RSS: Abonner på siste nytt
Hvor akseptabelt er det at teknologer ved NTNU tar avstand fra tildelingen av årets fredspris til Liu Xiabo fordi de vil berge samarbeidsavtaler med kinesiske universiteter?
Endret: 09.12.2010 kl. 16:26
”Skal vi utvikle oss og følge med på hva som skjer, må vi ha et godt forhold til Kina.”
Slik ordlegger professor Hans Roven seg i UA når han skal gjøre rede for viktigheten av millionene som nylig ble bevilget til samarbeid med kinesiske universiteter. Roven er professor ved NTNUs Institutt for materialteknologi og sentral i arbeidet med Joint Research Center-avtalene, som nå sikres videreføring. To er med Shanghai Jiao Tong University i Shanghai, den tredje med Chongqing University.
Professor Roven legger ikke skjul på at han personlig gjorde det klart overfor sine kinesiske forhandlingspartnere at han personlig tar avstand fra årets fredspristildeling. Denne avstandstagen skjedde rett før søknadsfristen til forskningsmidlene gikk ut, hvor pristildelingen nettopp var gjort kjent og man fryktet at samarbeidet kunne gå i vasken.
Roven skal ha ros for at han er åpen omkring dette. Andre UA har vært i kontakt med vil ikke en gang ha navnet sitt nevnt i en artikkel som handler om dette.
NTNU-rektor Torbjørn Digernes mener det ikke tilligger ham å mene noe offentlig om hvem som får fredsprisen. Politikk og forskning skal ikke blandes.
Innebærer Rektors standpunkt at det er i pakt med god forskeretikk å forholde seg helt taus om en så viktig tildeling, alternativt ta avstand til den, i kontakt med kinesiske samarbeidspartnere?
Dette framstår som et eklatant eksempel på selvsensur.
La oss minnes noen historiske fakta: Kina har begått massakrer på uskyldige sivile i moderne tid. Den siste kjente massakren skjedde på Den himmelske freds plass, og det var universitetsstudenter som døde. Landets regime forsvarer den dag i dag denne ugjerningen.
Kina er en ettpartistat. Ingen frie valg på politiske ledere. Landet har ingen ytringsfrihet. Mennesker fengsles for sine meningers skyld. Kina har ingen organisasjonsfrihet. Disse forhold samlet kvalifiserer til å ta i bruk begrepet ”diktatur.”
Vi har vært vitne til en mental glideflukt her i vår kant av verden de siste årene, etter som vi erkjenner hvilken sentral posisjon denne gigantnasjonen er i ferd med å innta. Parallelt med den eksplosjonsartede utviklingen Kina opplever på alle områder, også innen vitenskap og teknologi, har man begynt å si til seg selv og de omkring seg at, ”Jammen, Kina er jo ikke moden for demokrati”; ”Hvordan skulle det gå om alle kinesere plutselig fikk stemmerett”; ”Tenk om alle bøndene deres plutselig fikk lov til å flytte fra bygda”; ”Kina er på rett vei, vi må gi dem tid, ikke stikke kjepper i hjulene”.
I denne situasjonen: Er det så viktig at en politisk forkjemper for demokrati og ytringsfrihet sitter i fengsel?
Men vi våger følgende påstand: Dette handler ikke om Liu Xiabo, eller og hvem som burde fått fredsprisen. Det handler om oss selv og hvilken pris vi er villig til å betale for å holde oss inne med kineserne. Hvilken verdi setter vi på vår egen ytringsfrihet, i nærkontakt med Kina?
Næringslivstopper som Morits Skaugen jr. og IOC-topper som Gerhard Heiberg har, delvis ut fra egeninteresse, tatt avstand fra fredspristildelingen, eller også søkt å få Nobelkomiteen til å gi prisen til en annen.
Om også forskere med engasjement i Kina oppfører seg likedan, settes nevnte verdivurdering ubehagelig lavt.
NTNU-rektor Torbjørn Digernes er til stede ved dagens tildeling. Et annet sted i salen sitter den forhenværende studentlederen Chai Ling Hun unnslapp med nød og neppe nedskytingen på Tienanmen. Siden ble hun invitert til daværende Universitetet i Trondheim. Undertegnede overvar hennes møte med kinesiske studenter ved Unit. Det var et bevegende møte. Vi minnes dette, samtidig som vi undres over om hun ville blitt invitert hit i dag.
Diskuter denne saken
Innsendt av Martin Toft 10.12.2010 kl 10:43
Hei!
Det var ein kjempebra leiar. No er det viktig at akademia held fast på prinsippa sine. Det er når dei kan tapa på det, ein får sjå kor prinsippfaste dei verkeleg er. Var det mange av dei som protesterer no som protesterte då Lech Walesa blei tildelt fredsprisen? I tilfelle trur eg ikkje dei fortalde han det etter at han var blitt president i Polen. Å krevja at Kina ikkje skal fylgja menneskerettane, fordi landet er så viktig økonomisk, er diskriminiering av 1,3 milliardar kinesarar. Menneskerettane gjeld for alle, uavhengig av kvar dei bur.Innsendt av Tore R Jørgensen 10.12.2010 kl 09:26
Man kan undres over om det er teknologer eller kinesiske makthavere som står nederst på omdømmelisten til redaktør Tore Oksholen. Eller har han bare dårlig hukommelse – eller dømmekraft? I et åpent og fritt demokrati må det kalles akseptabelt at noen er uenig med Nobelkomiteen og Redaktøren. Å trekke Rektor sin integritet i tvil er også svært betenkelig.
Det er ulike syn på årets nobelprisutdeling. En av de første i det vitenskapelige miljø som kritiserte tildelingen, var en sosiologiprofessor på vei til opphold i Kina. Hvor akseptabelt er det at sosiologer tar avstand fra tildelingen, eller at medisinere gjør det? Eller at profesjonsgrupper (eller personer) henges ut i Universitetsavisa fordi enkeltpersoner ikke er enig med makthaverne? Personlig har jeg hatt stor glede av kontakter med kinesiske ansatte og studenter i Trondheim. En av de fortalte meg om sine egne opplevelser på Tienanmen. En annen var med Mao på den store marsjen og ledet etterpå kullgruveindustrien i Kina. I mitt samkvem med kinesiske kolleger og venner legger jeg vekt på individuell respekt. Jeg har også stor ærbødighet for det kineserne har utrettet etter 1949. Jeg vil ikke kalle det beundring fordi det også er for mange lik i veikanten. Jeg er ydmyk overfor den formidable oppgaven det kinesiske samfunn fremdeles står overfor. Mange millioner skal skape seg et bedre liv, forhåpentligvis uten at vi som tilhører verdens overklasse, må tilpasse oss på annen måte enn å redusere vår arrogante selvgodhet og vårt energikrevende forbruk. I motsetning til oss skal de fleste kinesere leve sitt liv i Kina. Utviklingen fra kolonial undertrykking og uendelig fattigdom mot demokrati går gradvis framover. Tempo og metode diskuteres. For noen går det for sakte. Andre motsetter seg forandring. I tråd med kinesisk kultur og filosofi er det diskusjon om hva som er en god ballanse mellom stabilitet og forandring, mellom hvit og sort. Det står kanskje noe i motsetning til i vår ensidige forestilling om den ene (Guds) sannhet. Tildelingen av Nobelprisen er en del av det ytre presset. Personlig tror jeg en felles tildeling til Liu Xiaobo for fredelig arbeid for ytringsfrihet og Hu Jintao for mange års fredlig utvikling i Kina hadde vært mer spennende. Tildelingen i 1993 til Nelson Mandela og Frederik Willem de Klerk kunne vært brukt som modell. I 1994 var det også en brobyggende tildeling.Midt på campus ved et av universitetene i Beijing er det en stor statue av Mao som hever en hånd i været. Dekanus der fortalte at studentene kaller statuen: ”Mao bestiller taxi”. Man erkjenner også tidligere feil. ”Mao hadde kanskje 70% rett.” Ytringsfriheten er noe større nå enn før.
