Ytring:

Folk er ikke til stede

«Diskusjonen går om vi skal sitte på cellekontor eller i kontorlandskap. Men det virkelige problemet er at vi ikke er til stede», skriver Kai A. Olsen i denne ytringen, hvor han tar til orde for en revitalisering av universitetet.
Ørkencampus. - Allmøter er blitt til fåmøter, skriver Kai A. Olsen.
(Foto: HiM)

Ørkencampus. - Allmøter er blitt til fåmøter, skriver Kai A. Olsen. Foto: HiM

Nei, det er ikke søndag, ikke vinterferie, påske eller julaften. Det er en helt vanlig arbeidsdag. Det vil si, det skulle være en vanlig arbeidsdag. Men vi er omgitt av mørke kontorer. Noen unntak er det. Nede i gangen er det lys på to kontorer. En av våre arbeidsomme kollegaer er på plass. Han på det andre kontoret er ikke her, men skrur aldri av lyset. Vi har utsikt til den store parkeringsplassen der de fleste studentene parkerer. Den er nesten tom. Det er også undervisningsbygget.

Det er innkalt til allmøte. Er vi så få, kan vi spørre. Blir vi enda færre kan allmøtet avholdes i det minste undervisningsrommet. Kanskje fåmøte hadde vært et bedre ord.  Når brannalarmen går ser vi hvor få vi egentlig er.

Diskusjonen går om vi skal sitte på cellekontor eller i kontorlandskap. Men det virkelige problemet er at vi ikke er til stede. Ikke på kontoret og ikke i kontorlandskapet. Auditorier som skulle være full av studenter er nesten tomme. Det er også god plass i kantina og på biblioteket.

Hva skjedde?

Vi kan huske de «gode gamle dager» da det var en jobb å forsere alle studentene på vei gjennom gangene fra kontoret til resepsjonen. Den gang studentene som ikke fikk plass i auditoriet måtte sitte på gulvet. Og der vi ventet med å starte allmøtet til siste kollega var ankommet. Hva har skjedd?

Åpenbart har teknologien noe av skylden. Med e-post kan vi ha kontakt med arbeidsgiver selv om vi er hjemme eller på hytta. Det er også mulig å jobbe fra disse lokasjonene – i teorien. Nå var jo ideen med et universitet å tilby et arbeidsmiljø at vi kunne møte kollegaer. En arena for faglig diskusjon, for å produsere nye ideer og nye vitenskapelige publikasjoner. Når ingen er på jobb blir vi tvunget til å møte samarbeidspartnere på nett. Da kan de sitte der de sitter. Det kan også vi.

Med video av forelesninger får studentene en unnskyldning til å bli hjemme, eller til å jobbe på Rema. Vi sier «unnskyldning» for vi er i tvil om hvor mange som virkelig gidder å se på disse, om vi skal si det selv, gørrkjedelige forestillingene. Dessverre viser frekvensdata fra systemene som har ansvar for å presentere videoene at vi dessverre har rett. Mange ser ikke på videoene, mange går heller ikke på forelesning og få kjøper læreboka. Men til eksamen kommer de – da er parkeringsplassen helt full.

Vitenskapelig ansatte er fremmedgjorte

Det er et paradoks at dersom videoen er fremtiden så vil vi ha tapt. I Norge har vi det fortrinn at vi kan gi tradisjonell undervisning som krever fysisk tilstedeværelse. Der har vi ingen eller få konkurrenter. På nett må vi konkurrere med MIT, Harvard, Stanford, Oxford, Google, Amazon, Apple og mange andre kjente aktører. Her norske institusjoner komme til kort.

Om teknologien har noe av skylden tror vi at nyorganiseringen av institusjonene kan påta seg resten. Tidligere måtte vi komme på alle møter. Det var der alt ble avgjort. Om ikke du og dine kolleger bestemte var det ingen andre som gjorde det. I dag er den enkelte vitenskapelige ansatte fremmedgjort i forhold til institusjonene. Beslutninger tas på et høyere nivå. I beste fall blir vi orientert, men ofte ikke. Det er frustrerende, men ikke verre enn at frustrasjonen kan unngås ved å unngå alle møter. Noen av oss går inn på kontoret og lukker døren bak oss. De som ikke er tilstede trenger ikke engang gjøre det. I kontorlandskap er det ingen dører en kan lukke (eller smelle igjen). Da blir en nok nødt til å bli hjemme.

Universitetet må revitaliseres

Løsningen må være å revitalisere universitetet. Det krever innsats på mange fronter. Først og fremst må vi få studentene til å delta i undervisningen. Det kan vi oppnå med tvungen tilstedeværelse, på forelesing, lab og alt annet. Neida, vi trenger ikke å ta opprop. Det finnes digitale systemer som ordner dette. Når studentene kommer mandag morgen kl 0800 må vi møte disse med annet enn forelesning kl 1300. Større deler av uken må bli organisert. Det krever tilstedeværelse også av de vitenskapelige ansatte. Ikke på kontoret, men på labben og andre steder der studentene er. I praksis vil da undervisningen blir en fulltidsjobb, 40 timer i uken. Forskning kan en gjøre på kveldstid eller de dagene en ikke har undervisning.

Det vil også være nødvendig å fjerne den hierarkiske organisasjonsstrukturen.  På vårt ideelle universitet er instituttrådene den sentrale enheten.  Her møter alle de vitenskapelige ansatte. Her tas avgjørelsene, om tilsettinger, nye undervisningsprogrammer, reisestøtte, osv. Derfor må alle møte. Instituttene kan da få sine oppdrag fra universitetet og midler til å utføre oppdragene. Gjør et institutt en dårlig jobb vil det kunne bli lagt ned. Nei, en mister ikke jobben men mulighetene for innflytelse, reisemidler, ekstra lønn m.m. blir borte. Derfor er vi alle motivert til at instituttet skal bestå. Det får vi til med å jobbe sammen i ”team” som vi kalte det den gang vi hadde tro på fremtiden.

UA vil gjerne ha dine kommentarer. Kommentarer fra anonymiserte brukere og kommentarer med personangrep vil bli slettet.
comments powered by Disqus
Siste fra forsiden

Gjestekommentaren:

«Typisk norsk»? Ikke veldig interessant.

«Selv om kulturarven er internasjonal, er det et nasjonalt ansvar å forvalte den», skriver Margrethe C. Stang i denne kommentaren, hvor hun foretar en grenseoppgang mellom historiebegeistring og politisk nasjonalisme.

Øystein R. Skjælaaen tok doktorgrad på pub:

Han leverte i barnehagen og gikk direkte på puben

Øystein Rudningen Skjælaaen tror han har norgesrekord i antall timer tilbrakt på pub under doktorgradsarbeidet. Den ferske sosiologiavhandlingen utforsker fellesskapet som oppstår blant dem som bestiller dagens første halvliter i grålysningen.

Studentleder i Bergen melder seg på lederkampen i NSO

Studentleder i Bergen, Håkon Randgaard Mikalsen, melder seg på i kampen om å få lede Norges studenter. Med det er han den fjerde lederkandidaten.

Unge forskerhelter hedres med ny pris:

Vil bruke pengene på å la andre unge lovende forske

Terje Lohndal, Øivind Wilhelmsen og Kyrre Eeg Emblem trekkes fram som forskerhelter av Forskningsrådet.