Egentlig er ikke førsteamanuensen ved Institutt for byggekunst, historie og teknologi så veldig giret på å hive seg inn i debatten når UA først kontakter ham. Vi stusser over at det er så dørgende stille blant NTNUs ansatte denne gangen, mens det boblet over av engasjerte innlegg fra universitetsbefolkninga da saken stod på dagsorden forut for 2006-vedtaket. Flere vi har snakket med er sinte og vil beholde Dragvoll, men vil slettes ikke stikke hodet fram.
- Folk vet at når noen vil ha deg til å si ja, så hører de ikke etter når du sier nei. Seinere prøver de på nytt for å få et ja. Det er vel slik mange oppfatter dette, er hans forklaring på stillheten.
Vilje til samarbeid
Forrige gang var Nilsen en av motstanderne mot samlokalisering. Nå går han av med pensjon om tre år og vil ikke bli berørt av anleggsperiode og omorganiseringer. Derfor trekker han litt på skuldrene over hele campusprosjektet. Men når vi kommer innom begrepet tverrfaglighet, er plutselig engasjementet der igjen.
- Jeg skal si deg hva jeg tenker om tverrfaglighet. Det er ikke fysisk nærhet som gjør at man samarbeider på tvers av faggrensene, men ønsket om og viljen til et samarbeid, sier han.
Foreslår campusbuss
Og så kommer det et hjertesukk:
- Jeg forstår ikke hva som er problemet med at Dragvoll ligger der og Gløshaugen her. Jeg har hatt mye å gjøre med Dragvoll. Skulle jeg på et møte der, gikk jeg ut, tok bussen og var fremme etter 12 minutter. En intern direktebuss der nøkkelkortet er billetten, ville være en enkel straksløsning og mye billigere. I en «samlokalisering» som strekker seg fra Valgrinda til Øya, vil en sykkeltur fra den ene enden til den andre ta minst like lang tid som bussen til Dragvoll.
LES OGSÅ: Bergen hyller campusbussen.
Dessuten mener Nilsen diskusjonen ikke er relevant lenger når man kan samarbeide med hele verden ved hjelp av internett og billige flyreiser.
Til molboland...
Plutselig spør han UAs journalist:
- Kjenner du til molbohistoriene?
- Ja, noen av dem.
- Kjenner du til den om lensmannen i åkeren?
- Nei…
Og så forteller han historien om storken i åkeren. Molboene bekymret seg for alt kornet den kom til å tråkke ned, og tilkalte lensmannen for å jage den vekk. Men da lensmannen kom, så de at han hadde så store føtter, og kom til å trampe ned enda mer korn enn storken. Men de visste råd: de hektet av ei låvedør, satte lensmannen på den, og så bar åtte mann ham ut i åkeren så han kunne jage storken. Problemet med storken i åkeren var i hvert fall løst…
- Jeg synes denne historien er en ganske god beskrivelse av moderne problemløsning, humrer han.
Rammer studentene
En del av problemet, ifølge Nilsen, er at så få tenker konsekvenser. For eksempel skjønner han ikke at dagens studenter så gjerne vil til byen, når samlokaliseringa er så langt fram i tid at de ikke vil oppleve den.
- De burde heller tenke på hvilken belastning det blir for senere generasjoner studenter, med flere års bråkete bygge- og flyttesjau, og medfølgende forstyrrelser for undervisningen. Men byggebransje og eiendomsutviklere synes nok tanken er forlokkende.
Ut på landet
Arkitekturhistorikeren liker Dragvoll. Bygget har mye lys og luft. Han forteller at den opprinnelig var planlagt som en mye større campus, i tråd med 60-tallets filosofi om at universitetene skulle ut på landet. I Oslo var Blindern utbygd, i København flyttet de ut til Amager, og i Stockholm var de i gang med Frescati-utbyggingen.
- Ved arkitektkonkurransen i 1968 gikk et av forslagene ut på å plassere universitetet på ledige tomter i Trondheims sentrale områder, den gangen var det ennå mye ubebygd areal i de sentrumsnære områdene. Men juryen avviste dette forslaget fordi det ikke svarte på konkurransens program, som var et nytt universitet på Dragvoll-Stokkan, sier han.
I stedet var det den danske arkitekten Henning Larsen som vant konkurransen.
Idé om samlokalisering
- Henning Larsens arkitektkontor skjønte det, men kom opp med en utradisjonell løsning som man kan si bygde på en idé om samlokalisering, med blanding av ulike funksjoner i en tett, bylignende struktur med gater og møteplasser. Men 1960-tallets prognoser slo ikke til – bare en brøkdel av den planlagte «byen» ble bygd.
Han tenker at det kanskje er det som er problemet med Dragvoll: anlegget er knapt på størrelse med en landsby, og kan derfor ikke bli noe attraktivt universitetssenter.
- Men hva annet kan bygningene brukes til, spør han.
Trenger møteplasser
Visjonsprosjektet og Rambølls utredning tar til orde for flere møteplasser på campusene. Det ser også Dag Nilsen behov for.
- Vi burde få inn flere en- og tomannsbedrifter her, serveringsteder som kan holde åpent utenfor normalarbeidstida. Det lyser alltid på campus på kveldstid og i helgene. Vi burde hatt tilgang på kaféer. Da jeg var student, var kantina åpen til 19.30 og studenter og lærere møttes gjerne der før vi gikk for dagen. Nå er alt stengt etter arbeidstid.
Men en samlet campus skjønner han ikke vitsen med.
- Ethvert samfunn utvikler metoder for å gjøre kål på sitt overskudd, avslutter han kryptisk.
