Om mistillit til forskningen:

- Forskere bør ikke løfte fram enkeltfunn

- Å vise fram løsrevne enkeltfunn kan også bidra til å bringe forskningen i vanry, advarer Forskningsrådets direktør John-Arne Røttingen.

Om sunn og usunn skepsis til forskere og forskning: John-Arne Røttingen, administrerende direktør i Forskningsrådet, kommenterer i dette intervjuet tallene som viser at mange møter forskere med skepsis.
Publisert Sist oppdatert

Det er faktisk forskjell på vanlige folks meninger og forskerbasert kunnskap. Selv om journalister - og noen ganger forskerne - gjør sitt beste for å fragmentere virkeligheten, ifølge John-Arne Røttingen.

Nylig publiserte Forskningsrådet en undersøkelse hvor man ville vite hva norske kvinner og menn mener om forskning og forskere. Nesten halvparten av de spurte sa seg enige i påstanden om at forskningsresultatene ofte er kjøpt av industri eller myndigheter og derfor ikke til å stole på. Noen færre – to av fem – mener forskningsresultater i stor grad er preget av forskernes egne holdninger og synspunkter.

Halvparten av panelet på 2000 respondenter er enige i at media og journalister bare presenterer forskningsresultater som underbygger deres egne synspunkter.

- Alarmen bør gå, sa Forskningsrådets direktør John-Arne Røttingen i et intervju med Aftenposten.

Men bør den egentlig det?

Forskerne mistror hverandre

Følgende skriver professor Knut H Sørensen i et innlegg i UA: «Ville det vært bra om alle svarte ja på spørsmålet om de har tillit til forskning? La oss nærme oss en slik undring ved å stille spørsmål om alle forskere stoler på forskning. Svaret her er åpenbart nei. Forskning skal være kritisk til forskning.»

Et grunnpremiss for kvalitetssikring av ny, forskningsbasert kunnskap er at én forsker eller forskningsgruppes resultater skal kunne reproduseres av andre. Slik kontrollerer forskerne hverandre, og feil og mangler renskes ut. Man kan argumentere med at en form for strukturell mistillit er bakt inn i selve det vitenskapelige systemet. Vi spør Røttingen om hva problemet er med at publikum også nærer mistro til forskningen, ettersom forskerne nærmest av prinsipp mistror hverandre.

- Dette er et dilemma, medgir Forskningsrådets direktør ovefor UA. Vi møtte ham i Trondheim i helga på vei til landsfinalen i Forsker Grand Prix 2017, hvor Røttingen satt i dommerpanelet.

Sunn og usunn mistillit

- Å få mer kritisk journalistikk og mer kritisk vurdering av forskningsbasert kunnskap som presenteres i massemedier og i sosiale medier, er en av våre viktigste målsetninger. Vi ønsker at man fra tidlig i utdanningsløpet av skal lære seg å forholde seg kildekritisk og kritisk til metode i allmennhet. Og det er klart at forskning er kritisk virksomhet, og ny forskning skal brynes både mot fagfeller og etter at den er publisert. Men så er poenget at publisert forskning er såpass grundig kvalitetssikret, at funnene den presenterer ikke må likestilles med det du kan kalle meninger eller ren synsing. Vi ønsker både tillit til forskningen og kritisk refleksjon både rundt forskning og annen kunnskap som presenteres.

- Er det mulig å foreta en grenseoppgang mellom sunn og usunn mistillit mot forskning?

- Det er vel en slik grenseoppgang som kritisk refleksjon omkring dette kan bidra til. Da jeg gikk på videregående meldte meg inn i foreningen Skepsis, og et av ordspråkene der gikk sånn: «Det er forskjell mellom å ha et åpent sinn og å ha hull i hodet». Der har du det. Lettvintheter skal stoppes. Det som gjenstår er ikke nødvendigvis objektiv sant, men den er bygd på en mye større soliditet enn annen kunnskap.

LES OGSÅ Typisk for tidsånden

LES OGSÅ Nyanser av mistillit

Folk flest opptatt av metode

Stoler folk flest mindre på noen typer forskere enn andre?

Undersøkelsen målte tillit gjennom å spørre om man mener forskernes resultater var påvirket av forskernes meninger og ståsted i det aktuelle spørsmålet. Resultatene viste at samfunnsforskerne og klimaforskerne kom dårligst ut.

- Det er interessant å merke seg at humaniora kom ut på linje med naturvitenskapene i tillit, kommenterer Røttingen, og legger til:

- Samtidig svarte et stort flertall at myndighetene må investere mer i grunnforskning, og mange går inn for at forskningsbevilgningene bør ligge over OECD-nivå. Så den allmenne tilliten til forskning er solid.

Han trekker også fram at mange svarer at de er opptatt av å få med seg hvilke metoder som har vært brukt når de leser om forskningsresultater.

- Det er interessant, ettersom en viktig del av vår kritikk mot medienes rolle her er at det er sjelden de tar seg bryet med å gi leseren grundig orientering i metodikken bak, de er stort sett bare interessert i å formidle hovedfunnene, og i en tredjedel av oppslagene er det ingen referanse til kilde.

Røttingen kommenterer også den såkalte hviskeleken, hvor mediene refererer hverandre i stedet for å undersøke saken selv, og det for hver gang saken hviskes videre, skjer en gradvis forvrengning.

- Vi så jo et eksempel på det i denne saken, hvor det opprinnelige funnet, at mange er enig i påstanden om at forskernes funn preges av egne meninger, ble oversatt til at 2 av 5 ikke stoler på forskerne. Det er jo ikke helt det samme.

Gullalderdrømmer

Men kan ikke mistillit til forskning like gjerne være et uttrykk for engasjement? I innlegget beskriver Sørensen femtitallets gullalder hva angår folkets tillit til forskerne: Men det er en misforståelse, mener han: «Denne gullalderromansen forveksler tillit med likegyldighet. De fleste brydde seg lite om forskning den gangen.»

- Kan ikke aktiv, om ikke mistro så iallfall kritisk lesning av forskning, være positivt?

- Absolutt! For å kunne ha en mening om forskning må man jo ha et noenlunde nært forhold til den. Det i seg selv er en god ting.

- Så hva er det ved resultatene i denne undersøkelsen som virkelig bekymrer deg?

- Det er at jeg tror ikke folk flest skiller mellom forskningsbasert kunnskap og annen kunnskap som i grunnen ikke er annet enn rene meningsytringer. Kunnskap som er foredlet og lutret gjennom blant annet en fagfellekritisk prosess bør ha en annen status, sier han.

Forskere lar seg også friste

Det er én ting til som bekymrer Forskningsrådets direktør: Forskere som er for giret inn på å vise fram enkeltresultater av egen forskning.

- Vi lever i en kultur hvor vi er opptatt av at alle må vise fram sin verdi, både som individer og institusjoner. Egne funn skal løftes fram. Men å vise fram løsrevne enkeltfunn kan også bidra til å bringe forskningen i miskreditt, fordi selv om den ene undersøkelsen peker i én retning kan det være at forskningen innen det respektive fagfeltet som helhet går i en helt annen retning. Slikt kan bidra til mistillit i befolkningen.

- Har du noen bestemt type forskning i tankene?

- All forskning som handler om deg og meg, «forbrukerorientert forskning», ernæring og helse - sånt er særlig populært blant journalister.

- Så ikke bare journalister, men også forskere lar seg av og til friste til å bli med på denne fragmenterte rapporteringen av forskning?

- Ja, det tror jeg.

«Damned if you do...»

Men det er bortimot umulig å orientere seg i dette landskapet uten å snuble over det ene eller det andre dilemmaet. En slik snublestein, som Røttingen problematiserer, er forskernes oversettelse av egne resultater – i kategorien «dette betyr mine funn for samfunnet.»

- Vi ønsker jo at forskerne skal engasjere seg i samfunnet. Samtidig blir de jo da aktører.

- Så da blir det litt sånn «damned if you do, damned if you don't…»

- Ja, akkurat! Det er et dilemma. I demokratiet er det politikerne som skal ta beslutninger i kontroversielle saker. Forskere som oversetter sin kunnskap til implikasjoner og konsekvenser, forteller om det og engasjerer seg: Det er slike forskere vi vil ha. Samtidig vil de da gå inn i en politisk kontekst, og da kan vi som samfunnsborgere kanskje mislike de implikasjonene de peker på fordi vi er av en annen politisk oppfatning.

Nei, var ikke bedre før

- Når man har levd en stund heller man automatisk til at alt var bedre før… Var det bedre før når det gjelder forskeres troverdighet?

- Jeg tror ikke nødvendigvis det var bedre før, nei. Det som er verd å merke seg er at denne utviklingen kommer parallelt med en medierevolusjon når det gjelder antall mediekanaler, og sosiale mediers eksplosive vekst. Det er blitt mye vanskeligere å skille klinten fra hveten.

- Hvor vil du ta Forskningsrådet i dette – kommer dere til å bli mer pågående og aktive i samfunnsdebatten?

- Forskningsrådet skal være en tung og solid aktør. Vi er også en politisk aktør, ikke partipolitisk men vi har et ansvar i å oversette forskning til råd om politikk. Vi har et ansvar for å bidra til at forskningsbasert kunnskap tas i bruk. Så må også vi passe oss for ikke å gå i vår egen felle, i betydningen at vi spisser budskapene overdrevent mye for å «komme på.» Det er også et dilemma som både vi i Forskningsrådet og den enkelte forsker står overfor – når spisses budskapet så mye at troverdigheten ryker, sier Forskningsrådets direktør John-Arne Røttingen.