Historiker Inger Selven Watts:

Forteller den glemte historien om de tvangsevakuerte under krigen

Gjestfriheten var stor hos mange da tvangsevakuerte landsmenn fra Finnmark og Nord-Troms måtte søke ly andre steder i landet vinteren 1944.
Historiker. Inger Selven Watts har skrevet

Historiker. Inger Selven Watts har skrevet "De kom til oss". Om hvordan de tvangsevakuerte ble mottatt da de kom sørover og trengte et sted å bo. Foto: Solveig Mikkelsen

I boka «De kom til oss» forteller historiker Inger Selven Watts om tyskernes tvangsevakuering av om lag 50 000 nordmenn, hva de ble utsatt for og hvilken mottakelse de fikk der de kom. Trondheim var den byen som tok imot flest tvangsevakuerte sør for Nordland.

- Høsten 1944 var krigen på hell og sterkt traumatiserte tyske soldater strømmer innover Finnmark. I Kirkenes skyter de vilt rundt seg i gatene. De er demoraliserte og antakelig dopet på metamfetamin.

Inger Selven Watts står foran ei forsamling av alt fra unge studenter til pensjonister. Biblioteket på Dragvoll har invitert Watts til å holde foredrag om boka. Svært mange har møtt opp for å høre henne fortelle om de titusener av nordmenn som ble fordrevet sørover. Underveis og etterpå forteller flere studenter at de er fra Finnmark. En av dem forteller at hennes mormor gjemte seg i ei gamme for å unngå å bli evakuert. Det er lenge siden det var krig i Norge, men mange har fortsatt et nært forhold til den.

Stor interesse etter foredraget: Mange ville snakke med Inger Selven Watts om sin egen families historie. (Foto: Solveig Mikkelsen)

Stor interesse etter foredraget: Mange ville snakke med Inger Selven Watts om sin egen families historie. Foto: Solveig Mikkelsen

Den brente jords taktikk

Det som skjedde i Finnmark og Nord-Troms blir kalt for den brente jords taktikk. Tyskerne var på retrett og Hitler ga ordre om å brenne alt: Hus, fjøs, forsamlingshus, kirker – alt ble ødelagt. Hele Finnmark og Nord-Troms skulle tømmes for folk.

 I boka forteller Watts blant annet om familien Eriksen fra Brennelv i Porsanger.

Vinteren 1944 har Alette og Ove Eriksen tre barn: Lilla på 4-5 år, Jan på 3 år og en baby på 4 uker. De prøver først å unngå evakuering ved å gjemme seg i ei gamme. Da de skjønner at tyskerne vet hvor de er, flytter de hjem igjen.

I fangenskap

Slik beskriver Ove Eriksens hva som deretter skjedde.

«Ved 9-tiden samme dag [7. november 1944] så vi at husene i Stuenes, ca. 2 km fra mitt hjem, sto i flammer, og vi begynte straks å pakke våre saker --- Før vi nådde å bli ferdige, kom tre tyskere opp til huset. En av dem stilte seg utenfor som vakt, en annen gikk inn i huset og ga oss ordre om straks å forlate det, og den tredje av tyskerne gikk samtidig rundt huset og slo inn alle vinduene. I panikk styrtet vi ut. – Jeg fikk ikke en gang tid til å ta med meg min lommebok med kr. 800,- og familiens rasjoneringskort.

Mitt yngste barn, en gutt på fire uker, måtte vi bære naken ut i kulden og kle på han utenfor huset. En av tyskerne bar seg som gal, rullet med øynene og pekte på barnet med revolveren samtidig som han godtet seg ved synet av kameratene som stakk fyr på husene.

Vi ble ført ned til en nærliggende elv hvor vi måtte stå ute i kulden i ca. 2 timer mens tyskerne gjorde seg ferdig med brenningen. – Tyskerne hadde satanisk fornøyelse av å brenne våre hjem, og forsøkte noen av mødrene å snakke til den tysker som holdt vakt, rettet han revolveren mot vedkommende og sa at det ikke spilte noen rolle om barna frøs fordi dette ikke var noe imot hva folket i Tyskland måtte gå igjennom.»

Utdraget ovenfor er hentet fra Ove Eriksens vitnemål i Tana forhørsrett 4. august 1947.

Deretter kommer familien til en brakkeleir. To tyske soldater kommer inn og leker seg med to håndgranater. Det er to versjoner av det som nå skjer: Noen sier at de kaster dem rett inn i barneflokken, andre mener at de leker med dem, de går av og splintene treffer barneflokken. Uansett: Familien Eriksen ser på at mange barn blir såret. Et søskenbarn på 7 år får ødelagt øyet og en 16-åring får en splint i kneet.

Sørover med «Adolf Binder»

Alette og Ove Eriksen med de tre barna blir fraktet sørover med en av de verste båtene, lasteskipet «Adolf Binder». Forholdene er forferdelige. Mange er syke, maten er bedervet. Noen har difteri, en sykdom som kan føre til at man langsomt blir kvalt. Noen har tuberkulose. Folk sitter tett i tett, det er vanskelig å røre på beina.

- Da båten legger til kai i Tromsø, kommer det leger for å undersøke helsetilstanden. Et forferdelig syn møter dem. Folk ligger i en halvdøs, de hører sukk og stønn. De må passe seg for ikke å skli på ekskrementene. Det er bare to doer på båten, og de som er altfor syke må gjøre fra seg på stedet, forteller Watts.

En gutt på 15 år døde om bord, men det finnes ikke noen opplysninger om hvor mange som kanskje døde etterpå som følge av forholdene om bord. 

Stadsbygd tar imot mange

Ca 15. november legger «Adolf Binder» til kai i Narvik. For de fleste går turen videre med båt til Mosjøen. Her skal de tvangsevakuerte videre med båt eller tog.  Som viktigste transittby sør for Nordland, er det til sammen 15 – 17 000 som kommer til Trondheim før de blir sendt videre, noen til Fosen, noen til Nord-Trøndelag og de aller fleste videre sørover.

Familien Eriksen fraktes til Stadsbygd, som skulle huse 300 av de tvangsevakuerte. Det er mangel på ledige rom. En familie skulle ta imot dem, men Ove, Alette og de tre barna blir avvist i døra. Deretter må de gå fra dør til dør og be om husly.

Først får de bo på et lite rom sammen med en annen familie, men så tar Kissi Brødreskift affære. Hun inviterer dem hjem til seg. Da familien skulle dra tilbake til Finnmark igjen i september 1945, sa sønnen Jan: «Skal de brenne denne gården nå?»

Ikke alle hjalp til

Inger Selven Watts sier at mange nordmenn ville hjelpe og at noen satte livet på spill for å gi de fordrevne landsmennene så god hjelp som mulig. Solidariteten var stor. Samtidig var det dem som skapte vanskeligheter. Hjemmefronten oppfordret først gode nordmenn til kun å hjelpe enkeltpersoner. Senere ble folk oppfordret til å unngå samarbeid med nazistene i mottaksarbeidet, for på den måten å forpurre tvangsevakueringen. Men det klarte de ikke. Parolene fra Hjemmefronten skapte problemer for arbeidet med å ta imot de evakuerte. Det var mange som nektet å hjelpe. De ville ikke sette seg opp mot Hjemmefronten.

Historikeren sier at det mange i ettertid husker var all maten. De store matbordene. Det var et helt utrolig syn for dem. Sammenlignet med forholdene i Finnmark og Nord-Troms, var det bra kår på bygda i Trøndelag. I Finnmark var det ikke alltid de kunne spise seg mett.

- Da en gutt fra Finnmark satt rundt matbordet og sa at han fortsatt var sulten, ble han irettesatt av faren. Da sa vertskapet at her spiser vi til vi er mett, forteller Watts.

Inger Selven Watts, historiker ved NTNU
(Foto: Solveig Mikkelsen)

Inger Selven Watts, historiker ved NTNU Foto: Solveig Mikkelsen

Trodde de hadde hale

Fra ute på landsbygda har hun hørt få historier om at noen ble behandlet dårlig. Først og fremst på Østlandet var det noen foreldre som fortalte ungene sine at de som kom fra Finnmark hadde hale. Det var ikke morsomt å høre for de nyankomne barna som skulle begynne på skolen.

Den eneste halehistorien Watts har hørt fra Trøndelag, var Johs Røde som kom til ei bygd i nærheten av Steinkjer. Han var sju år. Ungene mobbet ham og så ned i buksa hans for å sjekke om han hadde hale. Han mistrivdes så fælt på skolen at han sluttet.

September 1945 drar familien Eriksen tilbake til Brennelv. Alette vil ikke hjem. Hun vet hva som venter henne nordpå med nedbrente hus. Men Ove ønsket seg tilbake, i likhet med de fleste mennene. Mange slet med å finne seg arbeid sørpå. Det arbeidet som ble tilbudt var ofte uvant, og de var ikke alltid trent til å utføre arbeidet. Andre manglet vinterklær, båt og annet nødvendig utstyr. I tillegg var det dem som var så fysisk og psykisk nedbrutt etter alt det de hadde vært utsatt for at de var ute av stand til å jobbe. 

Vennskapsbånd ble knyttet mellom nord og sør. Kissi Brødreskift, som inviterte familien Eriksen hjem til seg, dro til Lakselv i sommer. Der besøkte 101-åringen Jan Eriksen. Samtidig vokste barn opp med foreldre som aldri snakket om det de hadde opplevd. Deres måte å håndtere de traumatiske opplevelsene på, var å stenge følelsene inne, se framover og fortie det som hadde skjedd.

Barna fikk vite så lite

En sønn sa at foreldrene hans aldri snakket om krigen, de bare nevnte at de var heldige med den familiene de kom til. De kunne også nevne noen morsomme episoder, men snakket ikke om alt det forferdelige de opplevde. En familie sendte i etterkrigstida molter til en familie i Roan og det ble sendt poteter nordover. Dattera fikk aldri vite hvorfor det var så viktig å få sendt disse moltene avgårde hvert år. Faren din var i sør under krigen, var det eneste svaret hun fikk. Punktum.

Barna visste nesten ingenting om hva foreldrene opplevde under krigen og under tvangsevakueringa.

- Mange etterlatte har takket meg etter at boka kom. Ei ringte nettopp og sa at nå har jeg sluttet fred med foreldrene mine, forteller hun.  

For det var ikke lett å vokse opp med foreldre som aldri ville snakke om krigen. Jan Eriksen har fortalt Watts at faren var en mild og rettferdig mann. En som alltid stilte opp for folk. Men med en gang det ble snakk om tyskerne, ble han hissig. Han tålte ikke å høre tysk tale, var sterkt imot at svigerdattera skulle studere tysk grunnfag. Han ville ikke forstå tyskerne.

Noen begynte å drikke for å takle traumene. Andre hadde rare bemerkninger, som ungene ikke forstod. Som faren som ofte svarte når ungene sa de var sultne: - Barn, si aldri at dere er sultne. Jeg vet hva sult er. Og det var alt han sa. Det han ikke fortalte barna, var at han som fange på Grini ble satt til hardt kroppsarbeid og fikk for lite mat.

Det er stor interesse for boka «De kom til oss». Historikeren har fått mange henvendelser. Det har vært behov for å fortelle historien, og mange etterlatte forstår nå mer hva foreldre og besteforeldre gjennomgikk: Hva som skjedde da de kom sørover og bosatte seg i  blant annet Sør-Trøndelag. Denne historien har knapt vært fortalt før.  

Flere bokhandlere er utsolgt for boka og også forlaget holder på å gå tomt. Det kan hende det blir trykket opp flere.

- Det var viktig for meg å skrive denne boka. Mye holdt på å bli glemt, og jeg ønsker å gi en anerkjennelse til alle dem som hjalp til og tok imot de tvangsevakuerte. Jeg vil også at folk skal få vite hva finnmarkingene og tromsøværingene gjennomgikk og gi en anerkjennelse til dem, avslutter Inger Selven Watts, som til vanlig jobber som førstekonsulent ved NTNU.

UA vil gjerne ha dine kommentarer. Kommentarer fra anonymiserte brukere og kommentarer med personangrep vil bli slettet.
comments powered by Disqus
Siste fra forsiden

Mener NTNUs akademiske frihet blir innskrenket

NTNU får flengende kritikk av Kristian Gundersen for sin håndtering av kontroversen omkring nettstedet Resetts intervju med Øyvind Eikrem. Han får delvis følge av Anine Kierulf. Begge er kritiske til dekan Marit Reitans bruk av begrepet «ytringsansvar.»

Professor leverte bok for sent, ilagt 2250 euro i bot

En tysk psykologiprofessor er ilagt en bot på 2.250 euro for å ha levert tilbake 50 bøker til høyskolens bibliotek for sent. Saken har nå havnet i retten.

Norce-tilsette mistar millionar i pensjon

Ei gruppe tilsette i Norce protester mot den nye pensjonsordninga deira, som eldre arbeidstakarar taper pengar på.

NTNU-studenter føler seg nedprioritert av St. Olavs

En gruppe medisinstudenter sendte i september en bekymringsmelding om NTNU-studenters ugunst ved ansettelse ved St. Olavs. - Vi ansetter de best kvalifiserte søkerne, svarer St. Olavs.