Café Campus

Kaffebarsamfunnet: Professor Aksel Tjora er bokaktuell med kafésosiologi - et forskningstema han mener har overføringsverdi til hvordan en campus bør være.

Publisert Sist oppdatert
SiT kafédrift: Private aktører klarer dette bedre enn en samskipnad, mener Tjora.
Café Society, 2013: Det finnes interessante case i Berkeley, Melbourne, København, Cambridge og flere andre steder. Ved bruk av en del av konseptene vi har utviklet i Café Society ville vi kunne utvikle kunnskap fra eksisterende levende campusmiljø, som vil ha relevans for Trondheim, mener redaktør Aksel Tjora.

Denne kafeen øverst i Søndre gate i Trondheim er ikke nødvendigvis Tjoras absolutte favoritt, men den duger.

Kafeen ligger praktisk talt i foajeen til sparebankens hovedkvarter, rett innenfor hovedinngangen. Med store vinduer ut mot gaten, god plass, og med ulike sittegrupper for korte eller lange besøk. Bak glassdisken står sushikokken vendt mot gjestene og skjærer løvtynne skiver av en filet. Macchiato og maki - to globale trender i ett. Den blir ikke dobbelt bra, av den grunn.



- Denne er litt sånn business, et sted for småmøter mellom bankfolk og kundene. Noen andre lunsjgjester dropper inn, men det er ikke et sted man sitter lenge. Jeg er her fra tid til annen og jobber litt, sier den selverklærte kafesosiologen.

- Men den er et godt eksempel på hvordan en virksomhet tar ansvar for en del av gatemiljøet, ved å bygge på en måte som inviterer folk inn, fortsetter Tjora.

25 kroner for en americano og et vaffelhjerte. Kanskje er driften subsidiert av banken, i et forsøk på å trekke folk inn?



Fellesskapsbygger

Aksel Tjora må være det nærmeste man kommer professorkompetanse på kaffebarer i dette landet. Han er bokaktuell med "Café Society", en tverrfaglig antologi forfattet av kolleger fra inn- og utland, som utforsker kaffebarenes rolle og funksjon i byer rundt omkring i verden i dag.



Sosiologiprofessoren tilhører selv den voksende gruppen av mennesker som liker å kombinere espresso og jobb i selskap med bakgrunnssurret fra andre gjester.



Inkognito har han besøkt universitetsbyer og kafeer, som Berkeley i USA og Melbourne i Australia. Han har tilbrakt adskillig timer på en barkrakk eller i en sliten sofa på kaffebarer i fire byer på tre kontinenter. Her har han registrert hvordan folk agerer og reagerer, og hvordan det gjennom interaksjon skapes et slags uuttalt fellesskap mellom gjestene. Serveringsstedene er med å skape tilhørighet og identitet. De fleste gjestene er fremmede overfor hverandre, men har likevel noe felles. Det er derfor de treffes nettopp på akkurat den kaffebaren. Kafeen legger til rette for fellesskap og lokal tilhørighet.



Den kan den også gjøre på en campus, mener han.





Organisk sameksistens

Flere byer har sett sentrum dø sakte hen, av mangel på relevans. Kjøpesentra trekker folk ut av bykjernen. Spørsmålet er om en ny campus kan reaktualisere den.



Tjora har hatt forskeropphold på Berkeley. Rundt campus har det vokst frem café etter café, med i hovedsak studenter og ansatte som kundegrunnlag. Faglærere gir studenter veiledning i kaffebaren, og studentene gjør oppgaver, alene, eller i grupper. Bysenteret har vokst sammen med campus. Studentene er en stor del av bybildet. Det er vel så mange studenter i i byen, som på selve campus. Dette amalgamet av en campusby er også resultat av en bevisst lokalpolitikk, ifølge Tjora. Serveringsstedene er dominert av små virksomheter med eiere som selv jobber i bedriften, og ikke av kjeder som Starbucks eller Burgerking.



Studiene i Café Society viser at lokal identitet skapes gjennom dagliglivets rutiner. For mange starter arbeidsdagen med en tur innom favorittkaffebaren for å plukke opp koffeinkicket i et pappkrus. Andre har sitt faste lunsjsted her. Noen ser på kaffebaren som sitt andre hjem. Venner har kafeen som fast møteplass, valgt utfra hvordan de definerer seg selv, sosial og kulturelt. Disse sosiale mekanismene bør en ny bynær campus benytte seg av, mener Tjora.





Coworking spaces

Store selskaper som er avhengig av sine ansattes hjernekraft og kreativitet, legger til rette for uformelle møteplasser på jobben. Den snevre innovasjonstanken som preger universitetene i Norge, har ikke nok rom for å bygge kultur nedenfra, mener Tjora.



I Trondheim har lokalpolitikerne sett seg blind på Elgesetergate, mener Tjora, mens samlokaliseringsdebatten på NTNU har et litt forenklet syn på møteplasser.



Hadde Tjora vært campusarkitekt, ville han lagt til rette for arealfellesskap for gründervirksomhet, eller såkalte coworking spaces, som har grodd frem i byer som Berlin eller New York. Kontor- og næringsfelleskap som er knyttet til NTNUs kjernevirksomhet, hvor alle kan høste erfaring av hverandre. Realistisk sett skapes ikke tverrfaglighet i kafemiljøer. Det kommer ut av andre typer nettverksbygging. Men på undervisningssiden, for studieprogrammer på tvers, har det absolutt en hensikt i å skape arenaer som legger til rette for at faglærere og studenter fra ulike fakultet, lettere kan møtes, mener han.





Ut med SiT, inn med private

Samskipnaden er en upersonlig organisasjon, som driver haugevis med serveringssteder på samme vis. Man kan ikke skape sine personlige hjørner i helt homogene miljøer, mener han. SiT er flinke til å utvikle og forvalte eiendom. Det finnes mange som er dyktigere til å drive serveringssteder. En ny campus bør sette av arealer til næringsdrivende – det være seg private eller idealistiske drivere. Universitetet eller SiT kan leie ut til disse, gjerne subsidiert i en oppstartsperiode, tid nok til at hvert enkelt sted kan skape sin egen profil.



- En campus som vender seg mot byens befolkning, må man ha noen private driftere. Så lenge SiT er monopolist, kommer man ikke videre.



Tjora viser blant annet til Melbourne, hvor campusbygningene ligger på hver side av en rett og bred gate, hvor arealene på gatenivået er dedikert småbutikker med relevans for studenter og serveringssteder med ulik profiler, ifølge "kaféprofessoren".



- Jeg opplever at NTNUs ledelse har et genuint ønske om å skape et godt miljø. Men man kan ikke designe dette miljøet, det må gro frem organisk. - Og så må det være en pub eller to på en campus, legger han til.





Litteraturhus som del av campus

Kaffebarens oldefar er den private salong, og bestefaren er Europas grand cafés. Kaffebaren bygger på en tradisjon som en intellektuell, kulturell og politisk arena. De private salongene ble flyttet ut i offentligheten og ble en viktig del av det sivile samfunn.



Tjora er skuffet over NTNUs manglende engasjement i debatten om litteraturhus i Trondheim.



- Særlig ledelsens manglende evne til å vise vilje til å forplikte seg for det kulturelle livet i byen. NTNU kunne gått inn i et spleiselag med en sum som ville vært en svært beskjeden del av universitetets budsjett.



En mer levende arena for å utvikle debattkultur ville hatt stor betydning for NTNU, særlig Dragvollfagene. Samtidig burde flere universitetsansatte kjent sin besøkelsestid i debatten, mener han.



Ser for seg et forskningsprosjekt

Tjora er for en ny, urban campus og flytting fra Dragvoll. Han tror det kan gi fagmiljøene en boost. Selv om byen kryper stadig nærmere, er ikke Dragvoll stedet man drar til, med mindre man har noe akademisk der å gjøre.



Ideelt sett, ville han flyttet Dragvoll-miljøene inn i Midtbyen. Han er ikke fremmed for en sosiologisk studie av campuskulturer i bykjerner.



Det finnes interessante case i Berkeley, Melbourne, København, Cambridge. osv. Ved bruk av en del av konseptene vi har utviklet i Café Society ville vi kunne utvikle kunnskap fra eksisterende levende campusmiljø, som vil ha relevans for Trondheim.



- Jeg tror man har muligheten nå til å skape en super universitetsby, men det må gjøres på basis av relevant kunnskap og gode prosesser, ifølge Aksel Tjora.