UA anmelder bok:

På jakt med Moserne      

- «Jakten på stedsansen» er populærvitenskap, der første del av ordet ikke går på bekostning av den andre, skriver Svein Inge Meland, som har anmeldt Unni Eikeseths «Jakten på stedsansen.»
«Jakten på stedsansen» handler også litt om den tredje forskeren som fikk Nobelprisen sammen med Edvard og May-Britt Moser: Den amerikanske hjerneforskeren John O'Keefe.
(Foto: KRISTOFFER FURBERG)

«Jakten på stedsansen» handler også litt om den tredje forskeren som fikk Nobelprisen sammen med Edvard og May-Britt Moser: Den amerikanske hjerneforskeren John O'Keefe. Foto: KRISTOFFER FURBERG

Jakt er spennende greier.  I boka «Jakten på stedsansen» handler det om May-Britt og Edvard Mosers utrettelige søken etter grunnleggende funksjoner i hjernen. Forfatter Unni Eikeseth (f. 1974) lykkes godt med å formidle spenningen rundt nye forskningsspørsmål, nye metoder, fantasifulle tekniske løsninger, villspor og klaff på den kronglete veien frem til nye interessante funn.

Unni Eikeseth er en dreven formidler og var i mange år vitenskapsjournalist i NRK, blant annet som programleder for Newton. Hun har skrevet flere populærvitenskapelige bøker for barn og voksne. Eikeseth kommer fra Førde og er cand. scient med hovedfag i kjemi fra Universitetet i Bergen. I dag er hun universitetslektor ved Program for lærerutdanning ved NTNU.

Mest av alt har hun greid å dokumentere på en enkel, men grundig, måte hvordan forskningen foregår. Pedagogisk tar hun oss med inn i laboratoriet, beskriver i detalj metodene og levendegjør episoder. Vi blir nesten kjent med forsøksdyrene. Dyreforsøk er kontroversielt tema, men Eikeseth forteller om et miljø som behandler rottene med respekt.

Har oppsøkt kildene

«Jakten på stedsansen» er populærvitenskap, der første del av ordet ikke går på bekostning av den andre. Temaet er naturligvis takknemlig, vi har alle et forhold til stedsansen.

For kunne skrive en slik bok må man ha god tilgang på hovedpersonene. Det har forfatteren hatt. May-Britt og Edvard Moser har kjent Eikeseth lenge, og har stor tillit til hennes arbeid. Til tross for at det er en ganske beskjeden bok i lengde (170 sider), er ambisjonsnivået høyt. Eikeseth har blant mange andre snakket med Per Andersen som veiledet begge to da de tok doktorgraden ved Universitetet i Oslo og John O’Keefe, den amerikanske hjerneforskeren som delte Nobelprisen i 2014 med May-Britt og Edvard Moser.

Vil inspirere

Selvfølgelig er det mye Eikseth ikke skriver om. Det må ha vært konflikter ved NTNU rundt den voldsomme fremveksten og favoriseringen av et forskningsmiljø, og det ville vært artig å høre om alle rare og spennende episoder de to har hatt i møte med store forskere, kjendiser og celebriteter. Men dette er ikke Eikeseths tema, hun er ute etter å inspirere til vitenskap. Vi får håpe det kommer tykke bøker som forteller mer om den fantastiske reisen disse to har vært med på. Men det haster ikke. Ingenting tyder på at reisen er over.

Darwin var inne på det

«Jakten på stedsansen» er ikke en ren Moser-historie. Eikeseth lager en fin sammenheng og trekker linjene bakover rundt gåten bak stedsansen. Hun starter med Charles Darwin, som etter å ha lest beretningen om en russisk sledefører, antok at hjernen har et område spesialisert for stedsans. Darwin undret seg hvordan sledeføreren under en ekspedisjon i isødet nord for Sibir-kysten, tvunget til stadige kursendringer, likevel visste bedre hvor de befant seg enn ekspedisjonslederen som hadde alt av datidens hjelpemidler til navigasjon.

Rottene viser vei

På 1940-tallet eksperimenterte Edvard Tolman med labyrinter der rotter fant ut hvor de skulle gå for å finne en godbit som var gjemt. Selv om han endret på labyrinten, var det som om rotta visste retning og avstand, og klarte å finne godbiten som ventet.  Tolman mente rottene laget mentale kart av omgivelsene.

John O’Keefe var den første til å finne en representasjon av sted inne i hjernen. I 1970 gjorde forbedret teknologi det mulig å lytte til den elektriske utladningen fra hjerneceller mens forsøksdyret beveget seg. En dag bommet O’Keefe med elektrodene og kom til å lytte på celler i hippocampus. Han oppdaget at celleaktiviteten ikke hadde noe å gjøre med hva rotta drev med, men hvor den befant seg. O’Keefes oppdagelse av stedcellene styrket teorien om at pattedyrhjernen opererer med et kognitivt kart – men kartet ble ikke funnet. Dette er situasjonen når våre to hovedpersoner kommer inn i på scenen.

Famlende start

Eikeseth hopper lett over oppveksten til de lyse hodene på Sunnmøre som møtes på Ulsteinvik gymnas. Det meste vi får vite om hovedpersonene er etter at de høsten 1982 møtes tilfeldig i Oslo. 19 år gamle May-Britt Andreassen og Edvard Moser kjente ikke hverandre godt. Hun hadde studert et halvt års tid, og tilbød seg å være guide for Edvard som var fersk i byen. Han ville studere realfag, men visste ikke hvilket. Dette møtet var starten på det som 21 år senere førte til oppdagelsen av det kognitive kartet, stedsansens grunnlag, som Darwin og Tolman hadde etterlyst, og som O’Keefe hadde funnet spor av.

Både Edvard Mosers usikkerhet om hva han skulle studere og O’Keefes utdanningsvei kan være en trøst til unge i dag som ikke vet hva hvilken vei de skal velge. O’Keefe har doktorgrad i psykologi, men har også studert filmvitenskap, engelsk litteratur, filosofi - og vært flyingeniør.

Lot seg ikke stoppe 

Eikeseth forteller om to særdeles dedikerte og arbeidsomme studenter som finner sammen faglig på psykologistudiet, og på det personlige plan. Det nevrovitenskapelige miljøet i Oslo var langt fremme, med professor Per Andersen i spissen. Da tiden for hovedoppgaven kom, banket et standhaftig kjærestepar på døra til Andersen og nærmest forlangte å få ham som veileder. May-Britt, freidig og frempå, Edvard mer beskjeden, men minst like målbevisst.

Etter hovedfaget var unnagjort var paret, nå med ei lita datter, like pågående for å ta doktorgraden under Andersens veiledning. Eikeseth beskriver hvordan de ikke setter forskningen på vent når barna kommer. Dagen før May-Britt føder datter nummer to er hun på jobb, selv om hun kjenner at noe er på gang. Mandagen etter fødselen er hun tilbake for å vise frem babyen - og jobbe videre med artikkelen hun holdt på med. Hun blir temmelig betuttet når professor Andersen ber henne dra hjem med den nyfødte. Ellers sier forfatteren svært lite om privatlivet til de to. Den som kjøper boka for å få vite om bakgrunnen til at de senere skilte lag, blir grundig skuffet.

Lærte av mesteren

Topp forskere fra utlandet besøkte nevrovitenskapsmiljøet i Oslo. Og da seks stipendiater klarte å samkjøre seg slik at de disputerte samtidig, trakk det internasjonale opponenter til Oslo en ukes tid, blant dem var Carol Barnes, Bruce McNaughton og John O’Keefe. Verdifulle kontakter.

Boka beskriver hvordan O’Keefe senere generøst tar Moser-paret inn i laboratoriet sitt i London og lærer dem hvordan man opererer rotter og plasserer elektroder i hjernen på dem, hvordan man lytter til celleaktiviteten og hvordan man analyserer dataene. Eikeseth tegner et interessant bilde av hvordan forskere kan hjelpe hverandre, og ikke minst, hvor mange som bidrar til at man kan gjøre vitenskapelige gjennombrudd. Som forskningsledere fremstiller forfatteren May-Britt og Edvard som åpne, inkluderende og flinke til å oppdage talenter.

Gjennombruddet

Den revolusjonerende artikkelen om gittercellene kom i 2005. Moser-laben avslørte hvordan hjernen systematisk og automatisk kartlegger omgivelsene, uansett hvor individet befinner seg. De hadde funnet det mentale kartet man hadde lett etter.

Året i forveien hadde doktorgradsstipendiat Marianne Fyhn ved laben i Trondheim publisert en artikkel i Science i 2004 om de merkelig ordnede registreringene de hadde klart å hente ut fra entorhinal korteks. Det var et godt eksempel på hvordan forskere kan hjelpe hverandre. I California reagerte hjerneforskeren Bill Skaggs spontant da han så Fyhns figur over celleaktiviteten. Han satte seg ved PC-en, manipulerte figuren, la på nye mønstre, helt til han la på et sekskantmønster og så at det passet perfekt med de aktive feltene! Skaggs tok umiddelbart kontakt med nordmennene for å hindre at noen andre oppdaget mønsteret og prøvde å stjele ære for forskningen utført i Moser-laben. Eikeseth er den første til å fortelle denne spennende historien.

Hadde gullkort

I boken forteller Slørdahl at forskningen i Moser-laben i hans dekantid fikk spesialbehandling. Ikke med høyere lønn, men May-Britt og Edvard Moser hadde «gullkortet». Universitetet skulle strekke seg langt for at de fikk fasilitetene de trengte. Administrative hindre skulle det være minst mulig av. Dekan Stig Slørdahl ved Det medisinske fakultet så det som sin viktigste jobb å holde dem begge ved NTNU.

Bomben sprang

Eikseths klarer å lage en spennende historie av veien frem til funnet av gittercellene, videre med funn av nye typer stedceller og egenskaper ved de mentale kartene, frem til klimaks 6. oktober 2014:

Klokka 10.30 løfter Gøran Hansson telefonen og ringer May-Britt Moser. Formannen i nobelkomiteen for medisin forteller en vantro og sjokkert forsker at hun og Edvard er tildelt nobelprisen sammen med John O’Keefe. Tidligere på dagen hadde kommunikasjonsrådgiver Hege Tunstad spurt dekan Slørdahl om de skulle ha noen beredskap i forbindelse med offentliggjøringen av årets nobelpris i medisin. Nei, nei. Kanskje om 20 år, mente Slørdahl. Moserne var altfor unge til å få noen nobelpris nå. Dessuten hadde nevromedisin fått prisen året før. Men turen til Stockholm og håndtrykket fra svenskekongen skulle komme lenge før noen av dem drømte om.

«Jakten på stedsansen»

VisBildeServlet.jpg

Hvordan May-Britt og Edvard Moser løste en av vitenskapens store gåter.

Vigmostad & Bjørke

172 sider

 

Unni Eikeseth
(Foto: Elin Iversen)

Foto: Elin Iversen

Unni Eikeseth (født 1974) har vært forskningsjournalist i NRK, hvor hun blant annet var programleder for det populærvitenskapelige barne- og ungdomsprogrammet Newton.

Eikeseth har skrevet flere populærvitenskapelige bøker for både barn og voksne, blant annet «Norske forskningsbragder» fra 2016.

I dag jobber hun ved Institutt for lærerutdanning, NTNU.

Relaterte artikler

Nobelprisen 2014:

- Prisen hyller de kreative enerne

I morgen innledes Nobeluken 2014, og hele verdens øyne rettes mot årets 13 prisvinnere. UA følger begivenhetene, og åpner med å la Nobelinstituttets Göran Hansson fortelle om prisens skjønnhet og lojaliteten mot Nobels testamente.

Kom hjem til hyllest

Døtrene kastet seg rundt halsen på Edvard Moser da den ferske nobelprisvinneren kom til Værnes.

Slik reagerer verden på Moser-parets nobelpris

- De har på et dramatisk vis endret måten vi forstår hjernens navigasjons- og hukommelsessystemer.

UA vil gjerne ha dine kommentarer. Kommentarer fra anonymiserte brukere og kommentarer med personangrep vil bli slettet.
comments powered by Disqus
Siste fra forsiden

Ytring:

Hvordan svarer SU på NFRs evaluering?

Evalueringen av den samfunnsvitenskapelige forskningen i Norge (SAMEVAL) viser at NTNUs fagmiljøer har gjort det «godt» og «meget godt», men at ingen hevdet seg helt i toppen. Hva kan vi lese ut av evalueringen, og hvordan vil vi følge opp dette ved Fakultet for samfunns- og utdanningsvitenskap?

Slutter som NTNUs kommunikasjonssjef

Christian Fossen gir seg etter 11 år som kommunikasjonssjef ved NTNU.

Fakultet skjerper regler for rus og alkoholbruk

IV-dekan Olav Bolland ved NTNU vil redusere sannsynligheten for ulykker og trakassering, og sikre et bedre arbeids- og studiemiljø gjennom en tydelig holdning til alkoholbruk.

Fikk du med deg disse sakene i UA?

Troll-bil, kontorplasser, streik og eposttrøbbel er tema i noen av de mest leste sakene i Universitetsavisa så langt i år.