De glemte gravene på Elgeseter

Trondheim kommune foreslår å bygge avlastningsvei tvers over Høyskoleparken ved Samfundet. Da legges asfalt over gravene til et ukjent antall trondhjemmere på glemte Elgeseter kirkegård - som kan bli den første i Norge som saneres i sin helhet.

Publisert Sist oppdatert
Skisse: En arkitektskisse utarbeidet for Trondheim kommune, viser hvordan den nye trafikkmaskinen kan inkludere store deler av høyskoleparken.
Utstrekningen av nedlagte Elgeseter kirkegård.
Elgeseter bulevard: Ett av alternativene for nye Elgesetergate som inkluderer vei/kulvert gjennom høyskoleparken.

Går du tur på en av stiene i Høyskoleparken ned mot Elgesetergate, er det sannsynlig at du tråkker over levningene av en trondhjemmer.

Elgeseter kirkegård

Elgeseter kirkegård dras nå ut av historiens glemsel i forbindelse med Trondheim kommunes planer for en ny innfartsåre til byen. Planprogrammet for en 34-meters «Elgeseter bulevard» har alternativer som innebærer bygging av vei eller kulvert, gravd ned i nederste del av høyskoleparken.

Fra hjørnet Snorres gate/Elgesetergate brer den nedlagte kirkegården seg utover dagens park. Rett under overflaten ligger et ukjent antall trondhjemmere begravd.

Gravplassen til Vår Frue kirke ble vigslet i 1884. Den siste hvile for den sist begravde fant sted en gang i 1918.

50 år senere gikk endelig Elgeseter kirkegård inn i historien da kommunen formelt omregulerte til park.

Første gang i Norge

- Dette er første gang i Norge at det kan bli snakk om å sanere en hel kirkegård.

Det mener arkeolog i Norsk institutt for kulturminneforskning (Niku), Ian Reed. Niku står for arkeologiske utgravinger på oppdrag for offentlig forvaltning.

Det er snakk om et betydelig antall graver. Elgeseter var kirkegård i 34 år. Sanering innebærer å rense hele kirkegårdområdet for menneskelige levninger. Gravferdsloven fordrer at en nedlagt kirkegård gjennomsøkes, at eventuelle likrester fjernes, og gravlegges på nytt i felles grav på kirkegård.

Levninger kan være godt bevarte

Lenge var Vår Frue kirke hovedkirken i Trondheim. Den inkluderte et tverrsnitt av byens befolkning, og flere kjente kjøpmannsfamilier, i følge Reed.

Er jordsmonnet dominert av leire, som det er mye av i området, ligger forholdene til rette for lang nedbrytingstid. Det er usikkert hvor dypt eller grunt kistene ligger. Hvilestedene ble håndgravd. Fra egen erfaring, vet Reed at noen av gravene på Domkirketomten lå bare én meter under bakkenivået.

Det er heller ikke kjent hvor mye masse som eventuelt ble lagt oppå Elgeseter kirkegård da området ble omregulert til park i 1968. 100 år i tett leire vil ikke bryte ned alle spor etter levningene. Både kister, klær og noe vev, i tillegg til bein, vil være bevart i et slikt miljø, mener Reed, og viser til funn fra middelalderen under utgravingene på bibliotekstomten. Her ble det funnet bevart hjernevev i skallene.

Reed nevner også tradisjonen med å bruke inngraverte navneplater i metall på kistelokkene. Om slike finnes i disse gravene, vet man ikke.

Hvem eier levningene?

Elgeseter kirkegård ble nedlagt i 1918. Det betyr at det ganske sikkert finnes barnebarn og oldebarn av personer gravlagt her i Trondheim i dag. Håndtering av nyere graver er spesielt utfordrende etisk: Jo nærere i tid levningene stammer fra, jo mer følelser er involvert.

Eiendomsforholdene til nyere levninger er heller ikke ukompliserte. Staten eier automatisk alle kulturminner fra før reformasjonen. Kirkegårder er automatisk fredet fra all annen utnyttelse i 40 år. Det er liten rettslig praksis for postreformatoriske levninger.

Det er uklart hvilke rettigheter etterlatte har til sine slektslevninger så lenge etter omreguleringen til park. Benrestene kan ikke identifisere enkeltpersoner. Det er usikkert om det finnes egnede kirkegårdskart.

Bør begraves på nytt

- Levninger fra Elgeseter kirkegård bør behandles med respekt, mener Reed.

Det er naturlig med en såkalt gjenbegravelse, mener han. Det finnes i dag ikke regler for hvordan dette skal foregå. Det må også utarbeides retningslinjer for håndtering av ødelagte graver, såkalte omrotete benrester fra flere personer. Vi vet ikke om gravplassen er utsatt for mer omfattende inngrep opp gjennom årene.

Nedlagt samme år som Spanskesyken kom

Sommeren 1918 kom den første bølgen av den fryktede Spanskesyken til landet. Den tok livet av over 40 millioner mennesker i verden, og mellom 14-15 000 i Norge. Spanskesyken var på sitt mest dødelige i det samme året som de siste begravelsene fant sted i høyskoleparken.

Forskningspotensialet kan man bare ane, mener Reed, med henvisning til blant annet dagens moderne DNA-teknikker.

Verdifullt kildemateriale

Kulturminnevernet er klart for levninger fra før 1537 – automatisk vern under statens eiendom.

Norge trenger nå en helhetlig og forutsigbar strategi for hvordan myndighetene skal behandle nyere, nedlagte gravplasser, mener Niku. Berit Sellevold har utarbeidet en rapport med foreslåtte tiltak, på oppdrag for Riksantikvaren:

Enten flytting og gjenbegravelse på annen gravplass, eller også forskning på levningene. Forskning på menneskelige levninger krever behandling i Komité for forskning på menneskelige levninger, eller «Skjelettutvalget», i Oslo. Etter at forskerne er ferdig med sitt, kan levningene enten gjenbegraves, eller magasineres i museum.

– Her er det viktig kildemateriale for ettertiden, mener Ian Reed.

Hvis man kan koble levninger til sosial gruppe, kan det gi ny innsikt. Kirkegårdsprotokollene kan fortelle hvem som er gravlagt her.

LES OGSÅ: – Hard konkurranse om skjelettrester

Flere glemte gravplasser i Trondheim

Gravplasser står ikke til evig tid. Det er langt flere lik under føttene våre, enn vi er klar over. Også for kulturminneforvalterne i Niku dukker det stadig opp store og små overraskelser.

– Vi har flere kirkegårder som gikk ut av bruk på slutten av 1800 og begynnelsen av 1900-tallet, forklarer Reed.

Fattigmannskirkegårder er de vanligste. Dette var massegraver uten navn, hvor likene ble stablet oppå hverandre ettersom det ble stadig mindre og mindre plass.

Eller som den nedlagte og glemte kirkegården på Marienborg. Her ble det ikke gjort noen form for sanering, bare fylt over med masse. Under graving av avløpsledning for to år siden dukket en delvis bevart kiste fram i dagen. Oppi var det fremdeles benrester.

Ved Domkirkegården hersket det en større bevissthet. Den nedre delen ble nedlagt så tidlig som i 1897, og ble, i likhet med Elgeseter, omregulert til park. Her ble det i følge Reed renset opp, med unntak av visse eldre familiegravsteder, som står igjen som minne om at det en gang var kirkegård her, forteller Reed.

Stripene i dressbuksen

Elgeseter kan bli den første, hele kirkegården som saneres. Det er imidlertid flere eksempler i Norge på enkeltgraver som har blitt flyttet.

Det er flere tilfeller av at man gjennom historiens løp har glemt at den lokale kirkegården hadde større utstrekning enn i dag. Som da det skulle bygges ny vei langs en kirkegård i Stranda kommune i Møre og Romsdal. På utsiden av gjerdet avdekket grøftegravingen kister. Da Reed og kulturminnevernet åpnet kistene, oppdaget de ikke bare ben og skjelett, men også godt bevart vev, og deler av klærne de avdøde var begravet i. Dette var gamle graver, langt over de foreskrevne 40 års fredningstid.

Stripene i dressen en mann var begravd i, kunne fortsatt sees i buksene.

På Stranda ble kistene gjenbegravet på rett side av kirkegårdsgjerdet.

Dyrt og omfattende å gjenbegrave

Berit Sellevold arbeidet inntil nylig som osteoarkeolog ved Niku. Hun har utarbeidet forslag til retningslinjer for behandling av levninger fra nyere tid, på oppdrag fra Riksantikvaren. Hun er i dag pensjonist.

Hun har arbeidet i Trondheim, men Elgeseter kirkegård er nytt for henne.

– Jeg har ikke hørt om sanering av hele kirkegårder i Norge.

Det er på høy tid med en klarere politikk på dette området, mener hun. Det er ingen enkel sak å rydde en gammel gravplass:

Det var på et tidspunkt aktuelt å omlegge deler av Birkelunden kirkegård i Oslo sentrum til parkanlegg. Myndighetene utredet konsekvensene av en sanering før omregulering, men landet i følge Sellevold på at det ville bli for kostbart og for omfattende.

Lemfeldig praksis i Norge

Det er meget usannsynlig at Elgeseter kirkegård noensinne ble sanert, mener Sellevold. Det var ikke vanlig å gjøre dette. Omregulering til park var et overflatisk inngrep. Ingenting skulle graves ned i bakken. Da var det heller ikke et stort behov for å rydde opp. Gamle kart viser et nettverk av stier på den gamle gravlunden, og et gammelt kapell. Kjennetegn på at dette hadde vært en kirkegård, ble fjernet. Slik tror Sellevold det må ha skjedd.

Det tror også kirkegårdsansvarlig under Kirkevergen i Trondheim, Trygve Jensen.

Dagens gravferdslov er fra 1996. Kari E. Paulsen ved Byplankontoret har oversikten over planarbeidet for blant annet Elgesetergate. Hun kjenner heller ikke til at det ble gjort noen form for sanering av Elgeseter kirkegård. Fredningen av gravplasser opphører automatisk etter 40 år. Det er dette Trondheim kommune har forholdt seg til, i følge Paulsen.

Dermed gikk gravlunden inn i historiens glemsel.

2000 skjeletter i museumsmagasinene

Det finnes noe sånn som 2000 funn av skjeletter og graver fra nyere tid fra omkring 200 lokaliteter, i forskjellige offentlige samlinger i Norge. Det er et stort behov for klare retningslinjer for slike funn, i følge Niku.

I en rapport skriver Niku om hvordan det ikke finnes en rettstilstand for hvordan man skal håndtere gravlagte menneskelige levninger fra nyoppdagede gravplasser. Norge er underskriver av Malta-konvensjonen, som sier at alle menneskelige levninger er å betrakte som kulturminner og har krav på vern.

Andre land har mer erfaring

Sellevold viser til Danmark for eksempler på sanering av hele kirkegårder. Under prosjektering av et nytt kjøpesenter, ble det oppdaget at det en gang hadde eksistert en kirkegård på tomten. Her ble hele området sanert, og levningene gjenbegravet et annet sted.

Storbritannia har langt mer erfaring på dette området enn Norge. Større befolkningstetthet og mindre areal gir en større konsentrasjon av nedlagte gravplasser. Reed har selv bakgrunn fra England, og forteller at det finnes firmaer som spesialiserer seg på sanering av gravplasser.