NTNU-satsing skal få flere forskere til å oppholde seg utenlands i ett år

Det har alltid vært et stort sprik i opptjeningstid for forskningstermin ved fakultetene – fra fire og opp til sju år. De nye retningslinjene gjelder nå for alle fakultetene, samt Vitenskapsmuséet, og erstatter lokale ordninger.

Ved hjelp av kortere opptjeningstid, økonomisk støtte og et administrativt støtteapparat, tar universitetet nå mål av seg til å øke den internasjonale mobiliteten. Ti prosent av NTNUs vitenskapelig ansatte i fast stilling skal til enhver tid ha et lengre opphold i utlandet. Dette er ei økning fra dagens målsetting på fem prosent.

Gullkantet ordning for akademikere

- Dette gjør vi fordi kunnskapssamfunnet er internasjonalt. Internasjonalisering og sterkere kontakt med et internasjonalt fagmiljø bidrar til å heve kvaliteten på forskning og utdanning. For oss er dette et strategisk virkemiddel, sier Kari Melby, prorektor for forskning.

For folk utenfor akademia er ordningen antakelig for god til å være sann: Forskere ved NTNU kan ta med seg familien og oppholde seg i utlandet i inntil ett år – med full lønn. Der kan de for eksempel knytte seg til et utenlandsk universitet, samarbeide med forskerne der og få mer sammenhengende tid til forskning. Noen kaller året for forskningsfri, andre kaller det et sabbatsår. Det formelle begrepet er forskningstermin.

- Utenforstående forveksler kanskje ordningen med å ha fri, men det er ikke tilfelle. Å ha forskningstermin bør være hardt arbeid, og er en ordning for at forskerne skal utvikle seg faglig, sier Melby til Universitetsavisa.

De nye retningslinjene gir altså alle fast vitenskapelig ansatte rett til å søke om ett års forskningstermin etter fire års opptjeningstid. Og allerede etter 2 års opptjeningstid er det mulig å søke om et forskningsopphold på 6 måneder.

LES OGSÅ: Universitetene ansetter forskere fra egne rekker

Ingen straff for forskere som blir hjemme

Men rett til å søke gir ikke forskerne nødvendigvis rett til et opphold i utlandet. Søkeren kan blant annet få avslag eller må utsette oppholdet hvis instituttet ikke har ei vikarordning på plass. Da kan forskeren søke på nytt året etterpå. Siden ordningen trer i kraft samtidig for alle, vil mange ha rett til å søke termin samtidig. Hvis det går utover ordinær drift, kan det føre til at noen ikke får innvilget termin.

- Vil det få noen negative konsekvenser for forskere som aldri søker om forskningstermin?

- Nei, dette er en stimuleringsordning for å øke frekvensen. Det er mange vitenskapelig ansatte som aldri søker. Fakultetene må prioritere midlene, slik at ansatte kan reise ut, og det er en lederoppgave å oppmuntre ansatte til å søke, sier prorektor Kari Melby til Universitetsavisa.

- Noen fakulteter har bedre økonomi enn andre. Kan dette føre til at de mest velstående fakultetene overoppfyller målsettinga, mens de med dårlig råd innvilger svært få søknader?

- Det vil alltid være spørsmål om økonomisk prioritering ved et fakultet. Jeg er ikke sikker på at lysten til å reise ut er størst ved de velstående fakultetene. Jeg tviler på at vi finner en slik sammenheng. Dessuten er det fullt mulig å finansiere utenlandsopphold ved å søke eksterne midler, blant annet er Forskningsrådet rundhåndet med sin støtte til internasjonalisering, sier hun.

LES OGSÅ: - Forskerne blir bedre av å jobbe ved flere universitet

Også forskningsfri for eks-høgskolene

De vitenskapelig ansatte ved de tidligere høgskolene, er også omfattet av de nye retningslinjene. For dem starter opptjeninga fra 1. januar 2016, slik at de tidligst har mulighet til å få innvilget forskningstermin 1. januar 2020. Det understrekes at ordninger eller individuelle avtaler om forskningstermin ved de tidligere høyskolene videreføres fram til 2020.

Retningslinjene gjelder ikke for førstelektorene, men NTNU skal i løpet av dette året vurdere om denne gruppa også skal nyte godt av ordningen.

Fakultetene er ansvarlige for å legge til rette for at målet om økt utreisefrekvens nås innen 2020. Det vil si at de må bidra både praktisk og økonomisk. De ekstra kostnadene som følge av økt utreise og økonomisk støtte, er beregnet til ca. 10 millioner kroner. I en treårsperiode vil rektor dekke inntil halvparten av merutgiftene, det vil si 5 millioner kroner årlig.

- Et slikt opphold i utlandet kan gi en åpenbar effekt: Forskeren bygger nettverk og får de rette kontaktene. Internasjonal sampublisering vil øke, og forskerne blir mer sett og sitert, sier prorektor Kari Melby.

(Etter nyttig tilbakemelding fra leser er tittelen på front endret).