Advarer mot PhD-overproduksjon

Norge skal styrke seg som kunnskapssamfunn. Stadig flere kloke hoder sluses gjennom doktorgradsløpet, men mange utdannes til forskerjobber som ikke finnes. Nå vil Fagerbergutvalget trappe opp PhD-utdanningen kraftig, men møter skepsis i både Forskningsrådet og Forskerforbundet.

Publisert Sist oppdatert
PhD. I fjor ble det gjennomført 1148 disputaser i Norge, nesten 500 flere enn for ti år siden. Fagerbergutvalget tilrår at Norge utdanner to tusen doktorgradskandidater per år fra år 2020.
For bratt. -Det kan virke noe overdrevet med en opptrapping som Fagerbergutvalget legger opp til, mener direktør i Norges forskningsråd, Arvid Hallén..
Balanse. - Vi ser for oss at fordelingen øker slik at fordelingen av doktorer blir 50-50 i privat og offentlig sektor slik det er i andre land, sier professor Jan Fagerberg.
Mer skvis. - Vår bekymring er at en opptrapping vil skvise det faste vitenskapelige personalet ytterligere. Mange får stadig flere studenter å undervise, enda flere å veilede, og enda mindre tid, påpeker rådgiver Jon Wikene Iddeng i Forskerforbundet.
Mye vi ikke vet. Det finnes ingen analyser over hvilke forskere som trengs, hvor de trengs og hvorfor. - Dette burde det forskes på, mener Ragnhild Hutchison, som også stilte som kandidat for de midlertidig ansatte til årets styrevalg.

Tirsdag i neste uke er det klart for det tradisjonelle Festmøtet med doktorgradspromosjon ved NTNU. Da vil mange av det siste årets doktorander toge festkledd på rød løper inn i Samfundets storsal. Der venter ære og heder for mange års hardt arbeid.

NTNU har som mål å sende ut 350 doktorer årlig, men har slitt med å nå oppsatte mål de siste årene. I fjor var det 260 som disputerte. Ekstra krefter er satt inn på å få produksjonen opp. For kort tid siden la Fagerbergutvalget frem sin rapport ”Et åpnere forskningssystem”. Her foreslås enda tøffere trykk på den samlede doktorgradsproduksjonen, fordi de regner med at etterspørselen etter høy kompetanse vil øke utenfor det offentlige forskningssystemet.

I fjor ble det gjennomført 1148 disputaser i Norge, nesten 500 flere enn for ti år siden. Utvalget tilrår at opptrappingen skjer raskere, og at vi bør utdanne to tusen doktorgradskandidater per år fra år 2020.

Overdreven rask opptrapping

- Dette vil bety en rask opptrapping, ikke minst så lenge vi har en betydelig vekst i PhD-produksjonen. Det kan derfor virke noe overdrevet med en opptrapping som utvalget legger opp til. Det fordrer i alle fall at vi må tenke grundigere gjennom hva vi vil med en slik vekst, sier administrerende direktør Arvid Hallén i Norges forskningsråd.

Han er helt enig i at behovet på sikt vil øke betydelig, men sier også at vi må gjennomtenke hvordan vi prioriterer innsatsen mellom ulike tiltak. Det er særlig viktig å finne fram til en god dosering mellom innsats for å øke PhD-produksjonen og satsing på andre stillingskategorier som post-doc og forskerstillinger. .

Mye man ikke vet

I dag står 1 000 forskere i midlertidige post.doc-stillinger. De venter på faste jobber som ikke eksisterer i det norske forskningssystemet. Det fins ikke oppdatert materiale om hvor alle doktorgradskandidatene blir av. Den siste store undersøkelsen er NIFUs ”Yrkeskarriere etter avlagt doktorgrad”, der de nyeste dataene er fra 2003.

Fire av ti som disputerte på 90-tallet jobber i privat sektor, men man vet ikke nøyaktig med hva. NIFU-undersøkelsen "Doktorgrad og hva så?" viser at 30 prosent av kandidatene i to kull hadde ikke FoU som del av sine arbeidsoppgaver, henholdsvis fem og to år etter at de disputerte.

Det fins heller ingen analyser over hvilke forskere som trengs, hvor de trengs og hvorfor.

- Kunnskapsdepartementet burde satt ned en gruppe for å forske på dette, sier Ragnhild Hutchison.

Hun jobber ved Institutt for historie og klassiske fag ved NTNU, og er en av de et tusen som i dag står i post.doc-stillinger. Hun var også sentral i Lausungeaksjonen i 2007-2008.

- Utvalgets anslag bærer preg av rene fremskrivinger. De bringer ikke inn nye tall eller momenter. Kapittelet om forskerutdanning inneholder ingen diskusjon, bare en redegjørelse av utvalgets syn og lite annet, er Hutchisons dom.

Antallet må avveies

Forskningsrådets direktør Arvid Hallén mener antall stipendiater må avveies mot hvor stor økning vi får til i hvilke typer stillinger.

- Vi har også et ansvar for dem vi inviterer til å ta en doktorgrad. Vi må tenke godt gjennom hva en så kraftig opptrapping betyr og hva vi tror er et ønskelig nivå. Det siste både ut fra forskningshensyn og behov i andre sektorer. Så må vi legge til rette for det, sier Hallén.

Han har tro på en spiraleffekt. Når flere utdannes med doktorgrad, vil det skape sin egen etterspørsel etter høyere kunnskapsnivå.

Hallén viser til Sverige, der et veldig høyt PhD-antall har gitt en diskusjon om man har overdosert antall doktorgrader. På spørsmål om han ser en slik fare i Norge, svarer han at det kommer an på i hvilket monn sektorer utenfor forskningssystemet kan ta i mot doktorene og være gode arbeidsplasser.

Overproduksjon på kort sikt

- Med en enda raskere opptrapping kan vi på kort sikt oppleve en form for overproduksjon. På lengre sikt er denne faren liten. Nå ser vi for eksempel en rask opptrapping på energi- og klimaområdet der vi får en stor gruppe med PhD´er. På kort sikt vil vi få problemer med å innfri deres forventninger om jobber, men i et lengre tidsperspektiv er vi sikre på at det er bruk for dem, sier Hallén.

Han tror det kan være behov for enda flere post.doc-stillinger.

- Men vi er svært opptatt av at institusjonene aktivt møter disse med en diskusjon om hvilke muligheter de har videre. De må reellt få hjelp til å tenke på et karriereløp, sier Hallén, som har tro på en spiraleffekt: Når flere utdannes med doktorgrad, vil det skape en egen etterspørsel etter et høyere kunnskapsnivå.

Drives av kunnskapsøkonomien

Fagerbergutvalget mener økt behov for høy forskerkompetanse utenfor akademia vil være en driver for utviklingen.

- I framtida ser vi for oss at fordelingen øker fra 40 prosent sysselsetting i privat sektor, til 50-50. Flertallet av dem vil jobbe på teknologiområdet, sier utvalgets leder, professor Jan Fagerberg selv.

Utvalget peker på at PhD-mangelen er spesielt kritisk for disse fagene. Det har regnet ut at erstatningsbehovet i forskningssystemet i UoH-sektoren vil være rundt 1 000 i løpet av noen år. Samtidig viser de til økt etterspørsel etter PhD´er utenfor sektoren. Slik kom de frem til tallet 2 000, i følge utvalgslederen.

- Med utgangspunkt i de norske dataene gjorde vi en sammenlikning med Sverige og Finland. Vi kom fram til at beregningene stemmer med det de har i dag, sier Fagerberg, som er samfunnsøkonom, innovasjonsekspert og professor ved Universitetet i Oslo.

Næringsstruktur trekker ned

Med noen unntak har norsk næringsliv til nå vært lite kunnskapsintensivt. I alle år har det trukket Norge langt ned på Europa-statistikken over andel av BNP brukt på forskning. Fagerberg mener næringslivet vil rekruttere flere med forskerutdannelse fremover.

- Undersøkelser viser at næringslivet har problemer med å få det til i dag, sier Fagerberg.

- Men det er også påpekt at lav forskningsinnsats skyldes næringsstrukturen i Norge. Hvordan ser dere at dette har endret seg?

- Det ene er en generell tendens de siste årene- både her og i andre land - til å rekruttere flere medarbeidere med organisert forskerutdanning. Det er også stor mangel på kandidater med slik utdanning i teknologi og økonomisk-administrative fag. Om vi fortsatt skal forsvare vårt høye inntektsnivå etter at oljen ikke lenger gjør det, kreves et mer kunnskapsorientert og innovativt næringsliv. Da vil forskerutdanning være en vesentlig faktor.

- Hvis du spør næringslivet om de trenger flere ansatte med doktorgrad, så er det litt som å spørre dem om de vil ha mere penger, bemerker Hutchison.

Professor Fagerberg sier opptrappingen ikke er noe annet enn en fortsettelse av trenden de fem siste årene, som han betegner som svært god.

Vil kreve flere veiledere

Forskningsrådets direktør mener utvalgets forslag til opptrapping er et greit utgangspunkt for en debatt.

- Men det er ingen fasit. Til det følger det for mange ubesvarte spørsmål med, sier Hallén.

Et av disse spørsmålene stiller John Wikene Iddeng, rådgiver i fagpolitisk avdeling i Forskerforbundet.

- Skal man øke antallet som skal inn under forskerutdanning, må flere inn i faste stillinger for å veilede dem? Vår bekymring i den sammenhengen er at en opptrapping vil skvise det faste vitenskapelige personalet ytterligere. I tillegg er det et spørsmål om vi har gode forskerkarrierer å tilby. Slik at vi unngår at folk blir gående lenge i midlertidighet eller ender opp med forskerkarrierer som er bortkastet –både menneskelig og samfunnsøkonomisk, sier Iddeng.

Også Ragnhild Hutchison stiller spørsmål. Hun viser til NIFU-undersøkelsen om at nær en av tre doktorer ikke har FoU som daglig arbeidsoppgave.

- For meg ser det ut som overproduksjon. Forteller dette kanskje at det ikke er så stor etterspørsel? Eller er det fagvalgene disse har tatt som ikke er etterspurt nok? Vi har ikke svarene på dette, så lenge ingen er satt til å undersøke hvorfor så mange forskere ender opp med arbeid som ikke er knyttet til FoU, sier hun.



Ett tusen i ventestilling

Iddeng viser til de ett tusen som i dag står i post.doc-stillinger.

- Disse er kvalifisert til faste vitenskapelige stillinger som ikke finnes. Det er ikke ett tusen vakante stillinger nå, og det vil ikke bli det i løpet av en post-doc periode heller. Med så mange kvalifiserte rekrutter er det neppe forskerstillinger til ytterligere tusen PhDer hvert år, sier han.

Forskerforbundet har gjennom mange år pekt på at det har vært noe proporsjonalt feil med forholdet mellom rekrutteringsstillinger og fast ansettelse.

Iddeng mener det er umulig å svare klart på om det er behov for to tusen doktorgrader årlig. Behovsanalysene finnes ikke. Enkelte fagfelt har behov for rekruttering og sliter med å få godt nok kvalifiserte søkere. Andre har mer enn nok kvalifiserte søkere.

PhD-løp må endres

Hvis tendensen slår til - og flere skal jobbe utenfor akademia, må trolig noe gjøres med utdannelsen, mener Iddeng. Til nå er PhD'er utdannet for å bli best mulig forskere, rustet til kampen om post.doc-stillinger, avansement og faste stillinger i akademia.

- Skal flere inn i næringslivet, er det kanskje mer ledelse, økonomi, og prosjektarbeid som trengs. Samfunnet får ikke det med dagens doktorutdanning. Sett i lys av det, blir volumet som Fagerbergutvalget anslår feil, i følge Iddeng.

Selv har han en doktorgrad i antikkens historie, og er altså en av dem som har endt opp i en helt annen fløy enn opprinnelig planlagt.

Også Forskerforbundet har etterlyst en behovsanalyse på hvilke doktorgrader som trengs og hvor de trengs. Teknologifag og medisin sliter med å få gode forskerkandidater, for studentene kapres av privat næringsliv og lønninger skyhøyt over akademianivå. Mens norske søkere uteblir, tiltrekker mange programmer seg utenlandske søkere, som stort sett forsvinner ut etter endt disputas.

- Du kan si vi sponser doktorer til Asia og andre deler av verden. Det kan være både fint og riktig, men det bidrar ikke i samme grad til at Norge eller norsk næringsliv blir mer innovativt, mener John Wikene Iddeng.

Må ta valget

Paul Chaffey er administrerende direktør i Abelia, NHO-foreningen for kunnskapsbedrifter, og dermed talsmann for mange av dem som skal ta i mot de nye doktorene.

- To tusen er sikkert et godt tall det, men det er vanskelig å si om det er et riktig tall. Man kan ikke spå i detalj, jeg har mer tro på at man må bestemme seg for en satsing og styre deretter, sier Abelia-sjefen.

Han understreker at om Norge skal fortsette å være et høykostland, må næringslivet bli mer kunnskapsintensivt. Han sier også at næringslivet ikke bare er en reguleringsfaktor som drar studenter inn til seg, men at de kloke hodene også skaper nytt næringsliv.

- Jeg er ikke bekymret for at vi skal få for mange med høye grader. Folk som tenker nytt er en ressurs som nytt næringsliv springer ut av, sier Paul Chaffey.