Startet professorskole i håp om drømmejobben

Det gjorde de i fjor vår, og hensikten var å få til et godt forum for de mange midlertidig ansatte som befolker Institutt for sirkulasjon og bildediagnostikk. Også instituttledelsen støtter opp om dette arbeidet for å ta vare på de midlertidig ansatte forskerne.

6 av 10 midlertidige

- Vi ønsket oss en møteplass der vi kunne få råd og tips om hvordan gå frem for å kapre de få faste stillingene som er, sier forsker May-Britt Tessem, som er en del av MR Cancer gruppen.

Miljøene på ISB ligger i den internasjonale forskningsfronten, men rundt 60 prosent av dem som jobber her er midlertidig ansatt. Enten som stipendiater, postdoktorer eller forskere på eksterne prosjektmidler. Professorskolen har lunsjmøter et par ganger i semesteret. Temaene spenner vidt: Karrierestrategier, formelle krav til professorkompetanse, ansvar og oppgaver utover egen forskning, utenlandsopphold, nettverksbygging, søknadsskriving, internasjonale partnerskap og instituttets stillingsplan.

-Når du er fersk, vet du ikke hva som må til for å komme deg videre. Så vi inviterer folk som er inne i systemet, spør, graver og lytter til de rådene de kan gi oss, sier Tessem.

Jobb på lånt tid

- Vi har til felles at vi vil være her ved universitetet. Vi vil ha faste jobber. Vi vil forske. Vi vil bli professorer, bruke utdannelsen vår, skaffe ny kunnskap. Men vi er her bare på lånt tid, sier hun.

Kjernen i MR Cancer gruppen teller i øyeblikket 24 personer fra et titall land. Den ledes av professor Tone F. Bathen, og i tillegg til Tessems forskerstilling består den av 5 post doktorer, 10 stipendiater, 2 senioringeniører, tre forskerlinjestudenter og to forskningsassistenter. Store deler av gruppen finansieres med eksterne midler. Mye verdifull tid går med til å skaffe finansiering til å fullføre prosjekter.

- Folk som jobber utenfor, tror meg nesten ikke når jeg sier at faste stillinger nesten ikke finnes i dette systemet. Her er dette hverdagen, sier Tessem.

Lever med usikkerheten

Selv er hun utdannet biolog, men tok doktorgrad ved MR-senteret. Temaet var hvordan uv-stråling påvirker øyet. Gjennom medveiledere knyttet til forskningsgruppen, gikk hun rett inn i en post.doc-stilling ved University of California i San Francisco. Da hun kom hjem i 2008 fikk hun tilsvarende stilling ved instituttet, og ble med i oppbyggingen av MR Cancer gruppen der hun jobber med prostatakreft. I fjor fikk hun en forskerstilling for tre år.

Nå er hun 38 år, har hus, bil, lån, to barn og et tredje på vei. Hun legger ikke skjul på at midlertidigheten kan være krevende, og tvilen på om en greier sine forpliktelser. For henne, og de mange andre i samme båt.

- En lærer seg å leve med at det er sånn, men usikkerheten er der hele tiden. Noen klarer ikke leve med det, og søker seg vekk fra forskningen. Jeg forstår det. Jeg har også søkt andre jobber. I jobbintervjuer har jeg vært ærlig på at det jeg vil aller mest, er å forske. Så, her er jeg ennå, smiler hun.

Også tenke alternativt

Rundt 50 personer er i målgruppen for professorskolen og oppslutningen er god.

Den røde tråden er hvor og hvordan kompetansen du bygger skal komme til nytte. Erkjennelsen av at det ikke står en ledig forskerstilling og venter på dem som tar en doktorgrad, betyr også at man må være villig til å se etter andre, realistiske jobbmuligheter. Det akademiske karriereløpet passer heller ikke alle.

- Instituttet har samtaler med alle, både postdoktorer og stipendiater. Det er viktig å avklare hvem som passer til dette, hvem som er villige til å satse det som skal til og hvem som bør se seg om etter en annen vei, sier Tessem.

Bygger god kultur

Erfaringen har vært at møtene i regi av skolen bygger ned terskelen for å be om og gi tilbakemeldinger i medarbeidersamtalene. Målet er å bygge en god kultur for karriereutvikling og veiledning.

Hun berømmer også fakultetet for å ha begynt arbeidet med en karriereplan for postdoktorer og forskere. Alle som har krav på faste stillinger får en samtale, og de som er villige til å satse og som instituttet vil satse videre på, vil få en fast stillingskontrakt som går ut når den eksterne finansieringen tar slutt. På den måten får arbeidstakeren et bedre stillingsvern og fortrinnsrett på stillinger på samme nivå de er kvalifisert til.

Kolleger og konkurrenter

Selv om de også er konkurrenter om et forsvinnende lite antall faste jobber, så er ikke det noe May-Britt Tessem tenker mye over.

- Vi driver med så spesialiserte ting, så vi konkurrerer uansett ikke på lik linje med hverandre. Vi er mer opptatt av hva vi kan ha felles nytte av, og hva vi kan gjøre sammen, sier hun.

Den som tok en doktorgrad før i verden, hadde rimelig bra utsikter til å ende opp som professor. I dag kan det gå år mellom hver gang et professorat lyses ut på instituttet. Det er et nasjonalt mål at doktorgradsproduksjonen skal opp.

Ønsker annen fordeling

Tessem mener det er et poeng å tenke over hva man vil bruke alle disse flinke folkene til. Det offisielle svaret er gjerne at de bør gå inn i det private næringslivet, men heller ikke der er det jobber nok. Mange utenlandske stipendiater forlater landet og tar kompetansen de har tilegnet seg med seg. Hun synes satsing på ph.d-produksjon er bra, men kunne tenke seg en større andel midler sluset inn mot postdoktor- og forskerstillinger.

- De har jo allerede gått gjennom ph.d-løpet og er klare for å gå ut i forskningsaktivitet. Det er på tide å tenke litt lenger enn bare å fylle på med stipendiater. De må ha noe å gjøre når de er ferdige, sier hun.