Josse drømmer på japansk

Osaka/Kyoto: Trønderen Josse Klev bestemte seg for å gå ”all in” da han skulle studere japansk. Han slettet alle ikke-japanske låter fra spillelista. Nå drømmer han på japansk.
- Jeg bestemte meg for å gå

- Jeg bestemte meg for å gå "all in" da jeg lærte meg japansk.

Han var om lag 20 da han kom på tanken at det kunne være en god ide å lære seg et nytt språk. Et helt nytt språk, hvor alt var nytt og fremmed. Han gikk systematisk til verks, kikket på og vurderte en rad språk, vurderte dem mot egne interesser, og landet til slutt på japansk. Så ga han språket en måned.

Etter prøveperioden konkluderte Josse med at dette virket spennende og utfordrende. Så satte han i gang med selvstudium i et halvt års tid, mens han søkte stipendmidler. Innimellom dro han på ”coachsurfing” i tre uker i Japan.

I dag er han tre og et halvt år inne i  et femårig stipendprogram som består av et år med språkkurs og en fireårig bachelor. Den tar han ved universitetet i Osaka, en by sørøst for Kyoto. Campusen han holder til ved ligger midtveis mellom de to byene. Bachelorstipendet har han fått av det japanske kunnskapsdepartementet, etter søknad og nøye utvelgelse. Det er på 120 000 yen i måneden. Det tilsvarer 9 600 kroner.

LES OGSÅ Forskere i et land av eldre

LES OGSÅ Sliter med å få utlendingene til å bli

Ikke veldig mye penger, Japan er et dyrt land, en det går rundt. Det er bra, for studentene blir rådet til ikke å ta jobber på siden av studiene, men konsentrere seg fullt ut. Tanken er at full dedikasjon må til, om man skal lykkes.

Asia og jeg

Å tilegne seg et nytt og fremmed språk suksessfullt, handler mye om å kvitte seg med distraksjonsfaktorer. I så måte er rammebetingelsene for Josse de beste. Han tar en ”major” i japansk språk. I studiegruppen er det 40 studenter, hvorav i overkant av 30 er japanere, resten utlendinger.

- Foruten meg består utlendingene av to koreanere og én inder, og noen kinesere. Så det er Asia, og så meg, smiler han.

Det er lingvistikk som er hans primære interessefelt.

- Jeg er interessert i dialekter. Min norske dialekt er jo trøndersk. Jeg tenkte det skulle være interessant å lære å snakke en japansk dialekt også, noe som er særpreget, samtidig forståelig. Da fant jeg at dialekten de snakker i området som omfatter Kyoto og Osaka er den som best forstås av andre japanere. Siden Osaka-universitetet hadde det beste språktilbudet ble det dette jeg landet på.

"Center test day"

Josse forteller om intensive studiedager, korte ferier og høye krav.

- Mår man er førsteårsstudent dreier alt seg om den såkalte ”center test day”, dagen japanske studenter som vil tas opp ved gode universiteter fokuserer all energi på. Det er resultatene fra denne dagen som avgjør hvor man kommer inn. Folk blir syke, går opp i vekt eller ned i vekt, det er helt sikkert ikke bra for helsa.

Folk med best karakter kommer inn ved universitetet i Tokyo, nest beste Osaka, tredje beste Kyoto.

- Jeg visste ikke at det var sånn før jeg søkte, nå er jeg glad for at jeg er ved et bra universitet, sier han.

Mye av den kunnskapen man skal vise fram på disse dager dreier imidlertid seg om ren reproduksjon.

- En av professorene mine sier det sånn: om du kommer inn ved et av disse prestisjeuniversitetene er det et bevis på at du er en idiot, at du kun har bevist at du er god på å reprodusere informasjon. Jeg synes han går litt langt. Men det handler mye om å huske ting, lite om å tenke selv.

Josse beretter at han kunne oppleve sine japanske medstudenter til å være svært under forelesningene.

- Man rekker svært sjelden opp hendene for å  ta ordet selv. Om professoren spør om noen har spørsmål, er det sjelden noen rekker opp hånda. Om professoren selv stiller spørsmål, unngår studentene som regel å svare. Så er det også stadig flere som har lagt seg til en vane med å bli helt tause når man får et direkte spørsmål, man holder kjeft helt til professoren gir opp. Jeg opplever det som jeg er en av dem som snakker mest, sier han.

- Japanere er høflige og hjelpsomme, men ikke varme.
(Foto: Tore Oksholen)

- Japanere er høflige og hjelpsomme, men ikke varme. Foto: Tore Oksholen

 

En klubb for alt

Skoleklubber er en stor ting ved japanske høyere læresteder. Dette er et område hvor han synes norske universiteter har noe å lære, mener Josse. Selv tenker vi at dette likner litt på gjengene i samfunnet.

- Du har fotballklubb, løpeklubb, bokklubb,, sjakklubb, TV-serie-klubb, sosialiseringsklubb, og mye mer. Jeg er med i en sånn bli-kjent-med klubb, hvor vi arrangerer enkle tilstelninger med en liten aktivitet og litt å drikke – brus, aldri alkohol – og spise, forteller han.

- Vil du karakterisere deg som sosialt utadvendt?

- Vel, jeg er ikke så stor fan av å skille meg ut. Jeg tar sjelden initiativ selv til å prate og ta kontakt, men jeg prater når andre tar kontakt, og jeg er aktiv i timene. Jeg liker det sosiale, men er nok ikke veldig pågående selv. Men det er klart, som nordeuropeer – høy og blond! – og ikke-asiat så skiller man seg ut, enda mer når man ikke har noe i mot å snakke i timene. Dermed opplever jeg veldig ofte å bli spurt av lærerne, og det blir enda mer.

- Trives du?

- Ja, jeg gjør det. Det er veldig mye jeg liker veldig godt med dagliglivet her. En av de tingene jeg imidlertid trives minst med, er at sosialt sett møter man folk temmelig sjeldent her. Om man skal henge med en venn, gå ut og gjøre noe vanlig sosialt, gå på kino, dra hjem til hverandre og lage mat, gå ut og ta en øl, bruker folk å planlegge slikt uker i forveien. Jeg synes det er litt synd, skulle gjerne truffet folk oftere. For egen del har jeg kompensert med å bli kjent med flere, for å få fylt mitt sosiale behov. En annen ting som er synd er at det ikke er vanlig at studenter av motsatte kjønn henger sammen.

Å knekke den japanske vennekoden

Dette med vennekoden har vært en vanskeligere nøtt å knekke enn høflighetskoden, som er noe man gjerne snakker om. Hvordan lære seg å bli venner med japanere på japansk vis?

- Her har jeg gått i baret, har lært etter hvert. Det har hjulpet å snakke om kulturforskjeller.

- Men det sies at Japan er et svært høflig land?

- Ja, for all del, sånn er det. Du snakker til folk på ulike måter, avhengig av om de er over eller under deg på jobben, om de er lærere, eller studenter et år over deg eller under deg. De bruker ulike ord, og unngår gjerne enkelte tema, avhengig av posisjonen til samtalepartneren.

I visse situasjoner kan dette by på særlige utfordringer.

- Jeg er noen år eldre enn studenter på samme trinn, og da kan det bli en utfordring for hvordan man tiltales når den personen som tiltaler en, er under en i alder men over en i trinn. Jeg har spurt ganske mange, og kommet til at trinn trumfer alder.

Han forteller om en episode hvor man måtte gå en ekstra runde.

- I fjor ble jeg med i en grønn-te klubb, hvor teen serveres i tråd med et gammelt, japansk ritual. Da var lederen for klubben yngre enn meg. Selv om hun som leder for klubben normalt skulle bli tiltalt på høflig vis, insisterte hun på at jeg skulle henvende meg til henne på normalt vis, mens hun skulle tiltale meg på høflig vis.

I dag er han selv leder for en grønn-te-klubb.

- Jeg er eneste utlending jeg vet om som har fått et sånt verv, forteller han.

Handler om hvordan man tar det

Josse synes disse tingene er interessante og morsomme. Selv tenker han at han har en sosial-antropologisk tilnærming. Men:

- Det heter at man ikke skal gjøre hobbyen til jobben. Det er artig å se på disse erfaringene som opplevelser, men når det er snakk om mitt sosiale liv blir det mer alvor. Men det å ha en antropologisk tilnærming har hjulpet meg å finne måter å håndtere utfordringene på.

- Kan du gi et eksempel på hvordan tiltaleformen endres i takt med samtalepartnerens status i relasjon til deg?

- Om du for eksempel foreslår en aktivitet: Stiller du spørsmålet til en på samme nivå som deg selv, stilles spørsmålet rett fram, ”skal vi gjøre dette…” Om du derimot spør noen som står over deg, må verbet bøyes i passiv form. Videre har du også egne verb forbeholdt høflig tiltale.

Vanskeligst: Å telle

Det er interessant å oppleve at Josse innimellom leter etter ordene når han skal forklare språklige og kulturelle særegenheter ved det japanske. Årsaken er at han bruker så lite norsk eller engelsk.

- Det er slik jeg ønsket det selv. Jeg slettet for eksempel all engelskspråklig musikk fra spilleren min. Jeg hører kun på japansk, og også koreansk, musikk. Det er fordi jeg ville vende ørene mine til intonasjon og uttale, jeg ville høre hvordan ordene og setningene uttales. Slik blir det lettere å rette på meg selv, jeg hører det når min egen uttale er feil.

- Hva er det vanskeligste ved det japanske språket?

- Det er vanlig å svare skriftspråket, og det er utfordrende nok. Du har tre språk, Kanji, som er av kinesisk opprinnelse og som kun går på betydning – det er ingen direkte informasjon i tegnene om hvordan de uttales, det må du bare vite – og de to øvrige, som kun går på uttale, og som brukes ved ulike typer anledninger. Dette er tøft nok å lære. Men mitt svar er å telle.

- Å telle?

- Ja. Den er lite intuitiv. Vi kan si en, to, tre, og første, andre, tredje. Det er ulike måter å telle på, men er essensielt sett fortsatt det samme. Så har vi helt andre ord for antall, som for eksempel dobbel, par, dusin, snes. På japansk har de egne ord for absolutt alt som skal telles. For eksempel etter form: Lange, tynne ting telles på én måte, så en blyant og en flaske telles på samme vis. Flate ting telles på sin måte. Kopier telles på sitt særegne vis. Flere ark telles derfor på sitt vis, men kopier av samme ark på sin måte. Sånn fortsetter det. Det blir som en uendelig komplisert versjon av den danske måten å telle på, med tress og halv tress og firs og fems.

- Japansk arbeidsmiljø må være noe av det verste i verden.
(Foto: Toree Oksholen)

- Japansk arbeidsmiljø må være noe av det verste i verden. Foto: Toree Oksholen

 

Japansk arbeidsliv er ekstremt hardt

Vi spør den trønderske bachelorstudenten hvordan japanere oppleves bak de, for europeere, komplekse høflighetskodene. Det sies at japanere er høflige og imøtekommende – og vanskelige å komme inn på livet. Stemmer det?

- Ja. Du bruker adjektiv som høflig og imøtekommende for å beskrive dem, og det stemmer. Men om du også hadde brukt ordet ”varm” ville jeg protestert, for det er de ikke. Japanere gir ikke klemmer. Om du er lei deg og behøver trøst så holder de ikke rundt deg. Japanere er sjeldnere sammen på vennskaps vis.

- Er det så ulikt oss? Det sies at også nordmenn er vanskelig å komme inn på livet.

- Det er riktig. Men det sies også om oss at dersom du har fått en nordmann som venn så har du fått en venn for livet. Mens en japansk venn er én du traff på et seminar eller tilsvarende, og som du kanskje treffer fra tid til annen. Jeg har måttet omdefinere ordet ”venn” i hodet mitt under oppholdet her.

- Så en venn her er mer som en bekjent?

- Slik kan du si det.

- Hvorfor bor du her så lenge?

- Jeg er sånn skrudd sammen at jeg går veldig dypt inn i ting som engasjerer meg. Og det oppleves som svært givende.

- Blir du værende her etter fullført grad?

- Jeg liker å være her, men tror kanskje ikke jeg kommer til å bo her. Jeg vil definitivt ikke jobbe her. Dette må være et av de absolutt verste jobbmiljøene i verden. Tenk å jobbe hele dagen og kvelden med, og helger. Det er fortsatt vanlig for japanske menn å ikke dra hjem før klokka 22. Man kan skryte av at man jobber 100 timer overtid – ubetalt – i måneden. Jeg vil ha et liv. Vi er tilbake med dette med tiltaleformer: Hvor det er forventet at kolleger over deg ikke er høflige i sin tiltaleform. Det er ikke noe for meg.

UA vil gjerne ha dine kommentarer. Kommentarer fra anonymiserte brukere og kommentarer med personangrep vil bli slettet.
comments powered by Disqus
Siste fra forsiden

Google vil forske på kunstig intelligens i Kina

Google vil åpne et forskningssenter for kunstig intelligens i Kina til tross for at kineserne har stengt søkemotoren ute fra internett og kjemper for sensur.

Ny utstilling viser døde dyr på innsida

NTNU Vitenskapsmuseet og Institutt for klinisk og molekylær medisin har brukt «Body worlds»-teknikken for å lage en unik utstilling.