Ytring:

Ta ansvar for helheten

”Åpenbart må en kandidat ta ansvar for hele avhandlingen, selv om deler er gjort av andre,” skriver Kai A Olsen og Kjetil Haugen i dette svaret på  Stian Lydersen, i debatten om medforfatters publiseringsansvar.
Kjetil Haugen og Kai A. Olsen, Høgskolen i Molde
(Foto: Arild J. Waagbø, Panorama)

Kjetil Haugen og Kai A. Olsen, Høgskolen i Molde Foto: Arild J. Waagbø, Panorama

”For å komme dårlig forskning til livs, for å unngå fusk og fanteri, må alle forfatterne av et arbeid ta ansvar for helheten”

I sitt forsvar for medforfatternes rett til å unngå å ta ansvar for helheten, bruker Lydersen et eksempel fra en disputas. Her blir kandidaten spurt om å forklare en statstisk beregning i avhandlingen og svarer at det kunne han ikke. I følge Lydersen krever moderne medisinsk forskning et samarbeid mellom forskere med forskjellig kompetanse, og ”at dersom man bare kan være medforfatter hvis man behersker fullt ut alle aspekter ved den aktuelle publikasjonen, ville mange forskningsresultater forbli upublisert”.

Det ville kanskje vært et god løsning. Arbeider som ikke engang forfatterne tar ansvar for bør ikke publiseres. Om kandidaten i Lydersen sitt eksempel ikke kan ta ansvar for statistikken betyr det jo at han heller ikke tar ansvar for helheten i sin egen avhandling. Spørsmålet blir da, finnes det andre deler av avhandlingen som han ikke tar ansvar for? Hva om det viser seg at det er fusk i datainnsamling, feil i de statistiske beregningene, eller hva om beregningsmetoden ikke passet for de aktuelle dataene? Skal avhandlingens eneste forfatter da kunne si – dette var ikke mitt bidrag?

Det vi ser er at Vancouver-reglene er fornuftige. Åpenbart må en kandidat ta ansvar for hele avhandlingen, selv om deler er gjort av andre. Dette hindrer ikke samarbeid. I praksis må vi forlange at alle forfattere har ”lesekunnskap” til artikkelen, at de forstår hva som er skrevet og kan forklare dette for andre. Derimot kan vi overlate til hver enkelt av medforfatterne å ha ”skrivekunnskap” på sitt område. I praksis betyr dette at kandidaten, selv om vedkommende er medisiner, må kunne forklare de statistiske beregningene som er brukt selv om disse er utført av andre. Om ikke engang kandidaten vil ta ansvar for helheten, hvem skal da gjøre det?

Vancouver-reglene er eneste løsning. For å komme dårlig forskning til livs og for å unngå fusk og fanteri, må alle forfatterne av et arbeid ta ansvar. Vi er redd denne debatten avslører en ukultur i akademia. Den er kanskje et resultat av New Public Management der ideen er å få gjennom flest mulig kandidater på normert tid og flest mulig publiseringer. Det kan lett gå ut over kvaliteten.

UA vil gjerne ha dine kommentarer. Kommentarer fra anonymiserte brukere og kommentarer med personangrep vil bli slettet.
comments powered by Disqus
Siste fra forsiden

Gjesteskommentaren:

Om noen busker i en park ryker, får det stå sin prøve

Mange av trondheimspolitikerne har valgt å bøye blikket ned mot småsteinene i fjæra heller enn å skue utover havet og inn i fremtiden, skriver UAs gjesteskribent om campussaken.

Ytring:

UA mangler forståelse for alvorligheten i saken

Universitetsavisa mangler forståelse for både alvorligheten i saken(e) det er snakk om og at de ikke tar hensyn til studentene som Langeland ville kommet i kontakt med om han ble ansatt, mener studenttillitsvalgte Victor Elias Okpe og Ida Johnsen Ingebrigtsen.

- Fast jobb gjør det lettere å være raus

Postdoktor Henning Fjørtoft mener fast ansettelse er et godt utgangspunkt for å skape en bedre samarbeidskultur i akademia.

Exit ex.phil?

Statsråden er skeptisk til forslag om et felles førsteår for studenter

Bør dagens innføringsemner ex.phil og ex.fac erstattes av ett, felles første år? UiT-rektor Anne Husebekk foreslår dette. Statsråd Iselin Nybø er skeptisk avventende.