Før jul publiserte sosiolog Svein Hammer et innlegg på bloggen sin der han kritiserer akademias tellekantsystem. Til tross for at han har en doktorgrad, har jobbet tre år som postdoktor på et stort forskningsprosjekt, har skrevet to bøker og har mye relevant jobberfaring, vurderes han som ikke-kvalifisert til fast ansettelse i universitetssektoren. Han mener årsaken er at universitetene er altfor opphengt i å telle publikasjoner, og mener at akademia er på ville veier.
- Jeg har vært frustrert. Jeg skriver søknader til bevisst utvalgte jobber, der det er helt åpenbart at min kompetanse i forskerutdannelsen og yrkeserfaringen min har vært av verdi for eventuelt å være formidler, forsker og veileder i et fag, forteller Hammer.
Den ene halvparten av søknadene han skriver, består av hva han kan som forsker og den andre av hva han har opplevd i yrkeslivet.
- Men så er det slik at de sakkyndige komiteene overser halvparten av søknaden. De er bare opptatt av eksamenene, hva jeg har skrevet i doktorgraden og hvilke publikasjoner jeg har. Det at jeg har vært ute i arbeidslivet nevnes ikke med et ord, fortsetter han.
- Tellekantene har tatt helt over
I tilbakemeldingene fra komiteene har Hammer fått vite at han har kommet for kort i sin karriere, og at det kobles med antall publiserte artikler.
- Det hjelper ikke å si at jeg ikke hadde tid til å skrive vitenskapelige artikler da jeg var i arbeidslivet. Det fremstår som at tellekantene har tatt fullstendig over. Jeg opplever at min helhetlig kompetanse blir behandlet på en dårlig måte. Komiteene ser bare på publikasjoner, og har man ikke nok av dem så er man ute, sier han.
Han har skrevet to bøker, men de blir likestilt med en artikkel, noe som irriterer Hammer. Han forteller at han kunne ha splittet opp bøkene i ulike artikler, men at det har han ikke lyst til da han liker å skrive fagbøker.
-Det er pes å publisere artikler, men det er mer arbeid med en bok. At man ikke får anerkjennelse for at en bok er et mye større arbeid, provoserer meg. Jeg har fått tilbakemeldinger fra kolleger om at jeg må tenke på karriere og være strategisk, men for meg gir det mer mening å prioritere bokskrivingen, sier han.
Mener det går utover kvalitet
Hammer tror ikke akademia blir bedre av at man publiserer mange små artikler spredd utover i ulike tidsskrift, som han mener fort blir glemt. Han påstår at det går utover kvaliteten.
- Hvis man legger til grunn at et menneske har begrenset med tid, så er det åpenbart at skal man gjøre mer av noe må man gjøre mindre av noe annet. Det er klart at hvis en forsker står i valgmuligheten mellom å skrive en viktig fagbok kontra det å skrive fem vitenskapelige artikler som kan spres ut i internasjonale tidsskrift, og blir tvunget til det siste så vil man ikke ha tid til det første. Det er nærliggende å tenke at det er slik. Det er uheldig. Når antall publikasjoner er det eneste kriteriet, da mener jeg at akademia er på ville veier, sier Hammer.
- En arroganse
Han synes det er synd at yrkeserfaring blir oversett i ansettelsesprosesser, da han mener flere samfunnsforsker burde prøve å jobbe i det feltet de skal forske på.
- Men siden det er et slikt press på å publisere, og det er de siste årene som teller, gjør dette at det å gå ut i arbeidslivet er som å ødelegge karrieren sin, mener Hammer.
Hammer jobbet fire år som vurderings-og utviklingskonsulent i Trondheim kommune. Erfaringene fra denne jobben gjorde han om til et forskningsprosjekt hos NTNU fra 2005 til 2008. Samtidig brukte han erfaringer fra arbeidslivet til å veilede masterstudenter og en doktorgradsstudent.
- Det gjenspeiler et annet aspekt. Det å veilede kan bli bedre hvis man har erfaring. Det er jeg ikke i tvil om. Man oppviser en overfladisk holdning til folks kompetanse når man reduserer alt ned til eksamener man har tatt og antall publikasjoner. Jeg tror det er en arroganse i akademia overfor kompetanse utenfor akademia, sier han.
Kritisk til fremstillingen
Pro-rektor for forskning ved NTNU, Bjarne Foss, er ikke enig i Hammers beskrivelser av akademias tellekanter og ansettelsesprosesser.
- Dette innlegget er satt på spissen. Det handler om evaluering av vitenskapelig produksjon. Vi er en akademisk institusjon og vi må ha sikkerhet for at de vi ansetter i faste vitenskapelige stillinger har solid forskning i forkant av en ansettelse, sier han.
Han er kritisk til Hammers fremstilling av at universitetene bare bryr seg om publiseringspoeng og kvantitative mål, og mener dette ikke er korrekt. NTNU har signert DORA-erklæringen (San Fransisco Declaration on Research Assessment), hvor de forplikter seg til selvstendig å vurdere kvaliteten i vitenskapelige publikasjoner i tillegg til kvantitative mål som publikasjonspoeng og antall siteringer.
-Vi ønsker at våre forskere fokuserer mer på antall siteringer på bekostning av antall publikasjoner og publikasjonspoeng. Siteringer gir et riktigere bilde av kvalitet enn antall publikasjoner. Antall siteringer brukes mye i ansettelsesprosesser i vitenskapelige stillinger. Hammer drar frem eksempelet med de to bøkene han har skrevet. Ved å følge DORA vil man måtte vurdere det faglige innholdet i bøkene. Samtidig er det viktig å vite om bøkene er fagfellevurdert da dette kvalitetssikrer produktet, sier Foss.
- Viktig debatt
Foss mener blogginnlegget til Hammer beskriver en pussig motsetning mellom praksis og akademisk.
- Det er mulig å gjøre begge deler selv om det er krevende. Flere ansatte har en historie hvor de har produsert vitenskapelige artikler parallelt med en jobb utenfor universitetet. Dette gjør de for å kvalifisere seg til en vitenskapelig stilling. Argumentet hans kjøper jeg altså ikke. Praksis kan telle, men man må alltid vise til vitenskapelig arbeid av solid kvalitet hvis man skal ha en vitenskapelig stilling på NTNU. Sånn er det bare, forteller han.
Til tross for at Foss er uenig med Hammer, synes han debatten om kvalitet er viktig:
-Vi er opptatt av kvalitet, og da må vi også ha en debatt om hva kvalitet betyr og hvordan den best kan vurderes. Jeg mener likevel at dette innlegget er noe karikert, sier Foss.
Hammers kritikk retter seg mot systemet og ikke en bestemt institusjon. Foss sier at slik NTNU arbeider med forskningskvalitet er typisk for hvordan dette gjøres ved de store universitetene i Norge.
- Måten han beskriver dette på er ikke dekkende slik jeg ser det, sier Foss.
Positive tilbakemeldinger
Hammer var usikker på om han skulle skrive innlegget på bloggen sin, da han synes å bruke seg selv som eksempel virket skremmende. Etter at professor i musikkvitenskap, Erling Guldbrandsen, skrev en lignende kronikk i Klassekampen, publiserte Hammer innlegget sitt likevel og fikk det blant annet på trykk i VG.
- Det er sikkert noen som er sur og provosert av innlegget, men det er ingen av dem som har ytret seg til meg. Det har vært en strøm av positive tilbakemeldinger, og til min store overraskelse så har mange i den strømmen vært ansatte ved NTNU. Det hadde jeg ikke forventet, sier Hammer.
Han håper å ha bidratt noe til debatten om akademias holdning til tellekanter og tellesystemet.
- Hvis det er mange forskere som kjenner på frustrasjon, så må flere på banen og ytre seg offentlig. Som sosiolog så vet jeg at systemer vanligvis er stabile over tid og at det skal mye til for å skape endringer. Ingen system varer evig, og det er gjerne sånn at etablerte systemer vedvarer og vedvarer til tross for kritikk, men plutselig kan det vippe en annen vei, sier han.
Hammer har nå et vikariat ved NTNU, og arbeider for tiden med to bøker.
