Vet de hva de flagger for? 

Hilde Opoku og Vojislav Novakovic. Den ene varaordfører i Trondheim, den andre professor ved NTNU. Den enes bestefar, den andres far, kjempet mot nazistene. Hilde og Vojislav undrer: Ungdommene som reiste hakekorset ved en skole i Trondheim: Vet de hva de flagger for?
Hilde Opokus bestefar og Vojislav Novokics far kjente nazistenes herjinger på kroppen. De deltar på en minnemarkering på Moholt kirkegård i dag klokka 12.
(Foto: Per Renbjør, Levanger Folkemuseum)

Hilde Opokus bestefar og Vojislav Novokics far kjente nazistenes herjinger på kroppen. De deltar på en minnemarkering på Moholt kirkegård i dag klokka 12. Foto: Per Renbjør, Levanger Folkemuseum

Natt til torsdag ble et naziflagg heist på Byåsen skole. Heldigvis tok politiet rask affære, men kommentarfeltene viser at historieløsheten er stor. Samme natt for 75 år siden ankom unge gutter Norge med nazistenes dyretransport fra Jugoslavia, for å jobbe som slaver for okkupasjonsmaktens utbygging av infrastruktur i Norge og Trøndelag. I dag markeres dette på Moholt kirkegård hvor 190 av de som endte sine liv bl.a. på Falstad er gravlagt. Det er verdt å minne om deres historie, hva slags Norge de møtte og hvordan nordmenn og Trøndelag tok i mot dem.

LES OGSÅ Legger ned krans

Vi som skriver dette er etterkommere av to samfunnsengasjerte ungdommer som ville sto opp mot okkupasjonsmaktens propaganda. Begge ble forrådt av egne landsmenn som ønsket fienden velkommen og endte opp som krigsfanger og slavearbeidere for nazistene. Fra hver sin kant av Europa ble de bragt sammen av nazismens forakt for menneskeverdet. Med grenseløs kjærlighet til sine medmennesker gjorde de det til sitt livsverk at kunnskapen om det som skjedde skulle leve videre, for at vi andre skulle slippe å oppleve det samme. Likevel, flagget som ble heist på torsdag hang utenfor festsalen hvor den ene har fulgt både barn og barnebarn til skolen, og hvor hans oldebarn har vært elever inntil nylig. Så nære er historien i tid og rom:

Ett år etter angrepet på Norge angrep Nazi-tyskland Jugoslavia uanmeldt. Det startet morgenen 6. april 1941, med bombing av Beograd. Byen led store ødeleggelser, og 2274 personer mistet livet. Den jugoslaviske hæren kapitulerte etter kun to uker. I juli samlet partisaner seg for de første væpnede aksjoner mot okkupasjonsmakten. Snart ble det en omfattende folkebevegelse støttet av alle lag av befolkningen: bønder, arbeidere og intellektuelle, menn og kvinner, unge og voksne. Nazistene slo hardt ned på motstanden. I tillegg til direkte kamper mot partisanstyrkene, drev de omfattende massehenrettelser og fengsling av sivilbefolkning. Ingen ble skånet. I løpet av høsten og vinteren ble mange partisaner og sivile fengslet i flere konsentrasjonsleirer. 

På denne tiden trengte Tyskland mye arbeidskraft for bygging av veier og jernbane mot Nord-Norge. Et betydelig antall fanger, hovedsakelig fra Serbia, var samlet i leiren «Sajmiste» ved elvebredd i Beograd. Under streng bevoktning ble de stuet inn i båter. Ingen viste at de skulle til Norge. Det var ca 1700 fanger, på tre båter. Neste stopp var Wien hvorfra de ble kjørt videre med jernbanen gjennom flere transittleirer i Tyskland før de endte opp i Stettin i Polen. Den 9. juni 1942 ble 893 fanger som dyr ført inn under dekk på båten «Gotta», den første transporten av jugoslaviske fanger til Norge. 

Ombord var 17 år gamle Mile fra Beograd. Han hadde deltatt i en aksjon organisert av motstandsbevegelsen hvor de rev ned tyske aviser fra gatekioskene i Beograd og satte fyr på dem. I desember ble han jaget og tatt til fange etter et møte de trodde var hemmelig, men som viste seg å være infiltrert av fiendtlige krefter. Han ble satt i den beryktede Gestapoleieren Banjica fram til han ble sendt med den første båten med slaver til Wien. Derfra ble Mile med «Gotta» til Bergen og videre til Botn leir i Saltdal.

Fem dager senere startet den andre transporten fra Stettin til Norge, med båtene «Sabina Hovald» med 588 fanger og «Kirkplein» med 1120 fanger. «Sabina Hovald» ankret opp i Trondheim 20. juni om kvelden. Neste dag ble 5 syke fanger skilt fra gruppen og sendt til sykehus. «Sykehuset» var Falstad leir på Ekne, hvor 4 av dem ble henrettet. Her var allerede unge menn fra Trondheim internert. En av dem var Arvid, som i likhet med Mile hadde blitt forrådt av selveste Henry Rinnan som hadde infiltrert miljøet som skulle distribuere illegale aviser. 

Resten av fangene ble sendt med jernbane nordover til Korgen leir og til umenneskelige forhold som slavearbeidere på det som er kjent som Blodveien. Mishandling, drap, hardt arbeid og lite mat førte til massedød i leiren.

Fanger ble også holdt i Trolla og på Steinvikholmen, disse ble sendt til Ørlandet for å bygge forsvarsverk for Trondheim. Minst 640 var på Ørlandet i løpet av krigen. Etter hvert klarte lokalbefolkningen å bistå de utsultede fangene med mat og støtte for flukten mot Sverige. På Rødsjø bygget naboene ”Serberhytta”, et skjulested på veien videre. Vi vet at det var 72 fanger som rømte fra Ørlandet, og av dem ble 56 tatt og henrettet på Falstad. Bare 16 nådde Sverige. Alle de 72 fangene som rømte fra Hovde og Austrått var innom Rødsjøgrenda, hvor folk gjorde det de kunne for å skjule fangene, også når de selv ble utsatt for tortur fra Nazistene.

Som straff etter rømningsforsøk eller andre overtredelser ble fanger både fra Nord Norge og Ørlandet sendt til Falstad, en av dem var Jovan Stefanović. For fanger fra Sovjetunionen og Jugoslavia var Falstad en dødsleir. Jovan viste han måtte rømme på nytt for å overleve, og fikk hjelp fra Arvid som smuglet en tang til ham fra kjøkkenet. Etter en strabasiøs ferd kom han seg over fjellet til Sverige, og videre tilbake til Jugoslavia for å fortsette frihetskampen. Hvor nære døden han var viser minnesmerket på Falstad. Jovan sitt navn står oppført blant de falne, han var allerede på Nazistenes dødsliste. 

Arvid som hadde hjulpet ham til frihet ble selv sendt til arbeidsleirene Saksenhausen og Treblinka i Tyskland, hvor han var til han ble hentet ut med de Hvite bussene ved frigjøringen i 1945. Da var ⅔ av de jugoslaviske fangene døde. Mile var da kun 20 år. Et langt liv sto foran dem, et liv med en betydelig ballast fra fortiden. Arvid var sterkt avmagret, og skulle etter hvert få store helseproblemer som følger av krigens brutaliteter. Det ble en livsoppgave å jobbe for at vi andre ikke skulle oppleve det samme. 

Milodrag Mile Novakovic og Arvid Falkmo, Vojas far og Hildes bestefar, var på hver sin kant med på å stifte Vennskapssambandet mellom Norge og Jugoslavia som lever fortsatt. De ble kjent med hverandre gjennom dette arbeidet og utviklet et nært vennskap som varte livet ut og som inkluderte begges familier. Jovan Stefanovic var en av mange som vendte tilbake for å takke. Han kunne ikke glemme sin redningsmann, og satte inn en annonse i Adresseavisen hvor han etterlyste mannen som hjalp ham. Arvid meldte seg - og de besøkte hverandre jevnlig fram til Jovan døde. Selv om aktiviteten i Vennskapssambandet etter krigene på Balkan har avtatt noe er vennskapsbåndene fortsatt sterke mellom nordmenn og mennesker fra tidligere Jugoslavia. Miles og Arvids oldebarn er i 4. generasjon som familie for hverandre .

Mile var ordknapp om fangenskapet, men fortalte med stor glede om alle de gode nordmenn, voksne og barn, som hjalp fangene med å smugle informasjon, medisiner og mat til dem. Historiene er de samme fra Nord-Norge, Ørlandet og Ekne. I dag er Falstad et viktig senter for kommunikasjon om fred og folkerett. Trondheim Kommune sender sine skoleungdommer for å lære av historien, om lidelsene men viktigere om det gode som kan mobiliseres i oss menneske. Etter siste ukes hendelse skal hun allerede til uka ha møte med Falstadsenteret for å se om det er mer kommunen kan gjøre.

Voja var en av de som tok sin utdanning i Norge med stipend knyttet til Vennskapssambandet, og er i dag professor ved NTNU. I dag koordinerer han samarbeidet med 8 universiteter fra fem land på Balkan med betydelige bidrag fra mange av hans kolleger fra NTNU. Over 80 studenter fra Balkan har hatt opphold ved NTNU gjennom disse prosjektene. 

Hendelsen på Byåsen skole minner oss om at vi ikke kan glemme. Vi ser det tydeligere i andre land, men det er bare 6. år siden 22. juli hvor lignende tankgods brutalt rammet samfunnsengasjerte ungdommer. Markeringen på Moholt kirkegård i dag lørdag kl 12.00 er en påminnelse om at vi alle har et ansvar for å stå opp for menneskeverdet.

UA vil gjerne ha dine kommentarer. Kommentarer fra anonymiserte brukere og kommentarer med personangrep vil bli slettet.
comments powered by Disqus
Siste fra forsiden

Ny studentleder:

- Når en har vært et sted en stund, merker en jo at mye kan forbedres

Den nye studentlederen tok et år på folkehøyskole fordi foreldrene anbefalte det, og ble med i Studenttinget fordi forbildet hans spurte om han ville.

Gjesteskribenten:

Likestilling må til for å fremme omstilling

«Skal vi få de best egnede hodene og hendene inn i disse nøkkelområdene for Norge nytter det ikke å rekruttere bare fra halve befolkningen», skriver UAs gjestekommentator Tord Lien.

Intelligente nettverk kan bli farlige for oss

Nå blir datamaskinene smartere enn menneskene. Det er ikke nødvendigvis godt nytt for oss, sier NTNU-professor Keith Downing.

AP konfronterte statsråden om nedgangen i fattige studenter

- Er det en villet politikk fra regjeringen at det kommer færre studenter til Norge fra Afrika? spurte Arbeiderpartiets Nina Sandberg i Stortingets spørretime.