RSS: Abonner på siste nytt
Et statlig nedsatt utvalg løser ikke problemet med underfinansiering av universitets- og høgskolesektoren. Løsningen må statsråd Tora Aasland stå for selv.
Endret: 12.03.2010 kl. 11:10
Hele veien bevilges systematisk mindre enn hva tiltakene faktisk koster.
Bevilgningene til universitets- og høgskolesektoren øker, målt i kroner. Det samme gjør klageropene over manglende bevilgninger. Som mange statsråder før henne har gjort, nedsatte Tora Aasland et utvalg, i håp om at det skulle gjøre susen. Da utvalget leverte sin rapport, kritiserer hun dem for ikke å være modig nok. Men her er det statsråden som mangler mot.
Stikkordet er underfinansiering. Regjeringen bevilger midler til flere studieplasser; til flere Ph.D-kandidater; til flere laboratorier; til høyere vitenskapelig produksjon. Hele veien bevilges systematisk mindre enn hva tiltakene faktisk koster. Denne systematiske underfinansieringen må dekkes inn. Dermed skrumper de begunstigede institusjonenes handlingsrom.
Handlingsrommet kunne blitt utvidet gjennom økninger i basisbevilgningene. Så langt har man sett lite til det. I stedet pøses det på med penger til bredt anlagte forskningsprogram, ”Centers of excellence” med mer, som skal bidra til å heve kvaliteten og relevansen i norsk forskning. Det er et fortjenestefullt mål. Men en konsekvens blir at handlingsrommet til det enkelte universitet og høgskole innskrenkes
Man ser en parallell til sentralmaktens ambivalens overfor lokaldemokrati: Lokalt selvstyre er vel og bra, men sentrale myndigheter ønsker samtidig kontroll på at skole, utdanning, eldreomsorg, veibygging med videre håndteres på tilfredsstillende vis. Men når blir Regjeringens hånd på rattet for tung?
Når det gjelder universitets- og høgskolesektoren synes det som om man har valgt å omgå problemet gjennom systematisk underfinansiering. Et statlig nedsatt utvalg løser ikke dette problemet. Løsningen må statsråden stå for selv.
Det kanskje mest akutte utslaget av dette problemet ble belyst gjennom den såkalte lausungeaksjonen, hvor vitenskapelig ansatte i midlertidige stillinger protesterte mot den systematiske motviljen mot å gi dem fast ansettelse. I dag er en av tre forskere ved norske universiteter og høgskoler midlertidig ansatt. Dagens Næringsliv kan fortelle at Institutt for bioteknologi ved NTNU er en versting i så måte, hvor 13 av i alt 29 vitenskapelige stillinger er av midlertidig art.
Ifølge Handlingsromutvalget skyldes dette blant annet at systemet med spesifikke forskningsprogram gjør at instituttene ikke tør opprette faste stillinger. Jo flere faste, underfinansierte stillinger en institusjon skaffer seg, jo mindre handlingsrom.
Statsråden bebuder tiltak for å bøte på disse strukturelle dysfunksjonene. Vi venter i spenning.
