Overgrep, sjamanisme og transseksualitet

Hva driver de egentlig med, disse kunstnerne? - I det øyeblikket det kan forklares, er kunsten død, sier leder Florian Schneider ved NTNUs Institutt for billedkunst.

Saman Haghighivand har laget kortfilmen Amnesia som omhandler overgrep, barnedrap og selvmord.
Publisert
Instituttleder Florian Schneider (t.h.) ved Kunstakademiet ønsker seg mer samarbeid med resten av NTNU. Til venstre er masterstudent Saman Haghighivand.
Student Dayona Desireé Bartolli jobber blant annet med foto i sine kunstprosjekter, og skriver blant annet følgende om sitt verk: "Preservation is a temporal illusion whereintime appears frozen at a point in what is actually a constantly evolving process of decay".
"Untitled (Ball´s pyramids), Carlos Alberto Correia.
"Taking care of you for 20 minutes" er en performance art av Amalia Marie Fonfara, bestående av sjamanistisk healing.

Den relativt ferske instituttlederen møter UA sammen med masterstudent Saman Haghighivand på Gråmølna, et av byens mest sentralt plasserte, men samtidig bortjemte gallerier. Der har det første kullet fra det internasjonale masterprogrammet i fine arts avslutningsutstilling. Produktet av to års prøving og feiling av de åtte studentene er overlatt til allmuens tolkning og bedømmelse.

Hvordan bedømmer man hva som er bra, og hva som er dårlig kunst? Det er kontinuerlig diskusjon, uten gode svar, ifølge Schneider.

Men: Blant de mange søkerne til kunstutdanningen slipper du ikke inn om du definerer kunst som noe vakkert, eller noe som er til for å gjøre ting penere.

Vil samarbeide med teknologer

- Det er umulig å gi en definisjon på kunst. I det øyeblikket det kan forklares, er kunsten død. Det som kjennetegner kunsten, er at alle kunstnere må definere sin egen forståelse av hva kunst er. Det er det som gjør det så komplekst, sier instituttlederen.

Han beskriver Kunstakademiet som et konseptuelt miljø. Her tror han også de kan bidra inn mot universitetet for øvrig med sin metode der prøving, feiling og nytekning står sentralt. Arbeidsprosessen handler nemlig mye om innovasjon. Man skal stille spørsmål ved alt, og starte helt på nytt når noe ikke fungerer.

- Her tror jeg vi kan lære teknologer og andre grupper noe. Vi er i ferd med å se på hvordan vi kan samarbeide med andre deler av universitetet. Jeg har lært at man løper mot åpne dører på NTNU. Folk er positive.

- Føler dere at dere er en del av NTNU?

- Ja, vi jobber med saken iallfall. Det har nok vært en gjensidig likegyldighet tidligere, men vi ønsker å samarbeide mer. Vi bruker allerede en del teknologi i kunsten, og ser potensial i å samarbeide med andre miljøer på universitetet, sier han.

LES OGSÅ: Null poeng for penselstrøk

Dukker og traumatisering

Masterutstillingen i Gråmølna varierer fra filmer og bilder, til sjamanisme og flagg. Dette har studentene samarbeidet om siden de startet på det internasjonale masterprogrammet for to år siden. Kullet er det første som går ut etter at studiet ble internasjonalisert.

Flere av verkene består delvis av installasjon, delvis av forestilling. Dette gjelder blant annet France Roses oppgave som tar for seg transseksualitet, der han selv spiller hovedrollene.

- Hvordan samarbeider dere når prosjektene er så forskjellige?

Det er det som er så fint med kunst. Man oppdager nye ting og får ny forståelse, og man samarbeider ikke like mye med alle heller, sier Haghighivand.

Han kom til Trondheim for å følge kunstretningen innen film etter å ha fullført en bachelorgrad i cinema i Teheran. Kjæresten studerer dukketeater og dukkemaking i samme by, og har vært en viktig bidragsyter i masteroppgaven, der dukker spiller en viktig rolle i historier om tre traumatiserte personer der én har tatt livet av sin kreftsyke sønn, én har blitt voldtatt av læreren sin og én mister kona.

- Jeg ville ha noe som kunne representere både et objekt og en person, sier Haghighivand om hvorfor han bruker dukker som et sentralt element i filmen.

Dårlige tider for kunst i Europa

Haghighivand startet med temaet flyktninger og innvandring da han kom til Trondheim, men endte etter hvert opp med traumatisering som uskreven overskrift. Nylig mottok han et stipend på 35 000 kroner fra Bildende kunstneres hjelpefond.

- Jeg ville prøve noe nytt, ikke bare gå den tradisjonelle veien og jobbe med komersiell film, sier Haghighivand.

- Flere store regissører har bakgrunn fra kunsten. Blant annet Steve Mcqueen (kjent for bl.a. 12 years a slave, journ. anm.), innskyter Schneider, som selv har filmbakgrunn.

Instituttlederen sier kunsten har dårlige tider i store deler av Europa, med økonomiske kutt og eller vanskelige kår. Derfor har han tro på en oppblomstring i norsk kunstmiljø, og mener vilkårene er i europatoppen. Kunstutdanninger uten krav om skolepenger hører sjeldenhetene til.

- Fine art er misvisende

- Jeg har spilt inn filmen i Teheran, men har forsøkt å ta opp et universelt tema. Det handler om hvordan vi forholder oss til traumer, og hvordan vi bevisst eller ubevisst husker eller ikke husker hendelser i livet, sier Haghighivand.

Han forteller videre at han ved flere anledninger har utgitt seg for å være en tilfeldig tilskuer, for å få publikums ærlige respons på filmen. Tolkningene varierer, men det er også meningen. Nå er planen å sende inn filmen til filmfestivaler og utstillinger, og å flytte hjem til Iran for å leve av kunsten.

Schneider er opptatt av at man ikke kan lære bort hva kunst er, og mener dette skiller kunstutdanningen fra mange andre studier.

Instituttet heter Departement of fine arts på engelsk, og Institutt for billedkunst på norsk.

- "Fine art" er misvisende, og spesielt ordet fine. Billedkunst er mye bedre. Det handler jo ikke om å lage noe som skal være finest mulig. Strengt tatt er det vanskelig å lage noe som ikke kan defineres som kunst, iallfall når det blir utstilt, sier instituttlederen.