Jeg visste ikke at jeg var det før jeg ble voksen og ble, åpenbart av en ikke-klemmer, gjort oppmerksom på det. «Du er en sånn typisk klemmer, du». Jeg visste faktisk ikke at det fantes ikke-klemmere, altså folk som ikke instinktivt alltid får lyst til å klemme folk man treffer og er glade for å se. At jeg ikke engang kjente til denne undergruppens eksistens her på vår felles klode, gjorde at jeg raskt innså sannhetsgehalten i påstanden om at jeg var en klemmer.
Ja, for nå sier jeg «var». Og det er ikke bare pga korona. Jeg ble en «has been hugger» allerede i april 2019. Da ble jeg nemlig plutselig sjefen til kollegaene mine. En slik overgang kan by på både fiffige og snurrige finurligheter av kompleks art. La oss for eksempel si at du er en klemmer, og har både klemt og blitt klemt som en helt normal hilsemåte når du har truffet kollegaer du er glad for å se (og som også er klemmere, jeg har jo lært meg at det eksisterer ikke-klemmere, som går fritt blant oss, og som ikke skal klemmes). Og så kommer du på jobb en dag og er sjefen og innser at du ikke kan være den som klemmer folk lenger, for om en time har du et møte med vedkommende der du skal sitte og sette spørsmålstegn ved ressursbruken til den nye vurderingsmåten som er foreslått i emnet. Eller du skal ha en vanskelig samtale med to stykker hvorav den ene er én du jublende klemmer hver dag, mens den andre kjenner du ikke godt nok (ennå) til å ha begynt å klemme (eller enda oppdaget at er en ikke-klemmer).
Fakta
Nora B. Kulset
Nora er en av UAs seks gjesteskribenter.
Utdanning: Doktorgrad i musikkvitenskap.
Nåværende jobb: Instituttleder, Institutt for musikk, NTNU.
Tidligere roller i UH-sektoren: Timelærer i musikkfag ved mange UH-læresteder siden 1997.
Faglige interesser: Betydningen musikk har i menneskets liv, både som kunstform og som hverdagslig samværsform.
Er opptatt av: Forskningsformidling.
Nei, så den klemmingen måtte jeg legge meg av med. Jeg gikk inn i rollen som ikke-klemmer, og underlig nok gikk det helt fint. (Det er mulig venner og familie som måtte ta støyten for denne nedgangen i min klemmefrekvens i løpet av arbeidsdagen, ikke deler oppfatningen av at det gikk helt fint, men men. Something’s gotta give.)
Så sånn sett var jeg helt rustet for korona. Jeg har sågar faktisk uttalt (i en litt ut-av-meg-selv-opplevelse, riktignok) at det er behagelig å slippe å skulle klemme hele tiden når man treffer folk. Og ment det.
Men. Denne uka kom vi til februar 2020 på MasterChef Australia.
En liten faktaboks om MasterChef Australia for de uinnvidde:
Verdens koseligste TV-program! En konkurranse der alle er venner og løper rundt i det innbydende kjøkkenet mens de tryller fram den deiligste mat og samtidig hjelper med-konkurrenter med råvarer og tips og tåretørking. Med tre dommere som er så pedagogiske og støttende at deltakerne som én etter én ryker ut, går jublende ut døra og er råstolte av seg selv. Massiv klemmefaktor. Vi snakker massiv klemmefaktor. Garantert rørt minst én gang i hver episode. (Hvis du er som meg, da. Det går kanskje en undergruppe av ikke-rørte mennesker fritt rundt blant oss også for alt jeg vet.)
Så der satt jeg, og fulgte MasterChef Australias nyeste sesong, som altså kjøres ett år etter i Norge. Februar 2021 her er februar 2020 der. De holdt på som i alle sesonger (ja, jeg har sett alle 11), lagde mat og løp rundt omkring der på kjøkkenet til akkurat passe energisk musikk med perfekt miks av feel-good og spenning. Ville Poh bli ferdig med retten sin i tide? Å nei, den er understekt! Only 1 minute left! Oh My God! Åh jo, it’s PERFECT! Enn det! Awesome! Høy latter, gruppeklemming, lettelse, fysiske high fives, tårer. Bare den som har sett det vet hvor deilig det er å se på. (Og nei, dette er ikke min «guilty pleasure». Har du ikke hørt at jeg har doktorgrad i musikkvitenskap pluss har levd som freelance musiker en mannsalder før det og ergo har så mye kulturell kapital at jeg kan like hva som helst, og likevel være en del av Bourdieus «gode smak» som gir høy sosial kapital? Omnivorous, kjære leser, det er dét som er den nye distinksjonen.)
Men altså, denne uka kom vi til februar 2020. Musikken spiller, deltakerne kommer som vanlig inn dørene...men, men...hva er dette!? De kommer jo ikke småløpende som en glad gjeng holdende rundt hverandre mens de er spente på dagens utfordring, nei nei nei! De kommer rolig inn i en altfor velkjent koronaformasjon. Nei nei nei!! Én meter fra hverandre. No touching. Nei nei nei!!! «Velkommen til en ny uke, og en helt ny verden», sier den ene dommeren. Kameraet zoomer inn på ekte bekymrede ansikter, og jeg kjenner det langt ned i magen. Noe synker. Og synker.
Korona på MasterChef.
Desperat snur jeg meg mot mannen min (som av høflighetsårsaker later som om han ser på dette sammen med meg, ære være han og skulle bare mangle, alle de skumle politi-spion-mafia-tingene jeg ser på sammen med han) og utbryter (ok, roper): «Men de er jo i samme kohort!!! De kan jo bare fortsette å klemme!!!» Han ser granskende og, må jeg innrømme, noe undrende på meg, før han svarer: «Men kjære Nora, ingen visste noe om kohorter i februar i fjor. Du får bare tåle at de ikke kan klemme mer på MasterChef denne sesongen».
Ingen klemming i MasterChef?!? For resten av seesongen?!? Den har jo nettopp startet!!!
Det er da jeg innser det. Massiv klemmedepresjon.
Og jeg innser at det sitter så dypt at det ikke engang er på egne vegne (jeg hadde som sagt allerede vent meg av med å gå rundt og klemme folk i stedet for å si et vanlig «hei»). Det er faktisk så alvorlig at det er en form for hva vi må kunne kalle en andregradsnærkontakt klemmedepresjon. Jeg savner rett og slett å se folk rundt meg bli glade for å se hverandre, å se at de er glade i hverandre, og å se at de klemmer hverandre.
Umiddelbart føler jeg meg svært syk. Jeg føler at homo sapiens går under, jeg ser for meg året som har gått, ja det passerer nærmest i revy, hvor jeg har sittet og snakket med andre mennesker som jeg bare har sett på en dataskjerm, og blitt vant til det. Jeg tenker på hvordan enkelte skoler truer med fravær dersom studentene ikke har på kameraet på digital undervisning, tilsynelatende uten å engang ha hatt et allmøte om saken med dem, det vi i 2019 kalte kommunikasjon og dialog. Og at de samme voksne som truer studentene med dette, har blitt så opptatte av sitt eget utseende pga det samme kameraet, som de altså har skrudd på, at tannlegene har gode tider med folk som vil rette opp gamle tenner som visstnok var litt for mye på snei. Alt dette og mere til tenker jeg på, og jeg ser for meg de ungdommene som ikke har vært på fest enda, og som kanskje må vente i et år til før ting blir slik det var, og blir det noensinne slik det var, og hva slags mennesker blir de, kan de klemme, for eksempel? Vet de hvor lang en vanlig klem som bare sier «hei» skal være, for eksempel?
Jeg vet ikke! Jeg vet jo ikke engang om de vil være i stand til å identifisere en klemmer og skille hen fra en ikke-klemmer! Men enda verre, tenk om vi ender opp med en verden med bare ikke-klemmere!
Det er da mannen min tar tak i meg og sier: «De klarer nok å lage episoder du blir rørt av fremdeles, sjø».
Vill i blikket ser jeg på han, er på nippet til å få han til å love meg det, før jeg husker hvem jeg er (opplest og vedtatt fornuftig og reflektert menneske med doktorgrad i musikkvitenskap pluss har levd som freelance musiker en mannsalder før det, vært ute ei vinternatt før osv osv), trekker pusten og later som om jeg blir rolig, mens jeg redd fortsetter å se på Korona-MasterChef.
Det er ikke like koselig. Og maten ser ikke like god ut.
Mitt navn er Nora Bilalovic Kulset, og jeg lider av andregradsnærkontakt klemmedepresjon.
