- Prisen hyller de kreative enerne

Hansson er selv forsker, innen området immunologi og betennelsesreaksjoner. Han forsker særskilt på hvordan kolesterolet som lekker inn i arteriene utløser betennelse, som i sin tur leder til åreforkalkning og hjerteinfarkt.

Arbeidet som sekretær for nobelkomiteen tar om lag tretti prosent av hans tid.

- De vitenskapelige prisene – kjemi, medisin og fysikk – belønner de store oppdagelsene. Om man ser på lista over prisvinnere gjennom de 114 årene, er det de store menneskelige landevinningene innen vitenskap som er verdsatt. Oppdagelser som forandret våre liv, som har forandret vårt syn på verden og på oss selv. Alt fra elektronikk til penicillin. Om man ser på de 5 prisene – vitenskapsprisene pluss litteratur og fred, synes jeg de skildrer sivilisasjonens utvikling.

Vitenskapspris vs. fredspris

- Så synes jeg også det er interessant med samspillet mellom fredsprisen og litteraturprisen på den ene siden, og vitenskapsprisene på den andre: Mange har meninger om hvem som bør få fredspris, og mange mener noe om hva som er høyverdig skjønnlitteratur. Derimot er det ikke så mange som har satt seg inn i hvordan hjernen fungerer, eller fysikkens lover og oppdagelser. Denne oppmerksomheten omkring prisene for litteratur og fred spiller over på de rene vitenskapsprisene, samtidig som vitenskapsprisenes absolutte kriterier bibringer en troverdighet og en autoritet som styrker de to øvrige prisene. Så jeg tror alle prisene har gjensidig nytte og glede av å tilhøre samme familie.

Pris for high tech?

- Når det gjelder innretningen på vitenskapsprisene: Det har vært innvendt mot for eksempel medisinprisen, at den går til høyteknologiske prestasjoner – mens for eksempel den som fant opp salt-sukkeroppløsning som reddet mange diarerammede barn i den tredje verden aldri fikk noen nobelpris?

 - De vitenskapelige prisene går som nevnt til oppdagelser, som i sin natur ligger på grensen til det ukjente. Slike oppdagelser fordrer nødvendigvis avansert teknikk. Det er ikke teknikken vi premierer, som eksempelvis Mosernes anvendelse av sofistikerte sensorer, men oppdagelsene de gjør. Så er det sånn at noen ganger kan oppdagelser gjøres ved bruk av enklere målemetoder, som for eksempel når Barry Marshall og Robin Warren fikk prisen for oppdagelsen av bakterien som forårsaker magesår. Eksemplet du nevner representerer en storartet innsats, men er ingen vitenskapelig oppdagelse. Jeg tror at om vi tøyer grensene, havner vi i troverdighetsproblemer før eller siden. Det står i Nobels testamente at det skal være en vitenskapelig oppdagelse, og det holder vi steinhardt på.

Priser personer, ikke institusjoner

- Prisen er karakterisert som en game changer for NTNU. Man kan ikke underskatte betydningen en nobelpris har for universitetet, ikke minst når det gjelder hvordan man presterer på internasjonale rankinger. Hvor komfortable er dere når det gjelder at prisen dere deler ut omsettes i hard valuta i universitetenes kontinuerlige, globale skjønnhetskonkurranser?

- Dette er ikke noe som vi etterstreber. Vi belønner vitenskapelige oppdagelser, utført av enkeltpersoner, ikke institusjoner. Vi har gitt prisen til ekteparet Moser, ikke til NTNU – selv om vi naturligvis forstår at NTNU er vært viktig for dem. Vi noterer oss at prisen er blitt så til de grader prestisjefylt, men det er noe vi ser bort fra i vårt arbeid. Så ser vi naturligvis at prisen har en betydning, for NTNU i dette tilfelle, som for University of Western Australia i tilfellet Marshall og Warren.

Priser enkeltpersoner, ikke grupper

- En gang i tiden var det storartede vitenskapsmenn som sto for de store gjennombruddene. Albert Einstein med flere. I dag kan man knapt prestere noe liknende uten å være del av team og ha svært gode strukturer omkring seg. Er det en stor utfordring er det i dag å skulle gi prisen til enkeltpersoner?

- Det er det så absolutt. Dels er alle forskere del av forskergrupper – som for øvrig også er storartede, selv om de jobber i grupper! Dels er det nesten alltid flere som forsker innen samme felt. Vi må jobbe mer for å identifisere personene bak prestasjonene i dag enn for hundre år siden. Derfor innvender noen at man i stedet burde gi prisen til institusjoner. Men jeg tror det ville være temmelig poengløst om man, i stedet for å gi prisen til May-Britt og Edvard Moser, ga prisen til Norges Forskningsråd, eller NTNU, eller Kavlisenteret. Det ville vært et slag i lufta. En skjønnhet ved Nobelprisen er at den identifiserer de kreative individene. Vi jobber hardt for å identifisere de intellektuelle drivkreftene bak de vitenskapelige gjennombruddene. Og da snakker vi om hele prosessen, fra å identifisere forskningsproblemet, formulere hypotesene, dra slutningene og etablere det nye paradigmet. Det er klart at man behøver folk omkring seg for å få det til, men det er individer som er avgjørende. Jeg synes personlig at i en tid hvor administrative strukturer og økonomi spiller stadig større rolle, er det noe vakkert i å hente fram de kreative individene. Hvorfor skal vi bare hylle fotballspillere og skiløpere? Bør vi ikke noen ganger i året ta oss tid og råd til å hylle de fremragende vitenskapsmenneskene?

Får de prisen en gang til?

- Ekteparet Moser er fremdeles nokså unge, i vitenskapelig sammenheng. Snittalderen for en nobelprisvinner i medisin er 58 år. Hva er erfaringen med prisvinnerne generelt – makter man å prestere på toppnivå også etter at man er blitt en nobelprisvinner?

- Det har hendt seg at man har fått prisen flere ganger, for eksempel Fred Sanger, som fikk den i kjemi i 1958 for å ha oppdaget proteiners molekylstruktur. Så fikk han den på nytt, 22 år senere, for arbeidet med å avkode DNA. Det fins en rekke eksempler på forskere som gjør storartede oppdagelser også etter å ha fått prisen. Så fins det også de som har fått prisen på slutten av karrieren og som ikke gjør flere vitenskapelige oppdagelser.

- Hender det at det er stor uenighet innad i komiteen om hvem som bør få prisen?

- I begynnelsen av hvert års diskusjon er det store sprik. Men man diskuterer seg fram til enighet, og er stort sett alltid godt forent om den som blir pekt ut. Vi jobber systematisk over lang tid for å identifisere oppdagelser som åpner for nye paradigmer.

...Men er de trivelige?

- Er nobelprisvinnere trivelige folk? Eller stemmer fordommene man kan ha, at særhet og monomani dominerer?

- Prisvinnere kommer i alle former, alt fra kjempetrivelige, sosiale og utadvendte mennesker, til de svært introverte og tilbaketrukne. Så er forskere i allmenhet mindre scenevant enn forfattere eller politikere. Det ser man jo i blant, at de ikke har skaffet seg de sosiale ferdighetene man ser blant verdenskjendiser som noen av litteratur- og fredsprisvinnerne er. De fleste er vanlige og ærlige mennesker – utstyrt med en briljant hjerne.