Akademisk innavl:

- Forskerne blir bedre av å jobbe ved flere universiteter

- Alle forskere bør ha erfaring fra andre læresteder, mener førsteamanuensis Jonas Persson. Selv har han levd et omflakkende akademisk liv.
Dro til England, Japan og Norge: Førsteamanuensis Jonas Persson mener han har lært mye ved å jobbe i så mange land.  
        
            (Foto: Solveig Mikkelsen)

Dro til England, Japan og Norge: Førsteamanuensis Jonas Persson mener han har lært mye ved å jobbe i så mange land.   Foto: Solveig Mikkelsen

Både i Norge og Sverige er forskermobiliteten lav: De aller fleste som i dag er ansatt ved de største universitetene, studerte ved samme lærested. Det viser en oversikt NIFU har utarbeidet for UA, og det viser en ny rapport fra det svenske Vetenskapsrådet.

Omfanget av intern rekruttering bekymrer Vetenskapsrådet, som blant annet foreslår at mobilitet bør telle mer når lærestedene skal ansette forskere.

LES OGSÅ: Lärosätena rekryterar forskare internt

Fra Sverige til Japan

Jonas Persson ved Program for lærerutdanning må være stjerneeksempelet på en forsker i farta. Fysikeren tok doktorgraden ved Gøteborgs universitet, men i motsetning til så mange andre doktorander søkte han ikke jobb og ble værende der. Han dro til University of Birmingham, der han først jobbet som postdoktor og så ble ansatt. Samtidig var han tilknyttet Universitetet i Jyväskylä i Finland.

Deretter vendte han nesa hjemover igjen og jobbet en kort periode ved en svensk høgskole. Ferden gikk så videre til Japan for å forske der. Etterpå jobbet han et år ved et svensk universitet, og så åtte år ved en svensk høgskole. Og så stod Norge for tur. Han var en kort periode ved Universitetet i Agder inntil han kom til NTNU i 2009. Og her har han slått røtter – i hvert fall foreløpig.

Persson mener han har hatt mye igjen for å leve et slikt omflakkende liv:

- Jeg har sett mange ulike kulturer og måter å gjøre ting på. Jeg har sett hvordan andre tilnærmer seg ulike deler av vitenskapen og undervisninga, og jeg har fått en annen horisont, slår han fast.

- Utreise gir vitenskapelig utvikling

Derfor er han ikke i tvil: Forskere må oppsøke nye læresteder, nye land, andre kulturer:

- Alle forskere bør komme seg ut. Man spesialiserer seg tidlig, går lett i andres fotspor og bruker professorenes metoder. Selve idéen med forskning er å prøve nye idéer og få impulser utenfra. Blir man værende på samme sted, blir det lett til at man gjør det man alltid har gjort og driver på med ren datainnsamling, sier han.

Petter Aaslestad, Forskerforbundets leder, er enig i at erfaring fra utenlandske læresteder bør telle positivt i en tilsettingsprosedyre. I dagens situasjon, der fokuset er så stort på publisering, kan mobilitet være en annen måte å vurdere kvalitet på.

- Men vi må ikke bare tenke internasjonal mobilitet, men også mellom ulike sektorer. Det er også noe man bør se positivt på og oppfordre til. Det er verdifullt å være innom flere institusjoner, for eksempel at universitetsansatte skaffer seg erfaring ved å jobbe i helseforetak, sier han til UA.

Blir også bedre til å undervise

Men så er spørsmålet: Hvordan får man flere til å gjøre som Jonas Persson? Hvordan øke forskermobilietene?

- Jeg mener at det for mange bør være et krav at de kommer seg ut etter avlagt doktorgrad. Kortere opphold og vitenskapelige konferanser er ofte ikke nok, men dette er individuelt og varierer ut fra hva man forsker på, sier Persson.

Han understreker dette ikke bare bør handle om forskning, men også undervisning.

- Undervisning er noe som er bundet av tradisjoner. Det er viktig å se at undervisning og undervisningsmetoder gjøres på flere måter. Din undervisning trenger ikke å være den beste. Og det holder ikke å lese om den, du må prøve den ut, for eksempel i form av lærerutveksling. Undervisning er uhyre sentralt, for det er den som bestemmer hvilke forskere man får i framtida, sier han.

Petter Aaslestad vil ikke ha altfor strenge regler

Fagforeningsmannen Petter Aaslestad vil ikke ha noen absolutte krav. Han har liten sans for forslaget til Bo Rothstein, som for noen år siden foreslo fem års karantene for doktorander før de får lov å jobbe ved samme universitet:

- Det er en helt umulig tanke. Hvis man har et opplagt forskertalent foran seg, vil det være meningsløst å vente med å ansette forskeren i fem år, sier han.

Aaslestad synes heller ikke det er noe poeng å gjøre dette spørsmålet til et rent individuelt anliggende. Man kan jo ha en familie som ikke ønsker å flytte på seg, eller skrantende foreldre som trenger din hjelp.

- Man må heller tenke på faggruppenivå når man ansetter folk og hvilke kvalifikasjoner og erfaringer man har behov for. Å utelukke noen helt fordi man ikke har oppholdt seg ved et utenlandsk universitet, går ikke. Det vil være dumt hvis bestemmelsene blir så rigide at man utelukker flinke folk, sier han.

Selv er Petter Aaslestad opptatt av at forskere ikke blir straffet for å oppholde seg utenlands over flere år. For eksempel at noen av dem ikke får opptjent pensjonspoeng. Han forteller at EU nå jobber med en ordning som gjør at man kan ta ut pensjonspoeng på tvers av landegrensene.

- Å få slike sosiale ordninger på plass, vil oppmuntre flere forskere til å dra utenlands over lengre tid, tror han.

LES OGSÅ: Advarer mot å kreve opphold i utlandet


Jeg mener at det for mange bør være et krav at de kommer seg ut etter avlagt doktorgrad

Jonas Persson, førsteamanuensis
Leder Petter Aaslestad i Forskerforbundet vil ha ordninger som gjør at forskere ikke taper på langvarige utenlandsopphold. 

Leder Petter Aaslestad i Forskerforbundet vil ha ordninger som gjør at forskere ikke taper på langvarige utenlandsopphold. 

UA vil gjerne ha dine kommentarer. Kommentarer fra anonymiserte brukere og kommentarer med personangrep vil bli slettet. Kommentarer som inneholder lenker må godkjennes manuelt. Det kan derfor ta noe tid før slike kommentarer dukker opp i kommentarfeltet.
comments powered by Disqus
Siste fra forsiden

Medisinstudentene vil tilbake til pasientene

Medisinstudentene mener den pasientnære undervisningen bør starte opp igjen så raskt som mulig. – Det er en stor del av utdanningen vår, sier leder for medisinstudentene,

Ytring:

Ap, Sp og FrPs lek med spåkula

Vi stiller oss spørrende til hvem som skal ha denne definisjonsmakten på hva som er arbeidsrelevant, og hvordan man kan vite hva arbeidslivet har behov for i de kommende årene?

Dette er medisin mot frafall i videregående

Gjennom solidaritetskorpset kan ungdom mellom 18 og 30 år jobbe frivillig i et annet land i Europa. Det ga meg tryggheten jeg trengte, skriver Sondre Hansen.

Gjesteskribenten:

Hvordan har vi klart oss på NTNU under pandemien?

Hvordan har vi klart oss på NTNU så langt? spør Helge Holden. Her diskuterer han noen av erfaringene med å holde det gående under en pandemi.