- Trolldomsprosessene på Sunnmøre var ekstra brutale og varte lenge

Blant funnene er at de ekte trolldomsprosessene på Sunnmøre ikke var så mange som man har trodd. Til gjengjeld var sunnmørsk øvrighet mye mer brutal i sin framferd, og at de holdt på med forfølgelser og domfellelser mye lenger enn ellers i landet.

 - Jeg opplever det sikkert som når en arkeolog som gjør nye funn. Det gir både adrenalinkick og a-ha-opplevelser når man finner noe ingen har oppdaget før, sier Ellen Alm.

Førstebibliotekaren og historikeren ved NTNU UB, Gunnerusbiblioteket jobber primært med trolldomsprosesser i Trondhjems len. Hun har blant annet gitt ut boka om ”Finn-Kirsten”, den siste heksebrenningen i Trondheim i 1674.

LES OGSÅ: Rød tråd fra heksebål til radikal islamisme

LES OGSÅ: Mann av huse for å høre om hekser

Fant intense hekseprosesser

Tidligere i år ble hun invitert til å forelese i Ålesund, der ønsket var at hun anla en lokalhistorisk tilnærming.

- I dette kildematerialet fant jeg prosesser som lignet svært på trolldomsprosessen mot Finn- Kirsten, forteller Alm.

Hun ble overrasket over å finne så intense hekseprosesser såpass sent i tid, lenge etter at de hadde opphørt i andre deler av landet. Kildene var innholdsrike, og innholdet uvanlig, og dermed dukket historikeren dypere ned i de sunnmørske primærkildene.

Nå, etter fire måneders arbeid er det blitt en ny artikkel om de sunnmørske trolldomsprosessene. Den er publisert i Årbok for Sunnmøre, som utgis av Sunnmøre historielag og Sunnmøre Museum.

Færre saker, hardere straffer

Fram til nå er operert med 27 hekseproseser i dette området, men Alm er kommet fram til at tallet må justeres ned til 16. Årsaken mener hun, er at forfattere som før har skrevet om dette har blandet sammen «uekte” og ”ekte” trolldomsprosesser. Uekte prosesser er injuriesaker med trolldomsinnhold, der personer har gått til retten for å renvaske seg.

I følge Alm er det de ekte prosessene som er relevante. Dette er rettssaker der folk er stevnet for retten for brudd på trolldomslovgivningen.

Sakene omhandler fire menn og 12 kvinner. Av disse ble 9 henrettet, mens én begikk selvmord i desperasjon før saken ble avsluttet.

- Sakføringen pekte likevel i retning dødsstraff også for denne personen dersom hun hadde holdt seg i livet gjennom hele rettsprosessen. Dernest ble en mann dømt til inndragelse av hele sitt boslodd og forvist ut av landet, for noe så relativt uskyldig som å ha forsøkt å helbrede den syke kua si med en stjålet alterduk. Dette er en straff som kan betegnes som meget streng selv om personen beholdt livet, forteller Alm.

Mildere straff for menn?

I hans tilfelle fant Alm at straffen likevel ikke ble fullbyrdet. Antakelig fordi hans trolldomsforbrytelse ikke var av det farlige slaget, og hun spør også om dette kunne skyldes at menn gjerne slapp billigere unna enn kvinner.

Sunnmøringene utstedte altså dødsstraff flittig, samtidig som de holdt på ekstra lenge med å brenne trollfolk.

I 1679-1680 ble tre av de fire nest siste dødsstraffer for trolldom utstedt i Norge, og det var på Sunnmøre. Den fjerde ble samme året gitt i nabofogderiet Sogn og Fjordane. Deretter gikk det 14 år før den aller siste norske heksa ble brent, det skjedde i Kvæfjord i Sør-Troms.

Heksesamlinger på Dovrefjell

Rundt år 1680 slår den lærde europeiske hekselæren for fullt inn i prosessmaterialet på Sunnmøre, ifølge Alm. Da var hekseprosessen så å si opphørt de fleste andre steder i landet,

Hun har funnet at det sunnmørske trollfolket nå bekjente fysiske møter med Satan, som hjalp dem til å forårsake både sykdom, mord og skipsforlis gjennom trolldom. Trollfolket hadde i tråd med den europeiske intellektuelle hekselæren, demonologien, avsverget sin kristne dåp og dro på heksefester til Satan, lik hekseprosesser vi kjenner fra Sentral-Europa.

De feiret heksefester på Dovrefjell til jul, påske og pinse – som kan ses på som et blasfemisk hån til de kristne høytider.

Tilsto samleier med Djevelen

- Vi hører videre om at trollfolket benyttet seg av hjelpedemoner, og vi får bekjennelser om at tjenesteforholdet til Den Onde gikk i arv gjennom blodsbånd og slekt. Dette er nok et trekk vi kjenner fra den europeiske intellektuelle hekselære, forteller historikeren.

Alm skriver også om trollkona Marit Løsets tilståelse om samleier med Djevelen. I europeiske hekseprosesser er slike tilståelser mer vanlig, men i norske trolldomsprosesser er ofte seksuell kontakt med Djevelen kraftig nedtonet – og helst fraværende, i følge Ellen Alm, som mener dette funnet er høyst uvanlig i norsk sammenheng.

Hun mener disse fantasifulle og skumle beretningene må ha kommet fram under hardt press.

Mye tyder på harde forhørsmetoder

- Jo mer fantastiske historiene er, jo mer sannsynlig er det at ulovlige og harde forhørsmetoder er tatt i bruk, konkluderer historikeren.

Hun synes det er svært interessant at øvrigheten på Sunnmøre fortsatt var meget opptatt av å forfølge og dømme folk for trolldomskriminalitet, – lenge etter at man sluttet med det andre steder i landet.

- En forklaring kan være at det var veldig personavhengig. I noen områder er man særdeles brutale, i andre områder har man særdeles mange prosesser, mens man i noen områder ikke har trolldomssaker i det hele tatt. Det kan handle om hvilken ideologisk opplæring og overbevisning embetsmennene i området besatt - og hvor villig de var til å forfølge trollfolk gjennom retten.

Myten om «Lefsebjørn» må legges død

Alm slår også hull på den godt kjente myten om Ingebrigt «Lefsebjørn» Størkersen. Forklaringen på dette klengenavnet som alltid er tatt med i litteraturen, er at bygdefolket syntes så synd på ham da han satt i fengselet at de slengte lefser inn til ham, for han likte lefser så godt.

Alm fant det vanskelig å tro på dette, all den tid rettsreferatet viser en mann alle var redd og ville bli kvitt. Hun mener også å ha kommet til bunns i kallenavnet, som rett og slett skyldes at "Trolldomsarkivet” fra 1940-årene ved Universitetet i Oslo har unøyaktigheter i sine avskrifter fra tingbok og lensregnskap.

- Jeg gikk til den originale tingboka og lensregnskapet, og fant at Størkersen ikke ble kalt «lefsebjørn», men «lespebjørn», altså at han lespet i betydning hadde talevansker eller uklar tale. Så myten om at han var så glad i lefser og derfor fikk kallenavnet «lefsebjørn», må heretter legges død, smiler historikeren.

full free

Advarer mot sekundærkilder

Hun mener denne historien viser at forskere, forfattere eller andre må være forsiktige med å bruke avskrifter og sekundærkilder, fordi de kan inneholde feil som dermed bare reproduseres.

- Man kan ikke stole blindt på avskriftene. Ved å sammenstille dem med originaldokumentene har jeg både funnet hele setninger som mangler, og at de som skrev av har lagt egne ord inn i tekstene, sier Alm.

Heksehistorien må skrives om

Selv anslår hun at hun totalt må ha lest og tydet seg gjennom nærmere 100 000 sider med gotisk skrift. Materialet ligger også i arkiver i Jämtland og Härjedalen, som den gang hørte inn under Trondhjems len. 

Etter hennes gjennomgang av originalkildene, må heksehistorien for Trondheim skrives om. Blant annet har tallet på hekseprosesser doblet seg i forhold til hva som har vært kjent. Ennå er det mye materiale igjen, og historikerens plan er å skrive bok om alle prosessene i Trondhjems len.