Ytring:

Oxford på Dragvoll

Det ble ikke Oxford på Dragvoll, men det er kanskje noe ved Oxford som man kan lære av, også i dag, skriver Thomas Dahl i dette innlegget.
«The Covered Marked» er, som navnet sier, et overbygd marked i Oxford. Her er små butikker der av alle slag; her kan man finne alt fra nyslaktede høner til engelske sko.
(Foto: Thomas Dahl)

«The Covered Marked» er, som navnet sier, et overbygd marked i Oxford. Her er små butikker der av alle slag; her kan man finne alt fra nyslaktede høner til engelske sko. Foto: Thomas Dahl

Det er vedtatt og regjeringen har gitt sin tilslutning til planen om å samle hele NTNU (i Trondheim, vel å merke) på ett avgrenset område, eller som det heter i dag: Campus. I dagens debatt framstår denne planen som ny. Det er den imidlertid ikke. Planene for universitetet, som ble utformet på 1960-tallet, tilsa også en samling av alle universitetsmiljøene i Trondheim på ett sted, også det som da het NTH. Dragvoll ble pekt ut som stedet hvor denne samlingen skulle skje, og Dragvoll skulle etter planen få landets største bygningskompleks.

I 1978 ble første byggetrinn av universitetssenteret innviet. Rektor Eva Sivertsen sa i sin tale ved åpningen: «Maken til universitetsområde finnes ikke i Norge, verken kvantitativt eller kvalitativt. Kommunale og statlige myndigheter har vært forutseende som har lagt universitetssenteret hit.»

Med beslutningen om å flytte fra Dragvoll, skrinlegges én av de mest storslagne planene når det gjelder høyere utdanning i Norge. Dragvoll framstår i ettertid som et gedigent feilgrep.

Men hvorfor ble det ikke Dragvoll? Og hva tilsier at man ikke kan gjøre samme feil igjen, når det nå, som på 1960-tallet, er en grandios tanke om samle alt? Historien om det som skulle bli Norges største universitetskompleks gjenstår å skrive. Men noe kan vi ta lærdom av allerede nå.

Dragvoll skulle være unikt i en norsk sammenheng. Ideene til Dragvoll ble imidlertid hentet fra andre universitetsbyer rundt i Europa, og det finnes i dag universitetssentre à la Dragvoll over hele kontinentet. Men også ett av de eldste universitetene i Europa var inspirasjonskilde. Statens bygge- og eiendomsdirektorat omtalte Dragvoll slik: «Utbygd vil universitetssenteret bli en lav kompakt by (maks. 3 etasjer), hvor en fra de sentrale deler kan nå et hvert punkt i strukturen på få minutter. Dette tilsvarer forholdene i det gamle universitetssenteret i Oxford, som også har vært forbilde for kvartalsinndeleingen og bygningenes høyde.»

Sitatet ovenfor er upresist, i den forstand at Oxford ikke har noe universitetssenter. University of Oxford er i dag tydelig på at det verken har noe senter eller campus. Universitetet er tett integrert med Oxford og ikke lokalisert til ett bestemt område. Det omtalte senteret i Oxford har ikke noe med universitetet å gjøre, men er det som kalles «The Covered Marked». Som Dragvoll er har dette markedet egne bygg med gater som har glassoverbygg. Det er imidlertid ikke noe universitetsvirksomhet her. «The Covered Marked» er, som navnet sier, et overbygd marked. Her er små butikker der av alle slag; her kan man finne alt fra nyslaktede høner til engelske sko. Men dette markedet ligger midt i Oxford, midt i mellom og like ved Oxford Universitys mest kjente institusjoner. Trinity College ligger like over den første ikke-overbygde gata. Et par hundre meter lenger nord ligger det som er hjertet i et hvert universitet: Biblioteket, eller «The Bod» som det kalles på folkemunne. Og rundt og i mellom alt dette finner puber og kafeer, bokhandlere som er større enn noen i hele Norge og forskjellige butikker. Veien er ikke lang til grønne lunger, som både er flere og større enn det som finnes i sentrum av Trondheim.

Det var dette man ville oppnå på Dragvoll. Arkitekt Henning Larsen var tydelig på at man måtte unngå å gjøre universiteter til «fremmedgjørende, fremmedgjorte gigantkomplekser. Ghettoer». Dette utsagnet synes paradoksalt i dag, med tanke på at Dragvoll kanskje fremstår nettopp som det. Men Larsen bygde sitt utsagn på at i framtiden ville Dragvoll ikke ligge utenfor byen, men i den. Larsen framhevet «vekselvirkning» mellom by og universitet og at universitetssenteret skulle bli «en betydelig kulturell faktor i byen». Kanskje var Oxford i bakhodet her? Det lå i hvert fall en erkjennelse om at et universitet trenger funksjoner av mer sosial karakter. Dragvoll skulle være en egen by og ha de funksjoner som en by har: Kafeer, bibliotek, bokhandler, pub, restauranter, butikk, bank og ikke minst, som Larsen sa det, «grønne områder».

Dragvoll skulle ha det som forskningslitteraturen om kreative byer har løftet fram. Kreativitet og nyskaping har behov for funksjoner som sikrer sosial interaksjon av mer spontant karakter. Det krever vannhull av alle slag, fra kafeer, butikker, puber, bibliotek, bokhandlere og ikke minst grøntarealer. Det som er mest synlig på Dragvoll i dag, er grøntarealene. De brukes til gjengjeld flittig av studentene i vår- og høsthalvåret, slik også studenter (og universitetsansatte og borgere) gjør det i Oxford. Jeg har nylig vært på besøk hos kolleger i Oxford (ja, man kan samarbeide godt over avstand, og universitetet er ikke bare en institusjon, men et fellesskap), og det var i parkene og grøntområdene rundt eleven at byen våknet til liv, også på en kald dag i mars, sammen med kafeer og bakerier rundt i byen.

Men Dragvoll fikk aldri urbaniteten rundt eller i seg. Byen kom ikke til Dragvoll. Nærmeste «by-nabo» til Dragvoll er en Rema-butikk. Inne på Dragvoll har sakte men sikkert alle vannhull blitt visket bort, med noen få unntak. Dragvoll skulle få et flott universitetsbibliotek med egne møteplasser. Inngangen til biblioteket der i dag må være en av Europas mest unnselige. Både byen og NTNU har sviktet Dragvoll.

Nå skal nye universitetskomplekset bygges inne i byen. At det skal bli på landet, slik Dragvoll ble, er ingen relevant problemstilling. Det kan likevel være en fare for isolasjon. Når nå NTNU renonserer på sine planer om å ha «alt» inne i samme kompleks, er denne faren mindre. Det er ikke bare byens ønsker som tilsier at man ikke samler alt, slik rektor sa ved åpningen av nybygget på Kalvskinnet. Det er nok av forskningslitteratur og eksempler fra andre universitetsbyer som tydeliggjør betydningen både for by og universitet av en organisering som bedre kan åpne for det Larsen kalte «vekselvirkning». Det er også å håpe at NTNU også skjønner, slik studentene ved NTNU allerede har skjønt, at man bør, som i Oxford, betrakte grøntområder som hellige. Riktignok har Trondheim noe Oxford ikke har: Bymarka og Estenstadmarka. Men byen og universitetet trenger også urbane grøntområder. Læring og innovasjon skjer ikke bare i seminarrom, undervisningsrom og laboratorier. Det må være rom for spontanitet og variasjon. NTNU bør ikke bare drømme om å bli internasjonalt fremragende. Det kan høstes lærdom av de universiteter som faktisk er det og hvordan de er bygd for å ivareta både den strukturerte og den ustrukturerte læringen og forskningen. Det ble ikke Oxford på Dragvoll, men det er kanskje noe ved Oxford som man kan lære av, også i dag.


UA vil gjerne ha dine kommentarer. Kommentarer fra anonymiserte brukere og kommentarer med personangrep vil bli slettet.
comments powered by Disqus
Siste fra forsiden

Gode erfaringer med å publisere i tidsskrift med åpen publisering

- Det er veldig mange gode tidsskrift som har åpen publisering, sier professor Stian Lydersen. I fjor var han en av de ti ansatte ved NTNU som publiserte flest artikler.

Tapte søksmålet mot NTNU

Hilde Skeie saksøkte NTNU etter å ha blitt tvunget ut av lederjobben ved Internasjonal seksjon. NTNU ble frifunnet av Sør-Trøndelag tingrett.

Sprik i sensur og karakterer:

Tøffe krav til opptak kan gi tøffere sensur

Når sensorer ved NTNU Handelshøyskolen setter karakterer på egne studenter synes de å være strengere enn kolleger ved andre læresteder. En forklaring kan være høye opptakskrav.

Én NTNU-forsker blant de fjorten nye i akademi for yngre forskere

Akademiet for yngre forskere har plukket ut 14 nye medlemmer. Guro Busterud fra NTNU er en av dem.