Gjesteskribenten:

Er jeg riktig heldig får jeg til og med enerom på mitt gamle kontor?

Av og til lurer jeg på om ideen med aldershjem ikke er så dum. Det blir kanskje hyggelig å tusle rundt med rullatoren i gata om formiddagen. Det kan jo være flere kolleger som får plass her oppe, vi kan ha kollokvier og seminarer, mimre om It’s Learning, Eksperter i Team og alt mulig annet ingen husker lenger, skriver gjesteskribenten.
Margrethe C. Stang mener de mykere elementene som teglstein spiller godt sammen med de hardere materialene som glass og betong på Dragvoll.
(Foto: Solveig Mikkelsen)

Margrethe C. Stang mener de mykere elementene som teglstein spiller godt sammen med de hardere materialene som glass og betong på Dragvoll. Foto: Solveig Mikkelsen

Mens alle snakker om campusutbyggingen på Gløshaugen, har jeg lyst til å skrive om Dragvoll. Fordi faren min arbeidet på det som da het AVH, har Dragvoll vært en del av livet mitt helt fra midt på 1970-tallet. Jeg husker at familien av og til kjørte forbi byggeplassen og så det monumentale universitetsbygget vokse frem. Og i 1978 åpnet nybygget, til stor jubel. Som 8-9-åring gjorde nok den glassoverbygde gata med gummiplanter, eføy og sildrende springvann størst inntrykk; jeg hadde i likhet med de fleste andre aldri opplevd denne typen bygning før. Dette var lenge før det kom kjøpesenter med glassoverbygde gater på hver nes, det var til og med før Royal Garden hotell ble bygget (1984).

På den tiden lå Dragvoll i byens ytterkant, midt mellom rekkehusene på Angelltrøa og professorvillaer på Stokkan. Plasseringen utenfor byen var helt bevisst. Den var resultat av internasjonale byplanleggingstrender, akkurat som sammenslåingen vi nå opplever føyer seg inn i en global bølge av byintegrerte campus. På 1960-tallet anså man plasseringen som fremtidsrettet, med store arealer for fremtidig ekspansjon. Det var frisk luft, vakker natur og fred og ro til å studere og forske. Det var masse plass til studentboliger i den landlige idyllen.

En mannsalder senere er Dragvoll min arbeidsplass, og jeg ser selvsagt også svakhetene. Gata er ingen reell møteplass, fordi det egentlig ikke er noen naturlige steder å stoppe opp. Vi traver forbi hverandre og nikker. Dragvoll skulle hatt et torg i gatenettet sitt. Der kunne vi hatt konserter og utstillinger, der skulle kaffebaren hatt «uteserveringen» sin. Den fremmedgjørende identifikasjonen av bygningene er også et problem. Jeg kan fortsatt ikke forskjellen på Bygg 3 og Bygg 4, andre etasje er Nivå 4 og ingen vet hvor Nivå 1 er. Det er et problem at så mange ansatte har kontorer ut mot gata, med de luft- og lydproblemene det innebærer. Og det er ganske ironisk at så få av oss som arbeider her har utsikt mot naturen, når man tenker på den praktfulle beliggenheten bygget har.

Men Dragvoll har store kvaliteter som arkitektur. Bygget er inspirert av den såkalte brutalismen, som fremelsket et ærlig formspråk der både materialer og tekniske funksjoner skulle være eksponert. Luftekanalene i taket og de rå betongdragerne er eksempler på brutalistiske trekk på Dragvoll, sammen med de monumentale trappetårnene som rytmisk definerer gaterommet – nærmest som vakttårn på en middelaldersk bymur. Den krumme teglsteinen de er bygget av er spesiallaget, i likhet med de flotte buede ståldørene i underetasjen (nivå 2). Denne typen påkostet materialbruk vil nok være utenkelig på vårt nye campus.

Den fine og varierte materialbruken er et av Dragvolls viktigste kjennetegn. Harde og kalde materialer som betong og glass spiller sammen med mykere og varmere elementer som tegl og terrakottafliser. Dører og vinduer er innrammet med ubehandlet furu, og gule lerretsmarkiser kompletterer gata og gjør den myk og vennlig selv på grå dager. Bruken av naturmaterialer er typisk for 1970-tallets arkitektur, og gir bygget et langt menneskeligere uttrykk enn for eksempel Royal Garden hotell eller Elektrobygget på Gløshaugen (1986). Mange av disse naturmaterialene eldes med stor verdighet, noe vi ser når de eldste delene av Dragvoll fyller 40 neste år.

Dragvoll vant Houens diplom, den mest høythengende prisen i norsk arkitektur, i 1983. Det er ingen tvil om at universitetssenteret er et hovedverk i norsk arkitekturhistorie. Hva skal skje med det når studenter og ansatte flytter til byen? Da campussaken var fersk, ble det snakket om både kjøpesenter, videregående skole og aldershjem. Nå er det lenge siden jeg har hørt en trondheimspolitiker uttrykke noen visjon for Dragvoll. Det betyr nok at de først og fremst tenker boligutbygging. Gjenbruk av eksisterende bygninger virker lite aktuelt, selv om bygningene faktisk har et visst vern (hensynssone bevaring). Selv mener jeg at de eldste delene av anlegget burde vært fredet, som selvsagt gir et langt sterkere vern.

Av og til lurer jeg på om ideen med aldershjem ikke er så dum. Det blir kanskje hyggelig å tusle rundt med rullatoren i gata om formiddagen. Det kan jo være flere kolleger som får plass her oppe, vi kan ha kollokvier og seminarer, mimre om It’s Learning, Eksperter i Team og alt mulig annet ingen husker lenger. Er jeg riktig heldig får jeg til og med enerom på mitt gamle kontor?

Følg UA på  FacebookTwitter  og  Instagram.

Her kan du lese flere ytringer.

Gjesteskribenten
  • Margrethe C. Stang er førsteamanuensis ved Institutt for kunst og medievitenskap.
  • Stang er middelalderforsker med spesialisering på norsk maleri i høymiddelalderen.
  • Ellers er hun engasjert i det frivillige kulturminnevern og levende opptatt av vårt estetiske miljø, både i byen og på landet (Dragvoll).
UA vil gjerne ha dine kommentarer. Kommentarer fra anonymiserte brukere og kommentarer med personangrep vil bli slettet.
comments powered by Disqus
Siste fra forsiden

Utdanningskvalitetsprisen gikk til Nasjonal delprøve i medisin

Kunnskapsdepartementets pris for kvalitet i utdanningen går til et samarbeidsprosjekt mellom de fire breddeuniversitetenes medisinske fakulteter.

Macchiarini-skandalen:

43 medforfattere funnet uredelige

En svensk ekspertgruppe har gått gjennom seks artikler i Macchiarini-saken. De konkluderer med at samtlige 43 medforfattere har opptrådt vitenskapelig uredelig.

Nå blir hun svensk æresdoktor

Anne Borg, prorektor for utdanning ved NTNU, utnevnes til æresdoktor ved Lunds universitet i Sverige.

NTNU vurderer guttepoeng

NTNU vurderer å innføre guttepoeng for å bedre kjønnsbalansen på sykepleiefag og andre kvinnedominerte studier.