Høyesterett har opphevet livsløgnen vår

I en nylig dom fra 14. oktober har Høyesterett innskjerpet kravet til «særlig uavhengig stilling». Dommen sier klart at dette skal være en snever unntaksregel. (Hele dommen kan leses her). 

Man skal ha reell mulighet til å prioritere bort arbeidsoppgaver, altså si nei til arbeidsgiver, og man må ha mulighet til å delegere. Dessuten skal man selv kunne bestemme når arbeidsoppgavene utføres. Når det gjelder i hvert fall undervisningsdelen av en vitenskapelig ansatts arbeidsoppgaver er ingenting av dette oppfylt.

Ferie, fritid og arbeid

Men heller ikke forskningsdelen av arbeidsoppgavene er fri. Joda, man kan bestemme tema for sin forskning (eller kan man egentlig det?), og man kan velge å utføre den i helger og annen fritid (ofte siden man ikke har konsentrert tid ellers). Men man kan hverken delegere eller si nei til forskningsaktivitet på et universitet med de ambisjoner som NTNU har om å hente inn forskningsmidler fra Forskningsrådet og EU, samt å være internasjonalt ledende.

Da har man i realiteten blitt pålagt både en stor mengde arbeid innenfor forskningsdelen som man ikke uten videre kan takke nei til, og man er samtidig i praksis pålagt å delta på initiativer som kommer fra ledelsen, i form av sentersatsinger og annet som følger av forskningssystemet slik det er satt opp.

En innvending om at dette er ytre rammevilkår som universitetene selv ikke rår over, er ifølge dommen ikke et gyldig argument: «Ei stilling som ut frå ytre rammevilkår ikkje er uavhengig, kan ikkje bli uavhengig etter lova ved at arbeidsgjevaren ikkje set grenser for arbeidstida.»

Dersom man over tid ikke deltar på slike initiativer, men følger sin egen vei, sitt eget «kall» så å si, står man i praksis i fare for å bli sanksjonert ved lønnsforhandlinger og rommet for andre karrieremuligheter på arbeidsplassen blir snevret inn, som stilling som instituttleder eller funksjoner som prodekan og lignende.

Man kunne jo tenkt seg at det var andre fordeler ved å bli definert som «særlig uavhengig», som kompensasjon på grunnlønna. Men på den delen av NTNU jeg kjenner best, teknologiområdet, skjer ikke dette. Professorer hos oss tjener ofte langt dårligere enn lavere kvalifisert arbeidskraft i privat næringsliv. Kanskje er man mer fornøyd med lønnsbetingelsene innen de humanistiske fag. Jeg vet lite om det, men jeg holder muligheten åpen.

Så hvorfor tviholder vi på forestillingen om «særlig uavhengig stilling»? Er det ikke egentlig bare en romantisk forestilling om at vitenskapelig arbeid er en livsform, et kall, og et mer eller mindre ubevisst ønske om å vende tilbake til «gamle dager» med en forestilling om at man på universitetet er ubesudlet i sin søken etter vitenskapelig erkjennelse og i sin samfunnskritikk?

Eller er det en frykt for innføring av arbeidstidsregistrering? Som kjent: Tar du fraværet av arbeidstidsregistrering fra en gjennomsnittsprofessor, tar du lykken fra ham med det samme, for å parafrasere en kjent, norsk forfatter.

Jeg er interessert i å forstå denne særegne formen for selvpåført sosial dumping blant oss vitenskapelig ansatte. Kanskje noen med kontor på Dragvoll kan opplyse meg?

Jeg ønsker også å høre refleksjonene universitetsledere og fagforeningene gjør seg om hvilke konsekvenser, om noen, høyesterettsdommen bør få i vår sektor. Mitt stalltips: øredøvende taushet og sitte stille i båten, respektive. Jeg håper jeg tar feil og at dommen fører til en ordentlig debatt om arbeidsbetingelsene for vitenskapelig ansatte.