Ytring:

«Først elimineres hennes stemme, så stillingen, og dertil personen»

«Sør-Trøndelag Tingrett la, utvilsomt, feil premiss til grunn i den juridiske behandlingen av søksmålet til Hilde Skeie» skriver Heidi Thorp Stakset i dette innlegget.

«Lojalitetseden krevde i seg selv adlydelse uten å stille spørsmål. Så naturligvis måtte vi følge lovene og forskriftene. Førerens ordre har lovens kraft.» Fra «The origins of totalitarisme» av Hanna Arendt.

Hilde Skeie, sjef ved Internasjonal seksjon ved NTNU, ble i fjor omplassert til en annen stilling som seniorrådgiver i rektors stab.  Den kvinnelige lederen ble tvunget ut av jobben ved Internasjonal seksjon som hun hadde ledet siden 1996, og stillingen ble overtatt av Trond Singsaas. Hilde Skeie motsatte seg den tvungne omplasseringen og gikk til retten med begjæring om midlertidig forføyning, men tapte saken i Sør-Trøndelag Tingrett.  Hun saksøker nå NTNU og KD etter å ha blitt omplassert i ny stilling, og arbeidsgiver svarer med trussel om oppsigelse og gir uttrykk for en betenkelig uredelighet i denne saken.

Sør-Trøndelag Tingrett la, utvilsomt, feil premiss til grunn i den juridiske behandlingen av søksmålet til Hilde Skeie. I likhet med NTNUs ledelse har Tingretten adaptert meningene til enkeltansatte ved seksjonen, og retten tilegnet seg dermed en ubalansert betraktningsmåte som i beste fall bør betraktes som usaklig, ikke bare på grunn av dens begrensning, men også med henhold til de ukontrollerbare omstendighetene. NTNU og retten har unnlatt å ta hensyn til den interne motstrid i miljøet så vel som de divergerende stemmene. 

Sølvi Waterloo Normannsen i Universitetsavisa refererte følgende fra Tingrettens begrunnelse: «Det er hensynet til de andre ansatte i seksjonen og ulempen som dermed påføres NTNU, som har fått retten til å avvise Hilde Skeies begjæring om midlertidig forføyning. Retten viser til at seksjonen åpenbart har et svært anstrengt miljø, og at det derfor vil være svært vanskelig for medarbeidere som har uttalt seg negativt om hennes lederstil at Skeie skal ha personalansvar for dem.» Vi ser et merkelig resonnement når NTNU- med rettens bifall- velger å fjerne lederen på grunnlag av spenninger i et miljø, og vi registrerer den vilkårlighet som ligger i rettens generalisering og opphøying av «de andre ansatte» og hensynet som er tatt til de som har «uttrykt seg negativt».

Når disse stemmene legger premisset for NTNUs måte å forholde seg til virkelighet på, og blir bestemmende for rettens behandling, truer det rettsikkerheten til den kvinnelige lederen ettersom man ser bort fra helheten i historien som trekker tyngdpunktet i en helt annen retning. Det er flere ansatte som taler «til fordel» for den kvinnelige lederen, men i likhet med henne selv, ble disse overflødige i rettens behandling. Myndighetens håndtering vitner ikke, på noe som helst punkt, om evne eller vilje til å gå inn i sakens kjerne.

Ethvert arbeidsmiljø er komplekst og de faglige så vel som menneskelige spenninger tilspisses ved økt konkurranse, kamp om midler, posisjoner og meritteringssystemer. I tillegg vil det være spenninger knyttet til kvinnelige ledere, og i et miljø kan det resultere i underliggende emosjonelle projiseringer der ansatte engasjerer seg sterkt i en annen person, noe som kan ta en irrasjonell vending. Dette har historien vist da kloke og sterke kvinner ble betraktet som hekser og brent på bål.  Ved NTNU oppsto det en situasjon av forvirring og desinformasjon der ledelsen adapterte ytringer som avdekket sterk avhengighet. NTNU pekte ut veien for «konflikt» på bakgrunn av påstander til enkeltansatte, og de relative påstandene ble brukt for å bevise en hvilken som helst oppfatning.

I verket «The Origins of Totalitarianism» skriver Hanna Arendt hvordan deshumaniseringen, som er et særskilt kjennetegn ved totalitære samfunn, normaliseres i et samfunn. Professor i filosofi, Lars Fredrik H. Svendsen ved UIB forklarer: «For Arendt kjennetegnes det totalitære samfunn av at alle individer er blitt overflødige og ethvert menneske passer like godt i rollen som henholdsvis offer og bøddel. I det totalitære samfunn er ethvert menneskes unikhet blitt irrelevant og alle er utbyttbare. Det handler om en transformasjon av selve menneskenaturen».

På bakgrunn av dette ser vi at NTNUs ledelse tar seg til rette ved å bytte ut ansatte og frata dem oppgaver og verv som de har hatt gjennom mange år.  Ansatte skal adlyde ordre ved en lojalitetsplikt, uten å stille spørsmål, selv om ordren er faglig og moralsk betenkelig. Om Hilde Skeie løfter stemmen og hevder sin rett, blir hun forelagt trussel om oppsigelse. Det er urovekkende at mellomledere ikke uttaler seg når en kvinnelig leder ved deres institusjon omplasseres eller sies opp ved mistanker og tvil som gjør henne fremmed for seg selv. Hvordan kan mennesker handle uten å stille spørsmål, uten å reagere mot urett som begås?  

I sin studie av Adolf Eichmann prøver Arendt å forstå «en ny type forbryter» som, ifølge Lars Fredrik Svendsen, er «fryktelig og skremmende normale». De utfører sine oppgaver på en samvittighetsfull måte, og tror at de gjør det rette fordi de følger ordre. En slik sterk lojalitetsplikt gjør at de ikke kjenner på personlig, moralsk ansvar for de er fratatt evne til å tenke og til å ta moralske valg, og dermed har de heller ikke bevissthet om skyld eller skam. De følger ordre uten å tenke. I følge Hanna Arendt er handlingen nettopp preget av tankeløshet.  

Professor Svendsen forklarer trinnene i overflødiggjøringen av personen: Først elimineres mennesket som en juridisk person, dvs. at individer eller grupper skilles ut og fratas sine sivile rettigheter. Dernest elimineres mennesket som en moralsk person ved at samvittighet blir noe tvilsomt og menneskelig solidaritet oppløses. Til slutt utviskes all individualitet overhodet. Det er deshumaniseringen Arendt betegner som det radikale onde, der «menneskets natur som sådan står på spill» avslutter Lars Fredrik H. Svendsen ved UIB.

Når hele personen står på spill danner noen i Hilde Skeies omgivelse et negativt bilde som ødelegger relasjonen til henne, og denne negative investeringen gir nettopp kraft til å opprettholde bildet. De svart/hvite bilder en deler mennesker inn etter, forandres her til et grålig lys, og denne grå forvirring som virvles opp, fanger ledelsen opp for å fremme sin sak Den negative investeringen går på bekostning av personen, ja, den opprettholdes ved sin negasjon av personen og hennes stemme.

Følg UA på  FacebookTwitter  og  Instagram.

UA vil gjerne ha dine kommentarer. Kommentarer fra anonymiserte brukere og kommentarer med personangrep vil bli slettet.
comments powered by Disqus
Siste fra forsiden

Dekanmøtet orientert om mulig HiMolde-samarbeid

Det jobbes for utvikle en samarbeidsavtale mellom NTNU og Høgskolen i Molde.

Håkon Åmdal ble beste student, men en forsker er nok gått tapt

I fjor ble han beste avgangsstudent på NTNU, med en master som avslørte et eksepsjonelt talent for forskning. Men dataingeniør Håkon Åmdal liker bedre å utvikle ting enn å skrive artikler.

Åm på en fredag:

«Bare vær glad du kom deg unna i tide!»

Denne ukas gjestekommentator fikk aldri fullført doktorgraden. Han funderer på om det kanskje var det beste som kunne hendt ham.  

Alt teller, men på ulike måter

«Forskning vs. formidling» er en kunstig motsetning.