Hva gjør dagens regime med akademikere av Aarebrots støpning?

Frank Aarebrots sørgelige og altfor tidlige bortgang har ikke bare fått kolleger til å hylle hans samfunnsbidrag i nekrologer og andre spalter, det har også initiert debatt om forskningens rolle, en debatt Aarebrot, med sitt demokratiske sinnelag, utvilsomt ville ønsket velkommen.

Noe av bakgrunnen er at Aarebrot, trolig den mest kjente samfunnsviter i norsk offentlighet, publiserte relativt få vitenskapelige arbeider, i hvert fall de siste årene. Mye av det han skrev kom dessuten i form av rapporter heller enn som fagfellevurderte artikler. Først og fremst brukte han sin store innsikt til å kommunisere med allmennheten og studentene. Han scoret høyt på undervisning og formidling, men relativt lavt på fagfellevurderte, vitenskapelige bidrag.

Med dagens vilkår i akademiske institusjoner, ville Aarebrot derfor kanskje ikke fått fast stilling i det hele tatt. Hans «produktivitet» de siste årene er svært lav, målt etter de indikatorer som for tiden brukes.

Nå er det naturligvis anakronistisk å hevde at Aarebrot ikke ville fått noen stilling om han var 30-40 år yngre. Som de fleste andre forholdt han seg naturligvis til det gjeldende regimet, og troen på hans evner gjorde at han slapp innenfor for noen tiår siden. I dag er nåløyet utvilsomt langt trangere for akademikere av hans støpning. Men det kunne jo i sin tur ledet til at han prioriterte annerledes i starten av karrieren, for eksempel ved å skrive flere tidsskriftsartikler. Sannsynligvis hadde han vært i stand til det, selv om han utvilsomt var blant dem som så på selve prosessen som viktigere og mer interessant enn det å ferdigstille et arbeid.

Det interessante med denne debatten er derfor ikke hva som ville ha skjedd om Aarebrot sto overfor dagens tellekantregime da han selv var i starten av karrieren. Debatten må i stedet handle om hva dagens regime gjør med akademikere av Aarebrots støpning og innstilling til faglig arbeid. Det er et spørsmål om hvem som satser på akademiske karriereløp, hvorfor de gjør det, og hvordan forskyvninger i rammebetingelser kan gi bedre eller dårligere vilkår for visse typer intellektuelle.

I sin utmerkede biografi om Hans Skjervheim argumenterer Jan Inge Sørbø på en måte som minner mye om hvordan vi nå diskuterer intellektuelle av typen Aarebrot: Skjervheim formulerte prosjektsøknader på noen få nokså lite detaljerte linjer og fikk blant annet støtte til et opphold i Tyskland tidlig i karrieren. I vår tid ville han vært sjanseløs, mener Sørbø (og det mente han allerede i 2002, da biografien ble utgitt): Han ville i så fall endt opp som noe helt annet enn en feiret (men selvsagt også omstridt) universitetsprofessor. I Skjervheims tilfelle var det dessuten ikke nødvendigvis liten vitenskapelig produksjon som ville vært problemet, men den begrensede evnen til og interessen for sektorens mer administrative og byråkratiske normer, for eksempel søknadsskriving.

Statssekretær Bjørn Haugstad finner det på sin side «snodig» når det påpekes at Aarebrot i liten grad tilfredsstilte idealbildet av vår tids forskere, og kanskje ikke en gang ville fått jobb under dagens regime. Han peker på at det såkalte tellekantsystemet bare skal brukes på institusjonsnivå, ikke på individnivå. Haugstad mener dessuten at Aarebrots posisjon i seg selv viser at det utskjelte tellekantsystemet bare utgjør en liten del av de styringsparametrene som regulerer høyere utdanning og forskning.

Dette er selvsagt isolert sett riktig, men hopper samtidig bukk over at dette ikke dreier seg om Aarebrot som person, men om hva slags forskere systemet oppmuntrer og skaper. Aarebrot fikk jo fast stilling lenge før dagens styringssystemer ble etablert. Men hvilke muligheter og vilkår har de som måtte finne på å prioritere på denne måten i dagens system? Selv om både myndigheter, universiteter, høyskoler og offentligheten setter pris på forskere som er aktive i formidling og samfunnsdebatt, er det nokså opplagt at det å prioritere denne type aktiviteter sjelden er noe sjakktrekk i kampen om stillinger og forskningsmidler.

I kampen om stillinger vil den som har publisert mye, kanskje særlig internasjonalt, normalt slå den som har prioritert forskningsformidling, undervisning og/eller skriving av rapporter. Naturligvis finnes det iblant energibunter som klarer å levere på alle kriteriene, men ingen kan være overrasket over at unge talenter med forskerambisjoner prioriterer det som teller mest. Og å prioritere, innebærer for de aller fleste også å velge noe annet bort.

Dersom institutter og fakulteter forsterker en allerede tydelig tendens til å prioritere de beste publiseringspoengprodusentene i tilsettingsprosesser, kan mange havne i en situasjon hvor ikke bare interessen for formidling og bidrag til samfunnsdebatten forvitrer, men hvor også undervisningen trues.

Det som kjennetegner mange av de mest produktive forskerne er høyt faglig nivå, men smalt interessefelt. Den som er i forskningsfronten på et smalt felt, egner seg ofte mindre godt til å undervise innføringsemner i faget, eller de ønsker det uansett ikke. For all del; her finnes det mange unntak og nyanser, men flere kolleger jeg har snakket med har pekt på denne problemstillingen. De tunge undervisningsoppgavene må ivaretas av andre, og gradvis oppstår slik et skille mellom et A- og et B-lag. Men hvem skal gjøre B-lagets oppgaver i framtida, hvis man utelukkende ønsker å rekruttere fra A-laget ved hver utlysningsprosess?

Forholdet mellom forskning, undervisning og formidling er også relevant med hensyn til en annen debatt i sektoren de siste månedene, nemlig spørsmålet om internasjonalisering av universitetene. Øyvind Østerud kritiserte i sommer den offisielle fortellingen om at dette nærmest uten forbehold er positivt. Hvis ikke et norsk universitets virksomhet i det minste delvis er strukturert og utformet med utgangspunkt i at det ligger i Norge, med sine geografiske, kulturelle og sosiale særegenheter, kunne det like gjerne ligget i Kina eller USA, skrev han. Siden i det minste deler av at universitetets virksomhet direkte eller indirekte skal tjene norske interesser, truer det på sikt institusjonenes legitimitet.

Østerud fikk en del støtte, men møtte også mye motbør. Men akkurat som ingen vil benekte at vi har bruk for forskere som publiserer regelmessig i de beste tidsskriftene, vil heller ingen argumentere mot at internasjonalt anerkjente forskere beriker norske forskningsmiljøer. Heller ikke Østerud gjør det. Diskusjonen handler ikke om institusjonene bør prioritere det ene eller det andre, men om balansen. Problemet er at finansieringssystemet trekker balansen i én bestemt retning.

Her er vi tilbake til Haugstads poeng: Når for eksempel publiseringsindikatorer i Cristin ikke skal brukes på individnivå, er det fordi man må se på et institutt eller forskningsmiljø som en helhet, hvor folk har ulike sterke og svake sider. Det er ikke alltid at den som bidrar mest i søknadsprosessen også har navnet sitt på publikasjonene som kommer ut av prosjektet, dersom det blir innvilget. Men vedkommende er like viktig. Noen, som Aarebrot, har sin sterkeste side i undervisning og formidling, ikke i egen forskning. Atter andre får hjulene til å gå rundt ved å gjøre mye av det usynlige arbeidet, som for eksempel fagfellevurderinger.

Selve eksistensen av publiseringspoeng, og for eksempel nettavisen Khronos famøse liste over hvilke forskere som publiserer mest, gjør imidlertid behovet for balanse mellom ulike hensyn mindre synlig. I utlysningsprosesser teller vitenskapelig publisering normalt mer enn andre kvalifikasjoner. Det har konsekvenser både for hvem som blir rekruttert og ikke minst for unge forskeres prioriteringer. Taperen vil i så fall bli mangfoldet i akademia, og det er litt mindre sjanse for at det dukker opp en ny Aarebrot.

Dette innlegget ble først publisert i Panorama, avisa til Høgskolen i Molde.

UA vil gjerne ha dine kommentarer. Kommentarer fra anonymiserte brukere og kommentarer med personangrep vil bli slettet.
comments powered by Disqus
Siste fra forsiden

Tapte søksmålet mot NTNU

Hilde Skeie saksøkte NTNU etter å ha blitt tvunget ut av lederjobben ved Internasjonal seksjon. NTNU ble frifunnet av Sør-Trøndelag tingrett.

Sprik i sensur og karakterer:

Tøffe krav til opptak kan gi tøffere sensur

Når sensorer ved NTNU Handelshøyskolen setter karakterer på egne studenter synes de å være strengere enn kolleger ved andre læresteder. En forklaring kan være høye opptakskrav.

Én NTNU-forsker blant de fjorten nye i akademi for yngre forskere

Akademiet for yngre forskere har plukket ut 14 nye medlemmer. Guro Busterud fra NTNU er en av dem.

Erfaringer etter en måneds kamp mellom de ulike bærekraftsmålene

NTNU er interessert, her er det forståelse for at Afrika er det neste viktige kontinentet, skriver er vår gjestekommentator, som har permisjon fra varaordførerjobben i Trondheim for å jobbe med bærekraft for regjeringen i Ghana.