Ytring:

Campusprosjektet: Fare – luftslott bygges

NTNUs campusprosjekt ser ut til å bli møtt med et gjesp, skriver Knut H. Sørensen, og antyder at det kanskje var hensikten.

Frammøtet på arrangementene ligger vel i størrelsesorden 0,005 % av studenter og ansatte. Det er ikke så merkelig. Foreliggende rapporter, innlegg og utspill er preget av usedvanlig luftige visjoner, ispedd en stor dose fromme ønsker og en frapperende mangel på vilje til å prioritere. Med andre ord har Campusprosjektet samme preg som mye av det NTNU produserer av visjoner, planer og strategier; dokumenter som heller ikke engasjerer særlig mange. Det er kanskje hensikten?

Lavt presisjonsnivå

Campus-rapportene er typiske konsulentprodukter. De er dårlig skrevet, med et lavt presisjonsnivå. Men andre ord er de vanskelige å forstå. Sentrale begrep som tverrfaglighet, nærhet, tilgjengelighet, og åpenhet defineres ikke, og begreper som undervisnings- og forskningskvalitet er fraværende. Universitetets tre sentrale arbeidsområder – undervisning, forskning og formidling – gis i det hele tatt urovekkende lite oppmerksomhet. I stedet introduseres en stor mengde andre mål som campusprosjektet skal tilfredsstille. Det legges med andre ord opp til det som i organisasjonsteorien kalles målforskyvning. Universitetets kjerneoppgaver trenges i bakgrunnen for en lang rekke mer eller mindre vesentlige aspekter ved en framtidig campus.

Valget av aspekter blir for øvrig ikke begrunnet, og det er en rekke forhold som burde ha vært nevnt. Hvorfor er ikke kjønnsbalanse et sentralt område, gitt NTNUs relative svake stilling på dette området? Hvorfor er ikke campusprosjektet opptatt av forholdet mellom disipliner og profesjoner? Hva med integrering av innvandrere og utenlandsstudenter? Hva med lokalisering av virtuelle forskningssentre? Enn si forholdet mellom institutter og tverrfaglige sentre? Det er kanskje ikke rimelig å vente at campusprosjektet skal ta opp alt, men hvor reflekteres det overhodet ikke over prioriteringen av utfordringer som ligger til grunn for rapportene?

Lokaliseringsrapporten inneholder noen såkalte fremtidsbilder som tydelig illustrerer hva som er viktig for campusprosjektet. For eksempel historien om Mie, 52 år. Hun er leder for et senter for fremragende forskning. Den en-siders fortellingen legger vekt på Mie som jogger, som bruker av treningssenter, som bruker av kafeer for å spise både frokost og lunsj, som (svært ung) bestemor som henter barnebarn i barnehagen, og som konsertgjenger. Innimellom rekker hun et par møter, det ene politisk korrekt med partnere i Gjøvik og Ålesund. Fremragende forskning? Forskning overhodet?

Et sentralt problem som avsløres i denne fortellingen og gjennomgående i rapportene, er at arkitektkonsulentene ikke vet særlig mye om hva som foregår på et universitet og hvordan studenter og ansatte arbieder. De vet lite og ingenting om studenter, om undervisning, om forskning, om kontakt med offentlige og private brukere, etc. Følgelig bygger forslagene på ubegrunnede og uuttalte forestillinger om standardstudenten, standardforskeren og standardbrukeren. At studenter så vel som vitenskapelig ansatte er forskjellige, er det ikke rom for i arkitektkonsulentenes verdensbilde. Det finnes ingen fag i rapportene, antakelig fordi arkitektkonsulentene mangler elementær kunnskap om forskjeller mellom fagenes praksiser og behov. Campusprosjektet har da heller ikke brydd seg om noe så trivielt som å skaffe et kunnskapsgrunnlag for forslagene. Problemet med det er at den som står med begge beina i lufta, er i fritt fall.

«Tverrfaglighet»

Kunnskapsløsheten kommer særlig klart til uttrykk i omtalen av tverrfaglighet. «Campus skal legge til rette for god samhandling på tvers av fag. Det innebærer at campus skal konsentreres slik at ulike fagområder kommer nær hverandre. Studenter skal uanstrengt kunne følge fag på tvers av fagområder» (s. 62).

Den siste setningen er spesielt avslørende. «Uanstrengt kunne følge fag» - i 2060 skal det åpenbart bli lett å studere, særlig hvis man velger flerfaglige kombinasjoner. Litt av en visjon.

Rapporten gjør aldri greie for hva som menes med tverrfaglighet, god samhandling eller nærhet. Tverrfaglighet er åpenbart også en standardisert greie som i følge rapporten oppstår når ansatte (og studenter?) møtes tilfeldig på en av de mange arkitektonisk særlig tilrettelagte møteplassene. Antakelig med en arkitekt som tilrettelegger, siden arkitekter i egen selvforståelse er spesielt godt kvalifisert som dirigenter av tverrfaglig arbeid.

La oss begynne med begrepet nærhet. I følge Thomas Allens klassiske studie av samhandling mellom forskere betyr nærhet en kontoravstand på mindre enn 10 meter. Når avstanden blir mer enn 10 meter, synker kontaktfrekvensen dramatisk. Implisitt antyder campusprosjektet at nærhet er en avstand på 1 000 meter eller mindre, altså en dramatisk annerledes skala. Det gis ingen begrunnelse. Det er heller ingen erkjennelse av at NTNU Trondheim vil ha nærmere 40 000 studenter og ansatte, og dermed er i en størrelsesorden som en middels stor norsk by. Kan vi da forvente at det blir mange spontane møter, gitt at universitetshverdagen er ganske travel? Dagens Campus Dragvoll er ganske kompakt, antakelig minst like kompakt som den framtidige utvidede Campus Gløshaugen. Det skjer ikke mye spontan tverrfaglighet her. Min egen erfaring er at jeg treffer folk fra andre institutter oftere på Værnes enn på Dragvoll.

Campusprosjektet bygger altså på en pinlig banal forståelse av tverrfaglighet. Det er typisk arkitekthybris å tenke at tverrfaglighet kan skapes gjennom fysisk tilrettelegging. Alt vi vet om tverrfaglighet forteller at det ikke er tilfellet. Tverrfaglighet er i første rekke en faglig og en organisatorisk utfordring. Møteplasser handler ikke om arkitektur men om organisering. Interessant nok er organisasjon billigere enn nybygg. Men det toget har vel gått.

Jeg har over mange år skaffet meg en viss innsikt i hvordan campus er tilrettelagt og fungerer på såkalt fremragende universiteter som MIT, Stanford, UC San Diego, og Universitetet i Edinburgh. Ingen av disse tenker tverrfaglighet på samme måte som campusprosjektet. Det samme gjelder interessant nok Googles campus i Montain View i Silicon Valley, der de legger vekt på at tverrfaglighet må gjøres – det er ikke noe som bare skjer. Det er selvsagt mulig at campusprosjektet har forstått noe som disse universitetene ikke har oppdaget, men de foreliggende rapportene er ikke spesielt overbevisende i så måte.

Tåkelegging?

Hvorfor legger campusprosjektet så liten vekt på universitetets kjerneoppgaver og så stor vekt på mer perifere mål? Antakelig handler det mest om hvordan campusprosjektet er blitt et høyst tradisjonelt arkitektprosjekt som for øvrig i stor grad baserer seg på bruk av innleide arkitektkonsulenter. Det er imidlertid lett å tenke at det også handler om å vri oppmerksomheten bort fra kostnadskrevende spørsmål om arbeidsplasser for studenter og vitenskapelige ansatte. I det minste er det slående hvordan slike spørsmål omgås. Undervisningslokaler, lesesalsplasser, laboratorier og kontor skrives det lite og ingenting om. Hvorfor?

Den sittende regjeringen regner basestasjoner og ambulerende arbeidsplasser som optimale for fremtidens kunnskapsarbeidere. Nybyggene for sentraladministrasjonen i Oslo er planlagt med dette utgangspunktet. Vi må anta at Statsbygg vil tenke at dette passer utmerket også for universitetene. Bøker og papirutskrifter skal regnes som gammeldagse. Dermed kan en spare plass til biblioteker og kontorer. Visjonene til campusprosjektet representerer en stilltiende aksept av dette. Kunnskap som ikke er digitalisert, er ikke noe verdt. Det må gjelde også for humanister og samfunnsvitere.

I det siste har det vært litt diskusjon om kulturforskjellene mellom Dragvoll og Gløshaugen. Når campus blir bygd ut med ambulerende, bokhyllefrie arbeidsplasser, vil forskjellene materialiseres. De naturvitenskapelige og ingeniørvitenskapelige fagmiljøene vil ha kontorer og lesesalsplasser, de humanistiske og samfunnsvitenskapelige fagene vil ikke. Vil det være noen tvil om hvem som framstår som mest prestisjefylte?

Provinsielle rapporter

Campusrapportene er bare opptatt av Trondheim. Det er samspillet mellom «byen» - hvem det nå måtte være – og NTNU som står sentralt. Det er her nyskapning og innovasjon skal foregå, det er langs denne fysiske aksen at samhandlingen mellom NTNU og næringslivet skal utvikles. NTNU skal bli TTNU. Campusprosjektet mangler åpenbart kunnskap om hvordan forskning fra NTNU blir brukt i innovasjonsprosesser; åpenbart en lykkelig uvitenhet.

Stortinget tok i 1900 den distriktspolitisk motiverte beslutningen å legge Norges tekniske høgskole til Trondheim, langt fra tyngdepunktene i norsk industri. Det var ikke noe klokt vedtak. Trondheim har fortsatt lite innovasjonsorientert næringsliv – byen domineres av varehandel og eiendomsspekulasjon. Campusprosjektet overser dette glatt. NTNUs nasjonale ansvar nevnes ikke, og heller ikke grenseflatene mot internasjonal forskning og næringsliv. Dermed blir campusprosjektet uforståelig og uforsvarlig provinsielt.

Tilbake til start

Arbeidet med campusprosjektet har beveget seg inn på et blindspor. Det er blitt provinsielt, bygd på uholdbare forutsetninger, og har fortrengt universitetets kjerneoppgaver fra visjonene. Det er heldigvis lenge til 2060, så det er bare å begynne på nytt. Lykke til!



UA vil gjerne ha dine kommentarer. Kommentarer fra anonymiserte brukere og kommentarer med personangrep vil bli slettet.
comments powered by Disqus
Siste fra forsiden

- Obligatorisk oppmøte uforenelig med lik rett til utdaning

De fleste talerne stilte seg lørdag negative til krav om obligatorisk oppmøte i høyere utdanning.

- Det var et stort sjokk da de leste opp navnet mitt

Vi møtte en sjokkert studentleder minutter etter at valgseieren var offentlig.

Dette er den nye nestlederen i NSO

NSO valgte lørdag ny leder og nestleder.

Ønsker å fjerne alderspoengene

NSO behandlet under landsmøtet et forslag om å fjerne alderspoeng i høyere utdanning. - Ordningen diskriminerer yngre studenter, mener forslagsstillerne.