Hva slags utdanning og kunnskap trengs for å skape en bedre verden?

Vi står foran en usikker fremtid. Da bør ex.phil være noe annet enn oppdragelse og pugging av veletablert vitenskapshistorie fra Sokrates til Kant.

"Problemet er at dersom uforutsigbarhet blir fremtidens kjennetegn, så trengs noe annet enn forutsigbare svar" Foto: Solveig Mikkelsen

Det nyfusjonerte NTNU er i støpeskjeen. Mens organisasjonsstruktur dominerer dagsorden, har det i kjølvannet stille seilt opp flere diskusjoner i Universitetsavisa om innhold og organisering av institusjonens utdanning. Organisasjonsmessig har mange innlegg handlet om uklare størrelser som «innovativ utdanning», og om å «heve utdanningskvaliteten» for eksempel ved å sende flere studenter utenlands, eller om at utdanningene ved NTNU må veves tettere sammen med næringslivet for å bli «mer relevante». På innholdssiden, har debatten gått høyt om ex.phil, som er alle studenters inngangsbillett til videre studier.  Emnet har kommet under hardt skyts fra studenter, som hevder emnet overser sentrale perspektiver som blikk på kjønn, etnisitet og minoriteter.

Anthropocen - en ny tidsalder

Denne utdanningsdiskusjonen kan ikke forstås uavhengig av andre store debatter i samtiden. Miljø, klima, arbeidsliv og migrasjon er noen viktige stikkord. (Fra red.: lenker til alle innleggene om ex.phil finner du nederst i denne kronikken)

Utdanningsminister Torbjørn Røe Isaksen og rektor Gunnar Bovim er derfor begge inne på noe, når de sier at vi trenger kompetanse for en «skiftende fremtid» og at «omstilling er den nye normalen».  Deres syn sammenfaller med den akademiske bevegelsen som nå bruker et nytt ord for å beskrive at jorden faktisk har beveget seg over i en ny tidsalder: Anthropocen. Stemmene kommer fra geologi og andre naturvitenskaper, fra humaniora og fra samfunnsvitenskapene, og beskriver en tid hvor menneskelig aktivitet på fundamentalt vis påvirker planeten vi bor på. Resultatet er at planeten slår tilbake på uventede måter. Med unntak av én ting er konsekvensene usikre: fremtiden vil bestå av mer uforutsigbarhet (Clive Hamilton et.al. The Anthropocene and the Global Environmental Crisis. Rethinking Modernity in a New Epoch, 2015).

Forutsigbare svar blir feil

Hva bør denne erkjennelsen bety for utdanningen ved et universitet som smykker seg med slagordet «kunnskap for en bedre verden»? Den belgiske filosofen Isabelle Strengers har forsøkt å svare. Hun hevder at etablerte utdanningsinstitusjoner søker kontroll og validering. Målet er at hver produserte universitetskandidat skal være i stand til å gi omtrent de samme svarene på samme type spørsmål, og at både spørsmål og svar er en slags respons på det som oppfattes som samfunnets behov. Dermed vil samfunnet vite omtrent «hva de får» om de rekrutterer en kandidat – for eksempel fra NTNU. Problemet er at dersom uforutsigbarhet blir fremtidens kjennetegn, så trengs noe annet enn forutsigbare svar (Stengers, In Catastrophic Times. Resisting the Coming Barbarism, 2015).

Et spørsmål blir derfor: hva kan «relevant» utdanning bety i lys av debatten om anthropocen? NTNUs egen strategi mot 2020 gir noen hint, og vektlegger at NTNUs utdanningstilbud skal bidra til å berike studentenes «utvikling som mennesker og bidra i dannelsen av demokratiske og ansvarlige samfunnsborgere», samtidig som det både skal fremme «innovasjon» og «tverrkulturell forståelse».

Et ex.phil med nytt innhold

Når NTNU nå vokser ved å ta en rekke nye ingeniør-, profesjons-, og disiplinutdanninger inn under sine vinger kan det være et godt tidspunkt for å tenke høyt rundt om dagens ex.phil er med på å bygge opp under disse målene. Et introduksjonskurs bør være både «troverdig» og «interessant», men det betyr ikke at næringslivets umiddelbare behov bør diktere. I stedet kan vektleggingen av demokratisk medborgerskap og tverrkulturell dialog være gode strategier for å hanskes med usikkerhet.

I lys av dette er det for oss naturlig å tenke at en felles NTNU-introduksjon til studielivet, er noe annet enn oppdragelse og pugging av en veletablert vitenskapshistorie fra Sokrates til Kant. I stedet burde kanskje målet være å dyrke evnen til å stille «uforutsigbare» spørsmål som Nora Warholm Essahli gjør i debatten om ex-phil. Hva slags verden vil vi bebo om 10, 30, 50 år, og hvordan kan vi lære oss å leve med vår planet på en måte som muliggjør dette? Hvordan sikre en inkluderende utvikling, som etterstreber demokratisk deltakelse på tvers av etablerte sosiale hierarkier, kjønnskategorier, og geografiske grenser? Hvordan kan vi lære oss å leve med nye teknologier, uten at vi ødelegger oss selv og planeten?

Å lære seg å kunne stille slike spørsmål og å trene refleksjonsevnen synes å være en egenskap som er minst like nødvendig for ingeniøren som for historikeren. Dette vil i så fall forutsette en ny dannelseidé som ikke peker mot en bestemt kanon, men mot evne til å nytolke etablerte fortellinger om fortid, samtid og fremtid. Å få denne evnen inn i studieprogrammene krever at vi tenker nytt rundt hvordan det enorme og litt uutnyttede potensialet i humaniora og samfunnsvitenskapene kollektivt kan utnyttes bedre.

Ikke krykker for ingeniørene

I dag snakker forskningsrådet, EUs innovasjonsprogram Horizon 2020 og vårt eget universitet mye om at humaniora og samfunnsvitenskapene må integreres i innovasjons- og teknologiprosjekter. Dagens modell er imidlertid snever, målet syntes ofte å være å overvinne «sosiale barrierer» for å nå teknisk-økonomiske effektivitets- eller vekstmål. Gitt usikkerhetene vi står overfor, er disse målene imidlertid for defensive.

Gjennom et nytt, felles program for alle studenter ved NTNU, vil institusjonen kunne være med på å løfte humaniora og samfunnsvitenskapen inn i en posisjon hvor de ikke bare fungerer som ingeniørenes sosiale krykker, men hvor de i langt større grad er premissleverandører og leverandører av gode spørsmål, samtidig som de nye og gamle ingeniør- og profesjonsfagene ved NTNU trenes i reell refleksjon rundt sin egen rolle.

Vilter og uforutsigbar undring

Isabelle Stengers og Clive Hamilton er begge bekymret, fordi de ser at vi i dag er i ferd med å forberede oss på en usikker fremtid med å pøse på med mer av det samme tankegodset som i utgangspunktet fikk oss opp i stry. For å komme ut av dette bør utdanningssystemet introdusere studentene til en litt mer vilter og uforutsigbar undringsproduksjon enn det utdanningsdebattene i UA ser ut til å fremme. Vi tror ikke på en revolusjon innen høyere utdanning med det første, men hilser debatter om ex.phil og NTNU-studentenes fellesplattform velkommen.

LES OGSÅ: Hvite menn som pusher 500

LES OGSÅ: Ex.phil uten nyanser

LES OGSÅ: Vitenskapshistorien er kvinnefiendtlig

LES OGSÅ: Utvelgelsen er kvinnefiendtlig

Gjennom et nytt, felles program for alle studenter ved NTNU, vil institusjonen kunne være med på å løfte humaniora og samfunnsvitenskapen inn i en posisjon hvor de ikke bare fungerer som ingeniørenes sosiale krykker

Terje Finstad, Tomas Moe Skjølsvold, Heidrun Åm
UA vil gjerne ha dine kommentarer. Kommentarer fra anonymiserte brukere og kommentarer med personangrep vil bli slettet.
comments powered by Disqus
Siste fra forsiden

Vet ikke hvor de skal henvende seg dersom kollegaen fusker

Bare åtte prosent av norske forskere mener de har god kjennskap til hva de skulle gjøre dersom de oppdaget at kollegaen drev med forskningsfusk.

NTNU vil ha to nasjonale aviser

Nasjonalt avissamarbeid står på dagsorden når rektorar frå dei fem største universiteta i Noreg møtes til såkalla U5-møte i Trondheim i dag.

NTNU til topps i omdømmemåling

NTNU topper en ny undersøkelse om utvalgte virksomheter i offentlig sektor.

Olsen avmystifiserer omstridt U5-gruppe

UiB-rektor Dag Rune Olsen forteller gjerne hva de skal snakke om, men når toppene for «de fem gamle universitetene» i Norge møtes i Trondheim, er det bak lukkede dører.