Hvorfor er det så stille

I stedet runger stillheten. Kommentarfeltene etter UAs artikler omkring de nevnte rapporter er blitt stående tomme. Personer vi har interpellert; som tidligere har ytret seg sterkt og klart, ber pent om å få slippe. I andre, relevante fora råder samme stillhet. Hvorfor er det slik?

UA interpellerer en som har hatt sitt kontor på Dragvoll i tiår. I 2004, da forrige runde med lokaliseringsdebatt og universitetsframtid var under oppseiling, skrev han et innlegg i UA. Innlegget ble avsluttet med følgende forhåpning: "Hva er det viktigste, å klage over en dårlig prosess eller å sikre en bedre prosess og et godt resultat om 5 - 10 - 15 år?"

Det var den gangen.

- Hvorfor er det så stille nå, Knut Holtan Sørensen?

Våre stemmer teller ikke

- For det første: Arbeidet med å bli få Nokuts godkjenning av kvalitetssikringssystemet har tatt svært mye energi, sier Sørensen.

- Så folk er slitne. For det andre er spørsmålet om samlokalisering, som er temaet for KVU-en , en beslutning som ligger på statlig nivå. I realiteten er det vel Finansdepartementet som bestemmer nå. De interesser seg antakelig ikke så mye for hva NTNU-folk mener, så det er ikke så motiverende å engasjere seg. I tillegg er antakelig de aller fleste lei av campus-debatten, samtidig som NTNU-ansatte har gitt opp fordi de opplever at deres stemme ikke teller. Det er tydelig i KVU-en.

Sørensen tror dette er en viktig forklaring på hvorfor engasjementet var et annet forrige gang saken var oppe, i 2006.

- Da fornemmet man at det var opp til NTNU selv å bestemme, og de ansatte kunne ha innflytelse på utfallet.

Denne rapporten blir bare lest av de som må

Den andre rapporten som ble lagt fram, gjelder det såkalte Visjonsprosjektet. Hvordan skal NTNU se ut i 2050? Dette har NTNU selv eiendomsretten til. Her er problemet et annet, ifølge Sørensen.

- Jeg har strevd meg gjennom Visjonsrapporten. Den er lang og vanskelig tilgjengelig og blir neppe lest av andre enn de som er nødt. Rapporten omgår behendig å diskutere spørsmål som er sentrale i universitetsdebatter internasjonalt, slik som betydningen av nye styrings- og kontrollsystemer, kommersialisering og universitetenes selvstendighet. I stedet velger man å konstruere visjoner ut fra forhold som NTNU antakelig har liten innflytelse over, slik som en eventuell økning i studenttallet (Vekst-scenariet) eller økt konsentrasjon om faglige spissområder (Elite-scenariet). Det mest foruroligende med rapporten er imidlertid hva den ser som NTNUs viktigste utfordring framover: Attraktivitet når det gjelder lokalisering og bygningsmasse, mener han.

Nevn NTNUs 12 virksomhetsmål, om du kan

Men selv om Sørensen er kritisk til visjonsrapporten slik den er utformet, tror han den uansett ikke ville vakt nevneverdig engasjement på det han benevner som «operativt nivå» - de som forsker og underviser ved universitetet.

- På det operative nivå er det få, om noen i det hele tatt, som engasjerer seg i strategiske målsetninger for NTNU som helhet, fastslår Sørensen. Hvor mange kjenner til hva som er NTNUs 12 virksomhetsmål og til sammen 39 delmål?

- Vi kan engasjere oss i problemstillinger som handler om faglig kvalitet, om hva man skal forske på, om nye undervisningsformer. Men «NTNU 2050»? Universitetet om femti år? Du kunne like gjerne sagt NTNU 2100, sier Sørensen og rister oppgitt på hodet.

Er opptatt av å få hverdagen til å funke

Ifølge Sørensen har det alltid vært slik.

- Det skyldes at strategier utvikles med utgangspunktet i fagene, altså faggrupper og institutter. At dette forholdet er mer synlig nå, beror på den sentraliserte ledelseskulturen som har bredt om seg de siste 10-15 årene og som har skapt en forestilling om at det er universitetet som helhet og den sentrale ledelsen som er det viktigste.

- I dag tas langt flere beslutninger på sentralt nivå. Forventningene om engasjement hos de operative har vokst i tråd med dette. Men vi som forsker og underviser bruker ikke tid og energi på de såkalte store spørsmålene fordi de har uklar relevans for oss! Vi er mest opptatt av å få våre faglige aktiviteter til å fungere i hverdagen og til å tenke på hvordan vi kan gjøre en bedre jobb innenfor en kortere tidshorisont.

Tror det blir to-campus

- Med den store samlokaliseringsdiskusjonen – tocampus som i dag, én campus i og omkring Gløshaugen, eller en mer byintegrert variant: Hvilken løsning tror du personlig man ender opp med?

- Antakelig blir det delt campus som i dag, med «nogo attåt» - noen ekstra bygninger i omkring Gløshaugen.

- Hvorfor?

- Fordi jeg ikke kan forstå hvordan Finansdepartementet kan gå med på å bevilge 2,5 milliarder ekstra på basis av de argumentene som er ført i marken. For om departementet gjør det, åpner man samtidig opp for søknader fra andre universiteter og høgskoler som med like stor rett kan si: Våre bygninger er ikke tilstrekkelig attraktive for framtidens studenter. Det tror jeg ikke man ønsker, sier Knut H Sørensen, og legger til:

- Så har vi problemet med kvikkleire. Dette kan velte hele prosjektet. Det er jo ikke sikkert at det er så attraktivt å være ved et universitet som bokstavelig talt er i bevegelse.