Å vise ansikt handler om universitetet som fristed

Universitetet som et eget rom står på spill i nikabsaken, skriver Jørgen Lund i dette innlegget.
Forsvaret for nikab har vært en flukt fra universitetets og vitenskapens egen erfaring: Tenkning, spørsmål og kritikk er nærmest med naturnødvendighet den tapende part overfor meningene, identitetene, posisjonene og symbolene, skriver Jørgen Lund som er førsteamanuensis i kunsthistorie ved NTNU.
(Foto: NTNU)

Forsvaret for nikab har vært en flukt fra universitetets og vitenskapens egen erfaring: Tenkning, spørsmål og kritikk er nærmest med naturnødvendighet den tapende part overfor meningene, identitetene, posisjonene og symbolene, skriver Jørgen Lund som er førsteamanuensis i kunsthistorie ved NTNU. Foto: NTNU

Er debatten om nikab på universitetet årets største vannglass-storm? Man skulle nesten tro det, i hvert fall hvis man er en av de ansatte som aldri har sett en nikab på universitetet. Men ser man på den debatten som nå har pågått et par uker, indikerer argumentene som er på spill at saken så visst er prinsipiell i betydningen dyptgripende og høyaktuell, og går langt forbi den litt ubehagelige tendensen til at muslimske kvinnekropper igjen blir kamparena.

Professor-protesten mot institusjonsledernes ja til nikab legger stor vekt på at ansiktskontakt er nødvendig for kommunikasjonens skyld. Kommunikasjon er som kjent vesentlig for utformingen både av student- og ansattrollen.  Dette er egentlig et helt generelt poeng. Men etter min mening ligger det springende punkt hårfint på siden av dette. Det finnes nemlig en annen begrunnelse mot maskering av ansiktet på universitetet – for det saken gjelder - som er mer politisk ladet og som griper langt dypere enn den vakre felles forutsetning om at kommunikasjon er bra: Hele idéen om vitenskapen som noe eget som trenger en egen institusjon eller et eget rom, bunner i mindre grad i kommunikasjonsbehov enn i behov for endret vekting av slikt som tenkning og kommunikasjon mot andre ting som tilværelsen ellers består av: Meninger, identiteter, signaler og tilhørigheter, kort sagt det at vi går rundt og signaliserer og representerer mye av tiden.

Forsvaret for nikab-bruk har i hovedsak sett slik ut: Det viktige er hva vi lærer studentene, og ikke hvordan de ser ut langt der ute i auditoriet (Steven Ray Wilson, Aftenposten 10. oktober). Å henge seg opp i dette utseendet ville være å kompromittere den personlige frihet til selv å bestemme sitt ytre, den frihet som Lars Johan Materstvedt har lagt vekt på her i Universitetsavisa. UiO-ledelsen har på sin side påberopt seg toleranse og det de kaller «virkelig frihet» for studentene, og dermed nok godt langt i å erklære en slags bruker- eller kunderettighetstenkning mot de ansatte som vil si nei (Aftenposten 19. september).

Mot dette virker det stadig viktigere å minne om at diskusjonen står i en sammenheng som allerede er preget av prinsipielle og politiske rivninger omkring forskningens og «universitetets egenart». I en tid der mange vil rynke på nesa allerede ved et slikt begrep, og automatisk forbinde ulikhet og avstand mellom universitet og samfunnet ellers som et problem, er det nok nærliggende å skygge unna det faktum at diskusjonen dreier seg om hvordan vi vil og bør ha det her og virkelig ikke andre steder.

I sympati med professor-initiativet mot nikab og dets advarsler mot en potensiell hemsko for kommunikasjonen, vil jeg føye til: Det viktigste ved denne saken viser seg når dagens forretningsmessige, styringstekniske og identitetspolitiske generalia nær sagt automatisk blir fremherskende som forsvar for noe strengt tatt arkaisk. I motsetning til de evinnelige stridighetene om «grensene for» kulturelle og religiøse signaler i det hele tatt, er det som står nå står på spill hvordan vi vil verdsette den overleverte ideen om universitetet som et eget rom i dagens kulturelle og politiske situasjon, som noe bak en eller annen form for «murer». Det kan være en slags redsel eller dårlig samvittighet for dette utgangspunktet som gjør at mange later til å glemme den fundamentale forskjellen mellom spørsmålet om maskering av ansiktet i en helt bestemt setting og det generelle spørsmål om valg av klesplagg.

Hvis vi for et øyeblikk slipper fokus på nikab og kjenner på konfliktstoffet under uenigheten, merker man hvilken skjør materie vi her har med å gjøre. Spørsmålet om legitimitet og selvanerkjennelse i et større rom foreligger her som forholdet til hva vi allerede har pleid å gjøre i og for universitetet som et eget rom for tenkning: Både studenter og ansatte har i virkeligheten, liksom ved situasjonens instinkt eller tause kunnskap, for vane å opptre som en slags omsorgspersoner for det akademiske rom. Se hvordan militære som tar emner på universitetet gjerne forsøker å opptre i sivil her, og hvordan studenter med skarpe meldinger på t-skjorta ofte vet å velge noe mer nøytralt når anledningen tilsier det. Selv fristes jeg til å trekke i en bestemt landslagstrøye når det er internasjonale fotballmesterskap, men det føles riktig å bytte til noe annet når jeg skal i auditorium eller veiledning. En slik hevdvunnen og selvfølgelig nedtoning av det representasjonelle til fordel for tenkningen på universitetet – noen steder skal duskelue og kappe fremdeles spille en lignende funksjon - er ikke det samme som å adlyde en eller annen tilfeldig og lokal kleskode og distingvere seg gjennom den. Snarere dreier det seg om former for anerkjennelse av det intrikate og sårbare arbeidet for tankefrihet.

Universitetet som eldgammel institusjon må sees som en like eldgammel erkjennelse av at tenkning og samtale trenger beskyttelse fra ikke bare den vanlige foretaksomhetens travelhet, men fra det man kan kalle representasjonens rom i sine mer eller mindre krigerske utgaver. Men forsvaret for nikab i denne debatten har etter min mening hatt karakter av flukt fra det man må kalle universitetets og vitenskapens egen erfaring. Den erfaringen er en viss metning av problembevissthet, dyrekjøpt viten om at tenkning, spørsmål og kritikk nærmest med naturnødvendighet er den tapende part overfor formodningene, meningene, identitetene, posisjonene og symbolene.

Hvis et nei til nikab fortoner seg som forsvar for noe tradisjonelt og «vestlig», er dette tradisjonelle som trenger forsvar slett ingen idyll som var oppnådd og gjaldt fram til en eller annen fremmedinnflytelse kom inn. Derimot handler det om en problembevissthet som både før og nå har vært henvist til vedlikehold av seg selv. Det er en problematikk som ikke blir mindre prekær og utsatt når nå tellekant-universitetet har en tendens til å danne nye og mer uformelle status- og rangordninger av tall snarere enn tittel. Hvis vi våger å fortsette å insistere på at universitetet verken har «brukere», «kunder» eller «elever» og «lærere», men derimot de akademiske borgerne som studenter og forskere er, er det for å forsvare en felles verdi for både ung og gammel - en frihet som ellers står i fare for å havne i skyggen av friheten til å «vise hvem man er», til å «ytre seg» troende eller menende: Det dreier seg om å prøve ut hvem og hva man er tenkende, og dermed om retten til selv å ta stilling til omverdenens landskap av grupper, partier, identiteter.

Det å stå mot noe som i vår norske universitetssammenheng foreløpig er såpass marginalt -  som identitetspolitisk paradering og nikab - viser seg å være å forsøke å stå oppreist i ekstremt sterke politiske vinder, ja vinder som titt forsøker å selge seg inn som selve «Den veien det går». Dermed viser nikab-saken seg som en sterk varsellampe og en test. Det det gjelder, nå som mange ganger før, er eksistensielle friminutt fra opptattheten av hvor noe eller noen «hører hjemme», fra hva tingen «faller inn under» for å parafrasere Adorno. Saken er liten og saken er stor: Hvor umistelig er det å kunne trekke seg tenkende tilbake for så i neste instans å ta egen stilling til «verden utenfor»?


Relaterte artikler

Ansiktsdekkende plagg bør forbys ved universitetene

34 professorer og undervisere ved landets fire breddeuniversiteter går i dette innlegget i rette med lederne ved sine respektive universiteter.

Nikabdebatten:

Angriper uni-rektorer for unnfallenhet

34 professorer og forskere går til frontalangrep på norske universitetsledere. - De er for lite opptatt av å verne om den åpne universitetskulturen, sier filosofiprofessor Jens Saugstad til UA.

Brevskriverne mot nikab framstår som illiberale

Niqabfri sone ved universitetene bryter med den enkeltes rett til å bestemme over eget liv, skriver Lars Johan Materstvedt som en kommentar til akademikerne som ønsker et forbud.

Maskeringsforbud på universiteter er ikke illiberalt

Truls Wyller, en av de 34 som signerte oppropet i Aftenposten til støtte for forbud mot ansiktsdekkende plagg, svarer på Lars Johan Materstvedts kritikk i dette innlegget.

Sluttreplikk om den liberale rettsstaten

Jeg takker min kollega og venn Truls Wyller for et meget reflektert svar. Dette i motsetning til mitt innlegg, som var overlagt ureflektert, skriver Lars Johan Materstvedt.

UA vil gjerne ha dine kommentarer. Kommentarer fra anonymiserte brukere og kommentarer med personangrep vil bli slettet.
comments powered by Disqus
Siste fra forsiden

Tapte søksmålet mot NTNU

Hilde Skeie saksøkte NTNU etter å ha blitt tvunget ut av lederjobben ved Internasjonal seksjon. NTNU ble frifunnet av Sør-Trøndelag tingrett.

Sprik i sensur og karakterer:

Tøffe krav til opptak kan gi tøffere sensur

Når sensorer ved NTNU Handelshøyskolen setter karakterer på egne studenter synes de å være strengere enn kolleger ved andre læresteder. En forklaring kan være høye opptakskrav.

Én NTNU-forsker blant de fjorten nye i akademi for yngre forskere

Akademiet for yngre forskere har plukket ut 14 nye medlemmer. Guro Busterud fra NTNU er en av dem.

Erfaringer etter en måneds kamp mellom de ulike bærekraftsmålene

NTNU er interessert, her er det forståelse for at Afrika er det neste viktige kontinentet, skriver er vår gjestekommentator, som har permisjon fra varaordførerjobben i Trondheim for å jobbe med bærekraft for regjeringen i Ghana.