Fusjonsfeberen tvinger høyskolene til febrilsk å by opp partnere for å oppnå universitetsstatus. Samtidig skifter Kunnskapsdepartementet takten midt i dansen. Hvilken musikk danser sektoren etter, egentlig?
Jo større høyskolen blir, jo nærmere kommer man universitetsstatus, ser tankegangen ut til å være.
Etterdønningene etter Stjernø-utvalget er ennå merkbare i universitets- og høyskolelandskapet. Den rene fusjons- og samarbeidsfeberen herjer fra nord til sør som et resultat av ”politiske signaler” fra Kunnskapsdepartementet om å inngå frivillige samboerskap i bytte mot å unngå tvangsekteskap.
Et politisk signal ligger ikke mer enn en hvisken fra et rykte.
Mangelen på tydelige signaler fra eier om hva den ønsker skal være framtidens institusjonelle landskap får høyskolene til å oppføre seg som om festens siste dans nettopp har blitt annonsert: Løpende febrilsk fra bord til bord for å finne en hvilken som helst partner.
Jo større høyskolen blir, jo nærmere kommer man universitetsstatus, ser tankegangen ut til å være. De fleste orienterer seg geografisk, og finner sine partnere i nærområdet, ikke nødvendigvis styrt av hverandres faglig kompatibilitet.
Feber for fusjon
Om man følger værmeldingens metode, og begynner i nord:
Finnmark og Troms: Sammenslåingen av Universitetet i Tromsø og høyskolen i Tromsø i fjor har gitt aktørene blod på tann for et desentralisert, multicampus universitet for hele Nord-Norge, inklusiv høyskolene i Harstad og i Finnmark. Her er det tenkt regionalt, selv om kjøreavstanden mellom campus Harstad og campus Kirkenes er 1022 kilometer.
Nordland: Et ekspertutvalg anbefalte nylig at de tre høyskolene i Nordland slår seg sammen. Dette sammenfaller med Bodøs ambisjoner om å bli universitet, nå under merkelappen Nordlandsuniversitetet.
Møre og Romsdal: Stjernø-utvalget så i 2008 for seg at Høyskolen i Volda geografisk sorterte under NTNU – om Norge skulle deles opp i landsdelsuniversiteter. I dag støtter Volda seg til den såkalte Mørealliansen.
Sør for Stad: I Vestlandssamarbeidet deltar Universitetet i Bergen og høyskolene i Bergen, Stord, og Sogn og Fjordane.
Rogaland og videre sørover: I Stavanger og i Agder-fylkene er det allerede blitt universiteter. Her er det mer stille.
Innerst i Oslofjorden: Universitetsalliansen OSLO ble etablert allerede høsten 2007. Dette er den eneste institusjonaliserte alliansen mellom to universiteter (UiO og UMB). I tillegg deltar høyskolene i Oslo og Akershus. Høyskolen i Oslo har siden vedtatt å fusjonere seg med Akershus. Institusjonene innrømmer at dette er måten de kan bli universitet på – ved å bli en større enhet.
Indre Østlandet: Helt til sist har Gjøvik, Lillehammer og Høyskolen i Hedmark planer om et innlandsuniversitet. De tre høyskolestyrene gjorde nylig vedtak om å søke Kunnskapsdepartementet om fusjon innen nyttår. Innen utgangen av 2011 skal sammenslåingen være på plass. Nettsiden er allerede på plass.
Midt-Norge: Som normalt. ”Stille vann har dypest grunn”, skriver prorektor Berit Kjeldstad. om Midt-Norges største hemmelighet: Samarbeidet mellom NTNU og de to trønderhøyskolene. Ble nylig berømmet av Tora Aasland for samarbeidet på lærerutdanning. Ingen fusjonsplaner.
Taktskiftet
Nå vurderer Kunnskapsdepartementet å stramme opp kravene til akkreditering av doktorgradsprogrammene. Høyskolene mener de tre skisserte forslagene alle vil heve terskelen for å bli universitet, og at departementet gjør dette med hensikt.
Har departementets "politiske signaler" bidratt til å sette i gang dyre fusjonsprosesser? Fusjonerer høyskoler utelukkende for å få status som universitet?
KD har nok tenkt over hvor mange universiteter Norge strengt tatt kan ha studenter til. Det har nok også erkjent at det uansett må finnes profesjonsutdanninger i Norge, og at institusjoner som driver med forskningsbasert undervisning ikke er hjemmeadresse for dette.
Om ikke direkte arrangerte ekteskap, bør eieren av sektoren veilede institusjonene langt tydeligere slik at de kan gjøre informerte valg av partnere.
Ad notam: Noen stordriftsfordeler av sammenslåingene kan man neppe forvente seg: Universitetsavisa tør minne om professor Bjørn Jamtveits studie som forteller at administrasjonen ved forskningsinstitusjoner vokser med en faktor på 1.3 i forhold til antall vitenskapelige stillinger. Ganske uavhengige av fusjoner og større enheter.
Diskuter denne saken
Innsendt av Ove Kristian Haugaløkken 14.02.2010 kl 19:14
Monsen skriv: "Det har nok også erkjent at det uansett må finnes profesjonsutdanninger i Norge, og at institusjoner som driver med forskningsbasert undervisning ikke er hjemmeadresse for dette." Det var ein underleg erkjennelse. Enten er det Monsen, eller så er det KD som ikkje er heilt oppdatert. På informasjonssida til NTNU kan ein lesa dette under fakta om NTNU: "Profesjonsutdanning også i medisin, psykologi, arkitektur, billedkunst, musikk, og lærerutdanning." Av annan informasjon om utdanningsområda ved NTNU kan ein lesa dette på NTNU sine eigne nettsider: "Profesjonsstudier ved NTNU, er på minst 3 år med et faglig og metodisk innhold som gir grunnlag for å bli tilsatt i bestemte yrker eller utøve bestemte profesjoner (f eks lege, psykolog, lærer, arkitekt, sivilingeniør, musiker, bildekunstner, arkeolog). En profesjonsutdanning har som regel et svært begrenset omfang av valgfrie emner."
RSS: Abonner på siste nytt
