I løpet av våren har NTNU-ledelsen vedtatt nye retningslinjer for bruk av hjemmekontor som skal være gjeldene i en normal arbeidshverdag etter pandemien. Forskerforbundet ved NTNU har hele tiden vært svært kritisk til de nye retningslinjer og har gjentatte ganger påpekt “at vitenskapelig ansatte i særlig uavhengig stilling har et arbeidsforhold som kjennetegnes av høy fleksibilitet.” Når retningslinjene nå blir forsøkt innført sitter Forskerforbundet igjen med flere spørsmål. Hvilke problem skal disse nye retningslinjene løse, hvorfor har egentlig NTNU-ledelsen behov for en innstramming og hvordan har man kommet frem til at grensen for bruk av hjemmekontor skal være på maks 40%?
Hovedtrekkene i de nye retningslinjer kjennetegnes av en innskrenkning i ansattes opplevde autonomi og frihet, og mer byråkrati med et økt fokus på kontroll. Det står blant annet at ansatte «ikke kan kreve hjemmekontor, men leder kan heller ikke pålegge deg det», samt at «avtale om hjemmekontor kan inngås for maksimalt seks måneder av gangen, og du og din leder kan avtale at inntil 40 prosent av arbeidstiden din legges til hjemmekontoret». I tillegg presiseres det at også kortere periode på hjemmekontoret “for eksempel ved konsentrasjonsarbeid” skal avtales med lederen fra gang til gang. På mange måter er dette en beskrivelse av en normal arbeidssituasjon for mange ansatte ved NTNU, bortsett fra at dette går av seg selv, uten behovet for en byråkratisk inngripen ovenfra og ned.
Friheten og autonomien som ligger i særlig uavhengige stillinger må ikke ses på som et gode, men en nødvendighet for å utføre arbeidsoppgavene. Som Forskerforbundets leder Guro Lind påpeker så blir autonomien som ligger i en vitenskapelig stilling i høyere utdanning mer og mer innskrenket.
Forskerforbundet ved NTNU har nylig gjennomført en undersøkelse blant våre medlemmer, der vi blant annet spurte om hjemmekontorsituasjonen. Av over 1600 medlemmer svarte 563, på tvers av alle stillingskategorier. Det var 59 prosent (328) som svarte at de benytter seg av hjemmekontor under normale omstendigheter, og blant disse er det bare 44 som svarer at de bruker hjemmekontor mer enn 40% av arbeidstiden. Det tilsvarer under 8 prosent av alle svar vi har fått. Med andre ord så ser det ikke ut til at en utstrakt bruk av hjemmekontor er en realitet blant våre medlemmer ved NTNU. Mange vil være på kontoret og bygger allerede akademiske fellesskap. Det er altså ikke behov for å regulere og innføre nye retningslinjer.
Man kan selvfølgelig, på bakgrunn av de samme tallene, vri på det, og spørre hvorfor det er et problem å regulere denne bruken. I vår undersøkelse opplever over 23% det som problematisk om arbeidsgiver pålegger dem å ikke bruke hjemmekontor mer enn 40 prosent av arbeidstiden. Opplevelsen av slike vedtak virker direkte inn på motivasjonen, tilhørigheten og den opplevde tilliten hos den enkelte ansatte.
Tilbakemeldingene vi har fått viser at det er mange medlemmer som opplever at de nye retningslinjene direkte innskrenker deres fleksibilitet, frihet og autonomi. På spørsmål om hva som vil være de største problemene beskriver mange utfordringer knyttet til arbeidsro og arbeidsbalansen som følge av denne innskrenking. Som mange nevner er fleksibiliteten i de særskilt uavhengige stillinger helt nødvendig for å kunne kombinere familieliv og karriere på en forsvarlig måte.
Dette blir også tydelig når man ser hvordan hjemmekontor brukes. Over 200 av de 328 som bruker hjemmekontor ukentlig oppgir at hjemmekontoret benyttes utenfor kjernearbeidstiden. Samtidig er det under 100 som svarer at de bruker hjemmekontor periodevis flere dager på rad. Det er altså heller ikke sånn at ansatte er borte fra fellesskapet, kollegiet eller administrative oppgaver i lange perioder innenfor kjernearbeidstida.
Det pekes direkte på et stort behov for konsentrasjonsarbeid f.eks. i lesing, skriving og andre kjerneoppgaver ved et universitet. Oppgaver som ofte krever arbeidsro. Flertallet av de vi spurte bruker hjemmekontor til forskning, forberedelse og etterarbeid knyttet til undervisning, samt enkelte administrative oppgaver. Det er betydelig mindre grad av undervisning og møtevirksomhet som gjøres fra hjemmekontor, altså de oppgavene som naturlig krever tilstedeværelse ved arbeidsstedet.
En problemstilling som er mer og mer aktuell i denne sammenheng og som våre medlemmer er bekymret for er den økende bruk av kontorlandskap. Fra vårt ståsted vil en innskrenkning av bruk av hjemmekontor og en samtidig økning i bruk av kontorlandskap gå utover våre medlemmers mulighet til å utføre kjernearbeidsoppgaver som universitetet har. Muligheten som ligger i å regulere egen bruk av hjemmekontor framstår gjennom tallene som nødvendig for å kunne utføre arbeidet med god kvalitet.
Basert på undersøkelsen og dataene vi har tilgjengelig vil vi påstå at hjemmekontor benyttes til en liten, men veldig viktig, del av arbeidstiden der det er hensiktsmessig ut ifra arbeidsoppgavens art. Det ser ut som ansatte bruker hjemmekontor på en omtenksom og balansert måte. Så hvorfor har ikke NTNU-ledelsen tillit til sine ansatte, og hvorfor ser de behov for denne typen retningslinjer? Hvorfor ser NTNU-ledelsen behov for en innstramming? Det er vanskelig å se hvilke problem disse nye retningslinjene skal løse, og da må man spørre hvorfor de i det hele tatt skal innføres?
