Per og Kari-formelen

- Da jeg skulle gå av ved fylte 70, var det en velmenende kollega som sa at nå kunne jeg slippe å undervise mer. Det var i beste mening, men det var jo ikke akkurat det jeg ønsket meg, da.

Klokka er så vidt passert ti, og onsdagen er ennå ganske ny i niende etasje på Institutt for matematiske fag ved NTNU. Døra til heisen har akkurat gått opp og sluppet Per Hag ut i korridoren. Han har vært oppe lenge. Våken siden klokka fem. Ryggsekk over skulderen, nøkkelknippet rasler mens han forklarer. På kort varsel måtte han steppe inn for en syk kollega og ta forelesningen i grunnkurset MA1101 fra 08.00 til 10.00.

Travel høst

- Nå er det snart ti år siden jeg ble pensjonist, men det er bare ett semester på disse årene at jeg ikke har hatt undervisning, sier Per.

Og så kommer Kari. Stort smil. Feiende inn, friskt pust fra høstlufta utenfor, brune, semskede skinnbukser, fargerik, lang strikkejakke. Hun har med matpakkene deres som Per har bestilt, og legger dem i kjøleskapet på spiserommet.

Siste helga i september feiret de gullbryllup. Tre dager til ende. I neste måned fyller han 80. Da blir det ny feiring.

De setter seg i sofaen på kontoret hennes, midt i en travel høst.

Begge er øvingslærere for hver sin gruppe på på MLREAL, lektorutdanningen i realfag. Et studium særlig Kari har vært aktiv i oppbyggingen av. Det har skaffet henne det stolte vervet som Linjeforeningen Spanskrørets Høye Beskytter.

De har 20 studenter i hver øvingsgruppe. Hver leverer ett oppgavesett i uka, hvert på 7-8 sider. Det er ikke noe problem å fylle de kontraktsfestede åtte timene i uka, med veiledning, forberedelse og retting.

- Det er ganske mye arbeid, medgir Kari, og Per er enig.

Viktig jobb med lærerne

- Disse studentene skal bli lærere. Det er veldig viktig at de får en god start altså. De gode lærerne er jo på vei ut av skolen. Vi må gjøre det vi kan, så de som kommer etter står best mulig skikket, mener Per.

Om et par timer skal de på instituttets ukentlige onsdagsmøte. Deretter skal de lage oppgaver til midteksamen. De skal være ferdige torsdag morgen, prøven er fredag.

Første gang Kari møtte Per, var i 1962. Hun var student, og han var foreleser i matematisk systematikk. Det endte med det enkleste regnestykket av alle. Én pluss én ble de to. Sånn har det vært siden.

- Det er mange som ser på dåpsattesten, og blir skeptiske. Som om det skulle være en lovmessighet i at man ikke har mer å bidra med når man blir eldre. Jeg har blitt spurt hvor lenge jeg kan holde på. I hvertfall til jeg er 90, svarer jeg, sier Per.

- Jeg er jo ikke så positiv som du Per, til at alt er så bra med eldre krefter. Jeg mener at en stab med aldersblanding, og arbeidsdeling mellom gamle og unge assistenter er en fin ting, sier Kari.

Og:

- Det er viktig at studentene har erfarne lærere, men samtidig er det jo sånn at de yngre lærerne nylig selv har vært gjennom stoffet, og det kan jo være en fordel.

Ønsker en seniorpool

- Ja. En aldersmiks er bra. Jeg skjønner jo at studentene blir skeptiske når foreleseren som kommer inn kunne vært bestefaren, for ikke å si oldefaren deres, sier han.

Kari understreker at det ikke er bare de to som er aktive pensjonister på IMF. Hun roser både ledelse og kolleger for å være åpne, lyttende og inkluderende. Som et generelt tips til fremme av god seniorpolitikk, kunne hun også tenke seg en slags pool-ordning for de som blir pensjonister og fortsatt har lyst til å bidra. Enten de vil skrive seg på en vikarliste for kurs de kan tenke seg å fortsatt undervise i, eller har lyst til å bidra i komitéarbeid, prosjekter eller andre ting.

- På den måten kan for eksempel instituttet få faste vikarer når noe skjer, og studentene slipper å ha den ene vikaren etter den andre. Det ville være en fin ordning, mener hun.

- Men det er klart. Ikke alle har lyst til det. Folk er forskjellige og opptatt av ulike ting, sier Kari.

- Ja. Noen blir pensjonister, går ut av døren på instituttet, og vi ser dem aldri mer, sier Per.

- Og vi har jo hatt mye tid. Det har bare vært oss to. Vi fikk ingen barn, og da gikk det greit å regne seg frem til at det ikke kom noen barnebarn heller, sier Kari.

Nye ideer

- Mange er redde for å ende opp som syvende far i huset, vet du, sier Per.

- Det har vi sett i politikken også. Inge Lønning ble skviset ut. Jeg mener ikke at man skal ha fagområder dominert av pensjonister. Man kan ikke det. Men jeg har allerede skissert hva jeg kan bidra med neste semester, og jeg fortsetter gjerne som øvingslærer, sier han.

Førsteamanuensis emeritien har også sendt over noen innspill til Norsk matematikkråd. Han kunne godt tenke seg å gå skikkelig gjennom dagens læreverk i videregående skole, som han har ett og annet å utsette på.

- Jeg vet jo hva studentene strever med når de kommer hit, sier han.

Større forskjeller

-Hva kjennetegner studentene før og nå?

- Jeg ser en større spredning mellom sterke og svake. De beste er kanskje bedre nå, enn før. De har tilgang til så mye, og har lært seg så mye. Men, det er også mange flere enn før som ikke har grunnlaget i orden, sier Kari.

- Studenttallet har vokst formidabelt også. Da jeg tok det første matematikkemnet ved Universitetet i Bergen var vi tre studenter, og dere var kanskje 50 på Lærerhøgskolen. Nå er det 1700-1800 på de største begynnerkursene, supplerer ektefellen.

De er opptatt av det store frafallet, at det må ned.

- Vi håper det minker nå, med de nye grepene instituttet gjør, sier Kari.

- Ja, vi kan gjøre mye mer for de som sliter, sier Per.

Begge er opptatt av lektorutdanningen, at den ikke skal forsvinne i sivilingeniørstudiene. Kari viser til at mange fortsatt tror det bare utdannes sivilingeniører ved NTNU.

Mer fokus på anvendelse

- Et minus ved lektorutdanningen er at den ikke tar opp i seg mer av anvendelsen av faget, som de kan få fra sivilingeniørutdanningen. På den måten kunne lektorene fra oss få mer ballast med seg når de skal inn i skolen. Det er enormt viktig at lærerne ikke bare har teorien med seg, men at de har god innsikt i teknologiske og andre anvendelser av matematikken. Lektorer som kommer fra NTNU bør være i en unik posisjon til å kunne vite mer, understreker hun.

Ekteparet Hag leker også med noen idéer til ting de har lyst til å gjøre sammen, da mer over i forskning. De tok begge doktorgrad ved University of Michigan i 1972, og har senere skrevet mange arbeider sammen.

- Hva driver dere videre nå, 41 år etter disputasene?

- Kjærlighet til faget, og til studentene, svarer Kari kontant.

Undres over campusdiskusjonen

De har vært mange ganger ved University of Michigan – og ved andre universiteter. Felles for dem er at de er toppuniversiteter, har campuser spredt på flere steder - og ingen diskusjon om éncampus lik den som nå igjen rir NTNU.

- Jeg stiller et stort spørsmålstegn ved denne diskusjonen, og ved at alt skal bli så bra bare vi er samlet. Se på universitetene i Lund, og Helsinki. Det siste et breddeuniversitet som akkurat kom med på Times-rankingen over de 100 beste universitetene, sier Kari.

Både hun og Per har gode fagfrender der, og har vært der et utall ganger.

- Helsinki er spredt på fire store hovedcampuser, med fire-fem kilometer mellom. Ingen der snakker om at det er et problem, sier hun.

- Nei, de trives og er fornøyde, sier han.

Begge undrer seg over hvorfor NTNU bruker så mye tid på denne diskusjonen.

- Og enda mer forunderlig blir dette når vi ser på utviklingen i retning av MOOC, mer nettbasert undervisning og bruk av data. Er det ikke litt naturstridig på død og liv å skulle samles fysisk da? spør Kari.

Per og Kari-formelen

De møttes i 1962, den gang campus på Rosenborg var to år. Hun minnes ham som en ung, spretten, kjekk kar som spilte fotball.

Hva slags formel har de så brukt for å få dette lange og særdeles tette samlivet til å gå opp?

- Hun roter. Jeg rydder, sier han.

- Og så har vi to TV´er. Per har en hule i kjelleren, der han kan se så mye han vil på fotball, sier hun.

- Men Dagsrevyen ser vi sammen, sier han.

- Og vi kommer jo fra en annen tid, sier hun.

- Du mener, dere tok løftet om å holde sammen i gode og onde dager på alvor?

- Ja, jeg var jo veldig i tvil om jeg kunne love det, og det sa jeg til presten også. Han sa «Det går så bra så», sier Kari.

Reiser, middag, konserter

Hun legger til:

- Med en annen tid, mener jeg at vi kanskje tenker litt mer ut over oss selv. Jeg for eksempel, tenkte på min mor, hun ville ikke overleve det om datteren hennes skulle finne på å skille seg.

Per parerer:

- Du kunne gjort det nå, da. Svigermor har vært borte lenge nå. Men det hadde tatt seg ut du, skille seg én måned før gullbryllupet?

Han smiler. Sier de reiser en del. I sommer ble det fottur på Mallorca, Göta Kanal med Karis svenske familie, og den årvisse fjellturen på Høvringen.

Det har blitt mange konferanser, rundt om i verden. De kom nettopp hjem fra Helsinki, Kari får også med seg Per ut på middag, og på konserter med Trondheim Symfoniorkester.

- Men grensen går ved kino. Det liker jeg ikke. Det får hun heller gå på med venninner, og det skjer stadig vekk at det er en eller annen film de må se.