Ja, en kunstnerisk doktorgrad er veien å gå

Det er med en viss undring vi kan lese en ytring i Universitetsavisa 23.10.17 med tittelen «Ph.d. I kunstnerisk utviklingsarbeid – en philosophiae doctor uten forskning» av Jesper Aagaard Petersen og Tone Pernille Østern.

Det kan være på sin plass med noen oppklarende kommentarer først. Kunstnerisk utviklingsarbeid har vært etablert som lovfestet FoU-aktivitet, sidestilt med forskning (i betydningen vitenskapelig forskning) og utviklingsarbeid siden universitets- og høgskoleloven av 1995 ble vedtatt. Det ligger i begrepsbruken i loven at kunstnerisk utviklingsarbeid er noe annet enn både forskning og utviklingsarbeid, ellers ville det ikke vært noen grunn til å nevne kunstnerisk utviklingsarbeid spesielt. Petersen og Østern gjør seg skyldig i en misforståelse om at kunstnerisk utviklingsarbeid er lik utviklingsarbeid. At en ph.d. i kunstnerisk utviklingsarbeid er en ph.d. uten forskning (i betydningen vitenskapelig forskning) burde ut fra dette ikke overraske.

LES OGSÅ: Innlegget til Østern og Petersen

Den nye ph.d.-graden i kunstnerisk utviklingsarbeid er tenkt som en direkte videreføring av stipendiatprogrammet for kunstnerisk utviklingsarbeid, som har vært etablert siden 2003. Stipendiatprogrammet har lenge vært anerkjent som et tredjesyklusprogram, jf både departementets kvalitetsforskrift og NOKUTs studietilsynsforskrift. Det nye er et dette nå etableres som gradsgivende doktorgradsprogrammer. Departementet legger altså ikke ut på en helt ny vei her, men tar det siste formelle skrittet på en vei som ble påbegynt for ganske lenge siden, ved at tredjesyklusnivået basert på utvikling av kunstneriske kvalifikasjoner kommer på plass også som gradsgivende utdanning. Når vi allerede veldig lenge har hatt gradsgivende utdanninger på bachelor- og masternivå, er det vanskelig å se noen god begrunnelse for at det ikke også skal være slike gradsgivende programmer på tredjesyklusnivå. Det er også grunn til å minne om at kunstneriske kvalifikasjoner har vært anerkjent som grunnlag for både førsteamanuensis- og professorkompetanse, også lenge før begrepet kunstnerisk utviklingsarbeid ble etablert.

Petersen og Østern gjør en runddans med begrepene forskning, utviklingsarbeid, kunstnerisk utviklingsarbeid, kunstnerisk forskning og artistic research, slik dette benyttes internasjonalt, og kommer til at et begrepsbytte til kunstnerisk forskning ville løst det problem de er opptatt av. Den vurdering Kunnskapsdepartementet redegjør for når det gjelder begrepet kunstnerisk forskning, handler imidlertid ikke om å endre begrepsinnholdet, men om å endre benevnelse for det som i dag er kjent som kunstnerisk utviklingsarbeid. Det er også viktig at det internasjonale begrepet artistic research er et langt videre begrep enn kunstnerisk utviklingsarbeid, og i tillegg rommer disipliner som vi normalt vil kalle f.eks. musikkvitenskapelig forskning og pedagogisk forskning. Petersen og Østern mener at endring av begrep til kunstnerisk forskning vil «ansvarliggjør(e) fenomenet (sic) nettopp som forskning med dertil hørende krav om å forholde seg til et fagfellesskap, ha kjennskap til og kunne anvende seg av teori, ha inngående metodologisk kunnskap og ferdigheter, være transparent i valg av metoder, kunne praktisere etiske prinsipper, frambringe ny kunnskap eller innsikt, være kritisk og selvkritisk og kunne formidle forskningen på en forståelig og troverdig måte til andre i tråd med vitenskapelige standarder.» 

Vi kan forsikre at tilsvarende  krav praktiseres innenfor stipendiatprogrammet i kunstnerisk utviklingsarbeid i dag og vil praktiseres innenfor framtidige ph.d.-programmer i kunstnerisk utviklingsarbeid, men da med vekt på f.eks. kunstneriske metoder og ikke vitenskapelige metoder. Det internasjonale begrepet artistic research er et ganske upresist begrep, og innføring av et slikt begrep i Norge innebærer ikke automatisk noen endring i den retning Petersen og Østern ønsker.

Innholdet i doktorgradsprogrammer i Norge styres i all hovedsak av to dokumenter. Det ene er det nasjonale kvalifikasjonsrammeverket, som angir krav til tredjesyklusprogrammer. Det eksisterende stipendiatprogrammet har tilfredsstilt disse kravene siden kvalifikasjonsrammeverket ble innført, og framtidige ph.d.-programmer i kunstnerisk utviklingsarbeid vil også gjøre det. Det andre er den gradvis oppbygde fellesforståelse av hva et doktorgradsprogram i Norge skal være, som er utformet i Universitets- og høgskolerådets veiledende retningslinjer. Det har foreligget retningslinjer for vitenskapelige doktorgradsprogrammer i mange år. Det foreligger nå også et forslag til slike retningslinjer for doktorgradsprogrammer i kunstnerisk utviklingsarbeid. Disse bygger på retningslinjene som er utviklet i de kunstfaglige utdanningsmiljøene rundt stipendiatprogrammet gjennom mer enn 15 år.

Petersen og Østern synes å legge til grunn at ph.d. pr definisjon er en grad for vitenskapelig forskning, uten at de gir noen nærmere begrunnelse for et slikt synspunkt. Det er vel kjent at ph.d. internasjonalt også brukes om det vi her kan kalle «kunstneriske» doktorgrader, selv om det er helt riktig at det også finnes andre gradsbenevnelser, f.eks. dr. art.  Så er det grunn til å merke seg at det departementet faktisk foreslår, er å innføre en ny grad. Forslaget innebærer altså at vi i framtida formelt vil ha to doktorgrader (i tillegg til doctor philos.), nemlig philosophiae doctor (underforstått i vitenskapelig forskning) og philosophiae doctor i kunstnerisk utviklingsarbeid.

Vi er åpne for en diskusjon om kunstnerisk utviklingsarbeid er et godt og tjenlig begrep. Det er ikke til å legge skjul på at kunstutdanningsmiljøene selv synes det er et vanskelig begrep, ikke minst fordi det ofte misforstås som utviklingsarbeid, slik Petersen og Østern gjør. Men det er nå det begrep som har vært etablert i over 20 år og som fortsatt er gjeldende og som vi må forholde oss til. Det er også helt greit å diskutere om ph.d. i kunstnerisk utviklingsarbeid er en hensiktsmessig gradsbenevnelse. Det Petersen og Østern gjør i sitt innlegg er imidlertid noe helt annet, de sår tvil om de vesentligste deler av det kunnskapsgrunnlag kunstutdanningene hviler på og den lenge lovfestede likestilling av forskning og kunstnerisk utviklingsarbeid som kunnskapsgrunnlag og kvalifikasjonsgrunnlag.

Petersen og Østern innleder og avslutter sitt innlegg med å advare mot den veien departementet har lagt ut på, og framhever løsninger i andre land som bedre. De viser da til tredjesyklusprogrammer som legger opp til å kombinere kunstnerisk og vitenskapelig innretning. Vi kjenner til doktorgradsprogrammer av den karakter Petersen og Østern argumenterer for, der man bedriver litt vitenskap, ofte uten å ha så mye grunnlag for det, og der man bedriver litt kunst, ofte uten å ha så mye grunnlag for det heller, og der resultatene blir verken fremragende vitenskapelig kompetanse eller fremragende kunstnerisk kompetanse.  

Den veien kunstutdanningene i Norge – og departementet – la ut på for ganske mange år siden, var bevisst å velge en retning som ikke åpner for slike hybriddoktorgrader Den norske modellen har i stedet vært å si at en vitenskapelig doktorgrad skal være på vitenskapelige premisser, fullt og helt, mens en kunstnerisk doktorgrad skal være på kunstneriske premisser, fullt og helt. Men også innenfor det kunstneriske legges det naturligvis vekt på fagfellesskap, på å ha kjennskap til og kunne anvende seg av teori, på inngående metodologisk kunnskap og ferdigheter, transparens i valg av metoder, på å kunne praktisere etiske prinsipper, frambringe ny kunnskap eller innsikt, være kritisk og selvkritisk og kunne formidle resultatene på en forståelig og troverdig måte til fagfeller, for å gjøre en lett omskriving av Petersens og Østerns egne prinsipper.

I motsetning til hva som er Petersens og Østerns vurdering, opplever vi stor internasjonal interesse for «den norske modellen», og vi ser at den norske tenkemåten får stadig større innflytelse på internasjonale, retningsgivende dokumenter, som f.eks. The Florence Principles’ on the Doctorate in the Arts (http://www.elia-artschools.org/userfiles/File/customfiles/elia-florenceprinciples2017-digital_20170406105153.pdf), som begge de to store europeiske kunstutdanningsorganisasjonene ELIA og AEC har stilt seg bak. 

Vi skal på ingen måte avvise at kombinasjonskompetanse, der egne kunstneriske kvalifikasjoner er et faglig fundament for vitenskapelig arbeid, har sin plass. Det er mulig også i Norge å ta vitenskapelige doktorgrader for kandidater som har en kunstnerisk grunnkompetanse. Det finnes mange med slik kompetansebakgrunn, og de gjør en utmerket og uunnværlig innsats som kunstvitere, kunstpedagoger, kunstdidaktikere, kunsthistorikere osv. (Kunst er her brukt som substitutt for mer spesifikke fagtermer som oftest vil være mer naturlig å bruke, altså f.eks. musikkvitere, musikkpedagoger, musikkdidaktikere osv.). Men den kompetanse som skal drive den kunstneriske utviklingen videre og som skal fungere som lærere i utøvende og skapende disipliner i kunstutdanningene, skal selvfølgelig være basert den fremste kunstneriske kvalifikasjoner.

Peter Tornquist er rektor ved Norges musikkhøgskole og leder i Nasjonalt råd for kunstnerisk utviklingsarbeid (Foto: NMH)

Peter Tornquist er rektor ved Norges musikkhøgskole og leder i Nasjonalt råd for kunstnerisk utviklingsarbeid Foto: NMH

Kjetil Solvik er studie- og FOU-sjef ved Norges musikkhøgskole
(Foto: NMH)

Kjetil Solvik er studie- og FOU-sjef ved Norges musikkhøgskole Foto: NMH

Relaterte artikler

Ytring

Ph.d. i kunstnerisk utviklingsarbeid – en philosophiae doctor uten forskning?

Kunnskapsdepartementet foreslår å opprette en ny doktorgrad basert på utøvende og skapende kunst, kalt ph.d. i kunstnerisk utviklingsarbeid. Vi ønsker en styrking av kunst og kunstnerisk forskning i akademia, men er spørrende til om den foreslåtte ph.d.-en vil egne seg for dette formål. Forslaget begrunnes blant annet med at kandidatene vil få en tittel som er gjenkjennelig internasjonalt. Men vil tittelen gjenspeile kompetansen ph.d.-begrepet lover? spør skribentene.

UA vil gjerne ha dine kommentarer. Kommentarer fra anonymiserte brukere og kommentarer med personangrep vil bli slettet.
comments powered by Disqus
Siste fra forsiden

Utdanningskvalitetsprisen gikk til Nasjonal delprøve i medisin

Kunnskapsdepartementets pris for kvalitet i utdanningen går til et samarbeidsprosjekt mellom de fire breddeuniversitetenes medisinske fakulteter.

Macchiarini-skandalen:

43 medforfattere funnet uredelige

En svensk ekspertgruppe har gått gjennom seks artikler i Macchiarini-saken. De konkluderer med at samtlige 43 medforfattere har opptrådt vitenskapelig uredelig.

Nå blir hun svensk æresdoktor

Anne Borg, prorektor for utdanning ved NTNU, utnevnes til æresdoktor ved Lunds universitet i Sverige.

NTNU vurderer guttepoeng

NTNU vurderer å innføre guttepoeng for å bedre kjønnsbalansen på sykepleiefag og andre kvinnedominerte studier.