«Snakk pent om oss!»

Tittelen var avslutningen på talen ved uteksamineringsseremoni for årets vernepleierstudenter ved NTNU. Som om vi studenter skal holde tilbake at NTNU har landets minst likte vernepleierutdanning.

Timingen kunne ikke vært verre. Debatten om ytringsfrihet i akademia går høy gang. Allikevel valgte altså vedkommende ansatt å (mis)bruke sin autoritet til å formane om skjønnmaling ovenfor den nye generasjonen vernepleiere. Snakk pent om oss, var altså instruksen.

Av alle landets vernepleierutdanninger har NTNU lavest score på Studiebarometeret. Endel er bra; noen av foreleserne er faglig sterke og innbyr til faktisk dialog. Problemet er at de dårlige forholdene har vært overhengende, og har historisk blitt verre.

Fagansvarlige svarer på kritikken

Som nåværende, tidligere og avgangsstudenter kan vi fortelle om gjentatte misbruk av «obligatorisk oppmøte»-regel for å undervise i ikke læringsutbytterelevant aktivitet (eks hele dager på å trille rullestol, ta bilder av brostein, og pusse hverandres tenner). Karakterene på en og samme besvarelse varierer fra A til F. Under muntlig eksamen har studenter opplevd seg sjikanert. Flere emnelærere kjenner ikke eget pensum, og emnelærere er ikke kjent med hva vi har lært i andre emner. Fagmiljøet er totalt fraværende i utforming og vurdering av de mange månedene med praksis. Pensum tar knapt for seg miljøterapi, autisme eller utagering, til tross for at dette i praksis ofte er det vi jobber med. Enormt administrativt kaos har skapt unødig misnøye gjennom tre år. Dørene til fagmiljøet er i realiteten stengt. Studenter i særskilte situasjoner (eks dødsfall i nær familie) som søker fleksibilitet i praksisemner møtes med kald skulder. Kravene til besvarelser avhenger av faglærers muntlige beskjeder til sensorer. Sensur begrunnes i læringsmål som ikke er klarlagt i emnemålene. Eneste tilbakemelding gjennom studiet er eksamen, dvs ingen mappeevaluering eller veiledning underveis. For å nevne noe. Og det pussige er; det samme fortelles om fra både nye kull, og kullet før oss. Og kullet før det. Og de før det.

Faglig sett: utdanningen er bygd etter «connect the dots yourself»-prinsippet, skrøt ledelsen av ved studiestart. Dvs at vi skal opptrenes i en intellektuell ferdighet til å «se sammenhenger» som vi verken kan se er uttalt i læringsmål, eller som vi ser er av høy relevans for praktisk vernepleierfaglig arbeid, sammenlignet mot eks praktisk miljøterapeutisk kompetanse (som vi aldri lærte). Og pussig nok; evne til å «connect the dots» på tvers av bøker og emner ble slått ned på av sensorer, og skapte altså mer hodebry enn mestringsfølelse; på innføringsemnet har strykraten vært på 25%!

Vi har grunn til å tro at NTNUs vernepleierutdanning har et frafall på nærmere 40% over flere år. Det blir bekymre også storsamfunnet, all den tid Norge sårt trenger flere vernepleiere.

Vi har forsøkt si fra, gjennom NTNUs mange kanaler. Gjennom referansegrupper, tillitsvalgte og direkte fra student til faglærere. Men responsen virker å ha vært nedlatende og bortforklarende, «Det blir bedre neste år» har vært gjennomgangstonen, hvis vi har vært så heldige å få svar. Flere har opplevd seg straffet for å si ifra. Det har spredd seg en kultur for frykt for å si fra, på tvers av kullene.

Man skulle tro fagmiljøet så på utdanningen som en utgiftspost. For utdanningen nevnes ikke engang i instituttets egen strategi. Der heter det bare at «det skal etableres strukturer for utdanningsledelse». Ja det hadde vært fint.

Som nåværende og kommende vernepleier er vi stolte av yrket vårt. Fordi pasienter og brukere trenger mer enn medisin for å bli frisk. De trenger å bli sett, respektert og hensyntatt. De trenger medmenneskelighet. På en tillitsvekkende og betryggende måte.

Men det er ikke slik vi føler å ha blitt behandlet som studenter.

Anonyme tidligere og nåværende vernepleierstudenter ved NTNU. (Begrunnelsen for vår anonymitet er frykt for represalier, som er dokumentert for UA-redaksjonen).

UA kjenner identiteten til de som har signert denne ytringen. Red anm.