Den 28. juni 2018 smalt det. «Varselet om å tvangsflytte Steinnes gir næring til bekymring om illegitim maktbruk», skrev Universitetsavisa. Saken UA omtalte den dagen omhandlet et brev tolv vitenskapelig ansatte sendte til NTNU-ledelsen, hvor de protesterte mot at han, mot sin vilje, ble tvangsflyttet bort fra daværende Institutt for historiske studier. Resten er, som man sier, historie.
LES OGSÅ: - Fare for utvikling av fryktkultur
LES OGSÅ: - Et angrep på min integritet
Et og et halvt år senere fins ikke det instituttet lenger. I stedet har man, enn så lenge, Institutt X og Y, vedtatt opprettet av NTNU-styret. For de involverte har denne saken blitt opplevd som noe av det giftigste som har vederfaret norsk akademia.
Skulle gjerne vært tilstede
Når dette intervjuet publiseres befinner mannen som er intervjuet seg noe under 220 mil i luftlinje fra NTNU, campus Dragvoll, Bygg 1, nivå 5 – hvor det instituttet som kampen omkring hans person bidro til å gi opphav til, i disse dager konstituerer seg selv uten hans tilstedeværelse. Hvordan kjennes det?
- Det er med en viss beven jeg betrakter dette på avstand. Jeg skulle gjerne vært til stede i den konstituerende fasen når toget settes på skinnene. Men jeg har stor tillit til alle mine gode kollegaer som gjør den viktige jobben, så det går bra, sier professor Kristian Steinnes.
LES OGSÅ: - Har tro på prosessen
LES OGSÅ: Hans Otto Frøland blir leder for Institutt Y
De vitenskapelig ansatte er blitt innplassert i to nye institutt. Forskerne selv har hatt forholdsvis lite de skulle ha sagt om hvem som ble plassert hvor. Et styrende prinsipp for ledelsens innplassering av ansatte har vært konfliktlinjene og gjenopprettelse av et forsvarlig arbeidsmiljø, og det er betegnende for situasjonen at ledelsen trår svært varsom når de nye instituttene skal navngis. De nyopprettede revirene vil bli voktet med svært våkne øyne. Det vet NTNU-ledelsen.
Våren i Firenze
Men det behøver ikke Steinnes bekymre seg over, dette halvåret i hvert fall. For han flyttet nylig inn i en leilighet i Firenze sammen med ektefelle og to barn. Det er forskningstermin, og han hospiterer i lokalene til European University Institute for å forske på og skrive om det europeiske sosialdemokratiets etterkrigshistorie. Da er EU-arkivet i Firenze stedet.
- Å nyte våren i Firenze, som alternativ til å trø i gangene på Dragvoll: Det høres ikke ut som det verste man kan gjøre?
- Du, jeg er sikker på at det kommer til å gå helt fint.
Under akkurat dette punktet smiler han.
- Denne tida som har passert siden våren for to år siden har vært ille. For eksempel å oppleve at folk snur på hælen når man går seg på dem i korridorene ...
I fortsettelsen gjør han rede for hvordan han har opplevd kolleger, ledere og andre med- og motspillere, og den massive belastningen det har vært både for ham og familien (se faktaboks).
- De har eskalert konfliktene
I et intervju noen dager senere kommenterer Steinnes, sammen med kollega Hans Otto Frøland, at det «er fremkommet sterkere kost i øvrige deler av materialet som er unntatt offentlighet.»
Materialet det her vises til, er det som er innhentet av den såkalte Faktakommisjonen. Mens premisset for intervjuet med Steinnes noen dager før hans avreise til Italia ikke er å grave seg ned i det dårlige som har vært, gjør han et unntak for nettopp denne kommisjonen.
- Jeg mener faktakommisjonens arbeid snarere har bidratt til å sementere og eskalere konfliktene enn å løse dem.
For det første, når man lar seg intervjue av kommisjonens medlemmer, kan man ende opp med å si ting man ikke hadde tenkt eller behøvd å si. Uansett blir utsagnene skrevet ned og signert. Dermed kan jeg i mitt tilfelle lese hva enkelte av mine kolleger har sagt om meg av ganske så ufordelaktige ting. Det er ikke til å komme forbi at dette vil prege mitt syn på dem, kanskje så lenge vi er ansatt ved NTNU. Og dette gjelder ikke bare meg. Andre opplever det samme. Dermed får personmotsetninger et mye lengre liv og konfliktene blir dypere enn nødvendig, sier han.
- Uvitenskapelig
For det andre understreker Steinnes det ødeleggende i at arbeidstagere blir utsatt for hva han karakteriserer som kvasi-juridiske skinnprosesser som framstår uvitenskapelige og instrumentelle.
- Kommisjonen sier ingenting om kriterier for valg, validitet eller premisser for bruk av kilder. Kildebruken er både selektiv og lemfeldig. Dermed blir premissene for konklusjonene fraværende, og de fremstår som et styringsredskap for å fremme et bestemt syn. Det undergraver både for tilliten til arbeidsmetodikken, vurderingene og konklusjonene. Slikt bidrar ikke til å gjenopprette et ødelagt arbeidsmiljø. Tvert om. Om et slikt stykke arbeid hadde blitt levert som en masteroppgave ville det fått karakteren F. Dette holder ikke, slår Steinnes fast.
For det tredje mener han dette i beste fall er et tveegget sverd for arbeidsgiver. Slike prosesser kan nok bringe 'brysomme’ ansatte til taushet og slik oppnå et slags resultat. Men prisen er at de samtidig kan legge hele arbeidsmiljøer i grus – slik som på IHS. Det kan få så store menneskelige, organisatoriske og økonomiske omkostninger at ingen arbeidsgivere er tjent med det.
Rammeavtale
Kristian Steinnes opplever erfaringene med kommisjonen som graverende også fordi NTNU har inngått en omfattede rammeavtale med de såkalte faktagranskerne som var involvert i rapporteringsarbeidet fra IHS.
- Om kommisjonen hadde utført sitt oppdrag på et vitenskapelig kvalitetssikret vis: Ville det vært bedre?
- Ja, trolig, men det betinger at oppdraget, i tillegg til å være underlagt vitenskapelige kriterier, hadde blitt utført av eksterne, og reelt uavhengige folk. I så tilfelle kunne konklusjonene fått større validitet. Men de negative personkarakteristikkene som ble gravd fram og som denne metoden gir rom for og i stor grad bygger på, ville fremdeles vært der, og gitt de samme langsiktige skadevirkningene, tror Kristian Steinnes.
- Slikt er det dessverre ikke så lett å bli kvitt.
Forventer oppreisning
Steinnes legger til at han forventer oppreisning og beklagelse fra arbeidsgiver for det han har gjennomgått, og den omfattende belastningen som han og hans familie har blitt påført over lang tid, ved, slik han har opplevd det, langt på vei å ha blitt gjort til syndebukk for problemene ved instituttet.
- Ironisk nok, etter inngående granskning, fant selv ikke faktakommisjonen at jeg har sagt eller gjort noe galt, sier han.
Professoren, hvis’ tvangsflytting medførte at konflikten kom ut i offentligheten, understreker at han ønsker å se framover nå og bidra til å bygge et godt arbeidsmiljø på det nye instituttet.
- Jeg hører så mye positivt derfra at han er overbevist om at det vil bli et godt sted å være og at det vil bli et kraftsenter for moderne historie ved NTNU. Da kan det bli fint å komme tilbake til Trondheim likevel, sier professor Kristian Steinnes.
Fikk advarsel for 'Velkommen tilbake, Kristian'
Kort tid før intervjuet publiseres bringer Adresseavisen nyheten om at ved siden av Øyvind Thomassen er også Pål Thonstad Sandvik ilagt skriftlig advarsel av NTNU-ledelsen. Begge er professorer ved det nå nyetablerte Institutt Y.
- Fikk advarsel etter å ha hengt opp gullapper
Steinnes reagerer sterkt på at disse straffereaksjonene fremmes.
- Dersom ledelsen ved universitetet mener alvor med å legge konfliktene bak seg og legge forholdene til rette for en reetablering av eg synt og faglig sterkt historiemiljø ved NTNU, har man bare en ting å gjøre, og det er å trekke advarslene.
Han syns det er trist at den som er ærlig og sier han har hengt opp post-it-lapper med ‘velkommen tilbake, Kristian’ på døra til det tomme kontoret, får en skriftlig advarsel.
- Jeg ble tvangsflyttet ut denne lederperioden, og skulle deretter tilbake igjen. Da blir en slik reaksjon absurd. For det første – hvem ble krenket, og er det blitt slik på NTNU at ledelsen ikke kan eller skal kritiseres? Hvem tør eller vil innrømme ‘feil’ etter dette? Spør Steines.
Snur saken på hodet
Han synes heller ikke noe om at et valgt verneombud får en skriftlig advarsel for på saklig vis å ta tak i det psyko-sosiale arbeidsmiljøet, mens det ikke ser ut til å få konsekvenser at instituttlederen sendte usann og sjikanerende omtale av ansatte han var satt til å lede til et eksternt firma – informasjon som blant annet var grunnlag for tvangsflyttingen.
- Da Thomassen ble kjent med dette, tok han tak i saken. Som verneombud hadde han flere ganger varslet om overhengende fare for sammenbrudd i det psyko-sosiale arbeidsmiljøet ved instituttet. Å gi ham advarsel fremstår for meg som å snu saken på hodet, sier Kristian Steinnes.
Universitetsavisa har vært i kontakt med organisasjondirektør Ida Munkeby, men hun ønsker ikke å kommentere Steinnes' utsagn. Også leder for faktagruppen Lars Martin Stovner er kontaktet for kommentar, men han har ikke besvart vår henvendelse.
