernes tragedie.

Jeg husker fremdeles mitt første møte med israelske soldater. Det er 43 år siden, juni 1967. Jeg var litt mindre enn 4 år gammel. Og jeg kommer aldri til å glemme den dagen soldatene brøt seg inn i vårt 2-roms hus med asbestos tak i Jabalya flyktningeleier på Gaza stripen. Flere menn som så og snakket annerledes. De var kraftige og lyse.

Jeg var hjemme sammen med min bestefar, bestemor, min mor og mine 2 søstere. Det første en av dem gjorde var å ta kvelertak på min bestefar, kaste ham ned på gulvet og plassere foten sin over på min bestefars hode og presse hardt. Min bestemor skrek og gråt og tryglet soldaten om å la oss være i fred. En annen soldat skrek til min mor og spurte henne på en gebrokken arabisk: "Hvor er din mann?". Min mor svarte at han var i Egypt. Resten av soldatflokken gikk inn i rommene for å gjennomsøke og mest for å skremme. Jeg var vettskremt og gjemte meg bak min mors bein, min eldre søster gjemte seg bak det andre bein mens min mor holdt min yngste søster i armene. Min mor var behersket og rolig og forsøkte å roe oss ned. Hun var antageligvis livredd at soldatene skulle bli mer nervøse og skade oss. Hun hvisket til oss at soldatene vil snart gå hjem. De dro aldri hjem. De kom for å skremme oss flere ganger.

Jeg fikk vite etterpå av min bestefar, som var en vitebegjærlig bonde og likte å høre på radioen, at disse lyse menn var europeiske jøder fra bak havet og at de kom til Palestina fordi de mener at Gud har gitt dem landet vårt. Jeg tenkte at Gud burde ha også tenkt på mine besteforeldre som blir hånet og slått ned foran oss hver gang disse mennene gjennomsøker huset vårt.

Israels angrep på internasjonale aktivister i internasjonale farvann er et signifikant vendepunkt i Israels måte å forholde seg til omverden. Jeg tror ikke at dette vendepunktet vil komme palestinere i Gaza til gode som noen observatører har hevdet. Jeg tror derimot at palestinere vil bli mer utsatt for enda strammere blokade, enda mer overgrep, brutalitet og aggresjon fra Israel.

Israel krysset en farlig grense og har internasjonalisert og dratt med andre nasjoner inn i konflikten. Israels angrep på konvoien var ikke en respons på en provokasjon men en overlagt og kalkulert handling. Israel tester og tøyer nye grenser. Hvis verden ikke handler raskt kommer Israel til å krysse enda mer moralske, etiske og humanitære grenser. Det er palestinere som kommer til å lide mest. Gaza krigen kommer i så fall til å fremstå som en smekk på fingrene sammenlignet med det som Israel er i stand til å begå, ikke bare mot palestinere men mot andre nasjoner i regionen. Israels appetitt for nye territorier og drømmen om Eretz Yisrael vil bli forsterket i lys av at verden har ikke gjort noe for å stoppe dem.

Det palestinske folket har bekjempet okkupasjonen, urettferd og undertrykkelse i 62 år. Men palestinere kan ikke greie dette alene. Israel har blitt en mektig stor stat med kjernefysiske våpen. Israel utøver indirekte stor politisk innflytelse i flere land. Jødiske intellektuelle som motsetter seg Israels politikk blir trakassert, forsøkt isolert og forfulgt. Etnisk rensing av palestinere diskuteres nå blant Israelere som en mulig opsjon for å løse hele konflikten. Vi har hørt og sett disse forslagene fra vanlige israelere og fra høytstående israelske politikere under Gaza-krigen.

Jeg har ingen tro på at Europas regjeringer ønsker å handle. Våres statsminister Jens Stoltenberg er rystet og sjokkert. Jeg forstår at man får sjokk når man er involvert i en trafikkulykke, ikke når blodbad og etnisk rensing er rett rundt hjørne. Men norske politikere er naive og tror at diplomati kan innvirke på Israels adferd. De vil bevare Oslo-kanalen. Om noen år vil kanalen bli fylt og renne over med palestinsk blod.

Derimot så har jeg sterk tro på det sivile samfunnet i Europa. Folket i Europa har begynt å forstå at Israel er et rasistisk prosjekt og ingen fredsdue. Folkelig motstand begynner å vokse frem i Europa. For noen måneder siden fremmet over 120 ansatte på NTNU et forslag om akademisk boikott av Israel til NTNUs styre. Forslaget ble da forkastet enstemmig. Jeg var tilstede under diskusjonen og hørte på de naive, overfladiske og lite gjennomtenkte argumenter av samtlige styremedlemmer om at universitetet skal ikke drive utenrikspolitikk og at boikott er ikke veien å gå.

Ingen av styremedlemmene har forsøkt å forestille seg eller reflektere over hvordan det er å være en palestiner under okkupasjonen gjennom 62 år. Det er trist at styre av Norges nest størst universitet ikke har forstått at deres nei-vedtak er med på legitimere israelske overgrep og okkupasjon.

Den siste tragedien i middelhavet kunne ha blitt unngått dersom flere universiteter, institusjoner, fagforeninger gikk for en total boikott av Israel. Slik skal man behandle okkupanter og overgripere. Med boikott.

Jeg synes at NTNUs styremedlemmer bør ta sjansen nå å dra på 2-3 ukers ferie til Gaza mens Rafah grenseovergang er åpen. Jeg inviterer herved følgende styremedlemmer: Marit Arnstad, Ådne Cappelen, Karin Röding, Morten Loktu, Bjarne Foss. Anne Kristine Børresen, Helge Holden, Kristin Dæhli, Haaken Annfelt Moe, Anne Kathrine Slungård og rektor Torbjørn Digernes.

Dere er hjertelig velkommen til å bo hos min familie i samme huset som israelske soldater hånet, slått og ydmyket min bestefar.