Har tatt doktorgraden på forskere under krysspress

- Det er et akutt behov for en grundig diskusjon om hvordan forskningen kan styres slik at ansvaret løftes fra den enkelte til å bli en del av hvordan man innretter systemet, mener Gisle Solbu.
Endringer. - Dette handler ikke bare om å legge til rette for at forskerne selv skal reflektere mer over samfunn-forskning relasjonen. Det holder ikke. Dette er ikke noe det bare «må gis rom for» å tenke mer på. Det krever dyptgående endringer i måten vi organiserer akademisk forskning på, mener postdoktor Gisle Solbu.
(Foto: Sølvi W. Normannsen)

Endringer. - Dette handler ikke bare om å legge til rette for at forskerne selv skal reflektere mer over samfunn-forskning relasjonen. Det holder ikke. Dette er ikke noe det bare «må gis rom for» å tenke mer på. Det krever dyptgående endringer i måten vi organiserer akademisk forskning på, mener postdoktor Gisle Solbu. Foto: Sølvi W. Normannsen

Etter å ha dybdeintervjuet 37 forskere innen bio- og nanoteknologi, mener postdoktor Gisle Solbu det er på høy tid å snakke om hvordan forskning og nyskaping bør styres.

- Utviklingen innen bio- og nanoteknologi viser noen grunnleggende utfordringer for styringen av forskning og innovasjon, sier Gisle Solbu.

Det er forklaringen på hvorfor akkurat disse fagfeltene er utgangspunkt for den ferske doktoravhandlingen han har avlagt ved Institutt for tverrfaglige kulturstudier.

Følg UA på Facebook, Twitter og Instagram.

Fremskritt vs. tilbakeskritt

Bio- og nanoteknologiforskerne står midt i en fortelling som både har en opp- og en nedside. Teknologien omtales gjerne som «den nye oljen», som skal løse store samfunnsutfordringer, skape økonomiske verdier, og nytt livsgrunnlag. Samtidig kjenner mange rundt dem på skepsis, uro  og utrygghet for at de kan påvirke samfunnet negativt.

Solbu snakker om spenningen som ligger her, og utfordringen i å sette opp mål for denne forskningen. Hvordan skal de defineres? Hvem skal definere dem? Hvordan kan målene gjøres tydelige? Hvordan forstår forskerne disse målene?

Krever dyptgående endringer

- Dette handler ikke bare om å legge til rette for at forskerne selv skal reflektere mer over samfunn-forskning relasjonen. Det holder ikke. Dette er ikke noe det bare «må gis rom for» å tenke mer på. Det krever dyptgående endringer i måten vi organiserer akademisk forskning på, mener postdoktoren.

Og for å komme dit, må det forskning til. Avhandlingen hans, «Managing science and managing society in Norwegian bio- and nanotechnology research», springer ut av prosjektet PerformE.

Det er finansiert av Forskningsrådets ELSA-program, som retter seg spesielt mot disse fagområdene. Forskerne her dykker ned i komplekse problemstillinger. De stiller spørsmål som «hvem tar ansvar for at forskningen faktisk kommer samfunnet til gode» og om «hvordan forskere og samfunnsborgere kan ta aktive valg for hva slags samfunn man vil skape».

Gisle Solbu understreker at bio- og nanoteknologi er et utgangspunkt, og at samspillet mellom politikkutforming og forskning vil være like relevant for andre forskningsområder.

LES OGSÅ: Heidrun Åm får 10 millioner for å forske på om bioteknologi-forskning kommer samfunnet til gode

Ansvarlig forskning og innovasjon

Den ferske doktoren har dybdeintervjuet 37 norske bio- og nanoteknologiforskere, om hvordan de forholder seg til samfunnsaspektene ved forskningen sin.

- Skal vi gjøre nye grep for organiseringen av forskningen må vi faktisk vite hvordan forskerne jobber med dette i dag, sier Solbu.

I tillegg inneholder avhandlingen en analyse av norsk medias dekning av bio- og nanoteknologi mellom 2010 og 2014. Solbu har også analysert sentrale forskningspolitiske dokumenter, som handler om å fremme tiltak for ansvarlig utvikling på de to områdene.

Udiskutabelt samfunnsengasjement

- Refleksjon, samfunnsengasjement, følelse av ansvarlighet og et sterkt ønske om løse reelle samfunnsutfordringer. Dette er helt sentrale drivkrefter hos de fleste forskere. Det er helt udiskutabelt, understreker Solbu.

I tillegg kommer den faglige drivkraften for å bringe forskningen, som gjerne har et smalt teknologisk fokus, videre. Utfordringen er at det går en grense for hvor mye kraft den enkelte kan legge i å trekke forskning-samfunn relasjonen inn i eget arbeid. Det er også et spørsmål om hvor mye som kan adresseres av den enkelte forskeren og det enkelte forskningsprosjektet.

Gisle Solbu mener det er et akutt behov for en grundig diskusjon om hvordan forskningen kan styres slik at ansvaret løftes fra den enkelte til å bli en del av hvordan man innretter systemet.

- Forskning er ikke trivielt, Norge investerer hundrevis av millioner på disse fagfeltene i håp om at de skal bidra til å løse viktige samfunnsutfordringer. Det krever en bevissthet rundt hvordan vi vil påvirke utviklingen, sier Solbu.

Skal sikre samme mål

De siste årene har man sett en trend i Europa der man forsøker å møte de samme utfordringene ved å fremme en bedre dialog mellom forskningsmiljøene og samfunnet for øvrig. Tanken er at man skal sikre at forskerne og samfunnets mål er de samme. At alle skal vite hva samfunnsbehovene egentlig er, og man skal sørge for at ny teknologi ikke utgjør en fare for samfunnet.

Innen bioteknologi er ansvarlig forskning og innovasjon (RRI) vektlagt i alle større prosjekter, og RRI-aktivitet er for eksempel et gjennomgående krav i EUs Horisont 2020-program.

Som en følge av dette er det også et krav mot norske forskere at de skal jobbe aktivt med å håndtere forskning-samfunn relasjonen som en del av forskningsarbeidet sitt.

I krysspress mellom krav

- Det er en ufattelig arbeidsvilje i disse yrkene. Folk jobber enormt mye og står på. Samtidig er forskerne utsatt for en stor mengde krav. Vi må søke å forstå hvordan alle disse kravene spiller inn, hvordan de virker sammen og påvirker hvordan forskere tenker om forskningen sin, sier Solbu.

Listen over krav består av alt fra kravspesifikasjoner i Forskningsrådets – eller andre programmer, til publisering, patenter, nytte, innovasjon, produksjon, formidling, og akademisk karriereløp. 

- Vi kan ikke diskutere det ene uten å diskutere det andre. Vi må forstå dette samspillet for å utforme en ny organisering av akademisk forskning, mener Gisle Solbu.

Skal jobbe videre med løsninger

Avhandlingen hans peker ikke på konkrete løsninger for hvordan forskningen bør organiseres. Som forsker på et nytt prosjekt de neste par årene skal han jobbe videre med problemstillingen og også eksperimentere med løsninger.

Aktuelle spørsmål er særlig knyttet til hvordan man kan etablere gode og konstruktive samarbeid mellom samfunnsforskningen og naturvitenskapene for å adressere slike problemstillinger.

UA vil gjerne ha dine kommentarer. Kommentarer fra anonymiserte brukere og kommentarer med personangrep vil bli slettet.
comments powered by Disqus
Siste fra forsiden

Ønsker samlet byggeprosess:

Sintef vil reise egne signalbygg samtidig med campusprosjektet

Sintef melder seg på med full kraft i NTNUs campusprosjekt. Forskningsstiftelsen løfter fram 6 større utbyggingsprosjekt som de mener må gå parallellt med byggeprosessen på Gløshaugen.

UA anmelder bok:

På jakt med Moserne      

- «Jakten på stedsansen» er populærvitenskap, der første del av ordet ikke går på bekostning av den andre, skriver Svein Inge Meland, som har anmeldt Unni Eikeseths «Jakten på stedsansen.»

Epostproblemer ved NTNU: - Fullstendig uakseptabelt

En rekke NTNU-ansatte melder om problemer med å få gjort jobben sin etter nesten to uker med massive epostproblemer.

Gjesteskribenten:

Om New Public Management i offentlig virksomhet

«Det er all grunn til en kritisk holdning til offentlige anbud,» skriver denne ukas gjesteskribent, og forteller om de fatale følgene den manglende igjenklistringen av en konvolutt fikk for en liten virksomhet i Levanger.